Et dokument med dette navnet
dumpet en dag ned i e-postkassen min. Hvor det kom fra, vet jeg ikke,
men plutselig lå det altså der. Jeg søkte etter forfatteren på Internett, man
fant ingen ting.
Ikke så veldig interessant lesning. Likevel legger jeg det
ut. Om det er noen som kan hjelpe meg med å finne ut hvem denne Peter
Windelbaum egentlig var, ville jeg sette pris på å bli kontaktet.
Her følger dokumentet Skapningens herre.
Skapningens herre
Har du sett en kornåker noen
gang?
Jeg ser på deg at du ikke helt
skjønte spørsmålet. Selvsagt har du sett en kornåker. Mange kornåkre. Du har
sett dem om vinteren hvor bare stubben stikker opp gjennom snødekket. Om våren
når grønne spirer på rekke og rad har det travelt med å komme nærmere lyset. Om
sommeren med vind som stryker kjærtegnende gjennom de myke aksene, og om høsten
når stråene er stive som halvgamle skjeggstubber.
Jeg mener virkelig sett? Du
skjønner fremdeles ikke spørsmålet? Da må jeg få lov til å presentere meg selv.
Professor Windelbaum. Peter
Windelbaum. Professor i sosialantropologi. Forhenværende. Hva har en
professor i sosialantropologi å gjøre i en kornåker? Eller mer presist: Hva har
sosialantropologi med korn å gjøre?
Svaret er naturligvis ingen ting.
Absolutt ingen ting! Likevel. En ting er sikkert. Jeg hadde ikke stilt det
ovennevnte spørsmålet, hadde det ikke vært for det faktum at hele mitt
yrkesaktive liv har vært viet menneskenes sosiale liv og alt som er knyttet til
det. Derfor kom det som et sjokk for noen år siden at jeg hadde oversett noe
vesentlig, og når jeg sier sjokk så tar jeg ikke for hardt i. Tvertimot! Det
slo ned i meg som lyn fra en fullstendig skyfri himmel at jeg i alle disse
årene hadde vært komplett blind. Alt dette kulturlandskapet, alle kornåkrene
som jeg bare hadde gått forbi. Klart jeg hadde registrert alle de bugnende
kornåkrene, men jeg hadde faktisk ikke sett det, sett det på den måten!
Menneskene var mitt
interesseområde, flasket opp som jeg var på postulatet om at menneskene var
drivkraften i historien. Så oppdaget jeg hva dette var: Ikke noe annet enn tull
og tøys! Hva gir oss egentlig rett til å opphøye vår form for liv til det mest
høytstående som noensinne har eksistert her på jordkloden? Absolutt ingenting!
Fakta underbygger så visst ikke en slik påstand. Ene og alene er det en rett vi
har tilranet oss fordi det tilsynelatende ser slik ut sett fra vårt ståsted.
Nettopp troen på denne
guddommelige retten er årsaken til at vi som art har lyktes så formidabelt, og
hva var da nærmere enn å se på oss selv som den ypperste av alle livsformer? Vi
har til og med greid å lage religioner ut av dette, selv om vi der for ordens
skyld har satt mennesket som nummer to på rangstigen, riktignok en så god
nummer to at vi rett og slett har danket ut han som vi har plassert på trinnet
over. Er det noe rart at vi kaller oss skapningens herre? Så gjør det ikke noe
at han som er over de fleste av oss i vår kulturkrets, tituleres Herren. Vi kan
koste på oss å ha ham svevende der oppe, Herren over skapningens herre.
Etter at jeg trakk meg tilbake
fra min gjerning som sosialantropolog, har jeg syslet med ymse ting. Teoretiker
har jeg bestandig vært, men etter at jeg flyttet ut av mitt kontor på
Universitetet i Oslo, gikk det opp for meg at jeg hadde forsømt den praktiske
delen av livet. For å rette på dette finleste jeg det lille som er av
eiendommer til salgs i Bondebladet. Måneders tålmodig venting ga til slutt
resultater. Et lite småbruk i Steigen var det som fanget min interesse.
Riktignok er Steigen langt fra Oslo, men tenker man seg om, er det ikke så
langt dit likevel. Flytoget til Gardermoen, så fly til Bodø og derfra hurtigbåt
til Steigen. Er jeg heldig trenger ikke reisen ta mer enn drøyt tre timer, og
hvor langt kommer man på tre timer i våre dager? Er du så uheldig at du har
skaffet deg et landsted i millionklassen på den ”bløde kyststribe”, kan du en
normal fredag i sommerhalvåret ikke vente å være fremme før jeg sitter i
Steigen og nipper til et glass rødvin, passende drikke til den nytrukne torsken
som jeg bløgget for en halvtimes tid siden.
Vel, det var en digresjon. Slikt
må man tåle av en professor, må man ikke? Min oppfatning er den samme som den
har vært en tid, at det er sidesprangene eller digresjonene i livet som er
interessante. Jeg mener selvsagt ikke de erotiske, du min kjære leser må bare
ikke tro det, selv om også mitt liv har hatt sine pikante sider, tro bare ikke
at jeg har en annen oppfatning; mann er
den man er. Det som gir livet mening, er nettopp avstikkerne. En ny digresjon:
Jeg har personlig aldri satt pris på Norges statsbaner som konsekvent har langt
ned alle sidespor. Der har man ikke forstått hva det er som krydrer reisen og
livet.
Det jeg skulle fram til, var at
jeg gjerne ville rette på noe av det som var blitt forsømt i livet mitt til nå,
nemlig det praktiske. Da jeg kom til Steigen første gangen en dag på
forsommeren for noen år siden og så all jordveien som lå brakk, begynte det å
klø i nevene mine, ikke bare av arbeidslyst, men også av trang til å videreføre
det som forfedrene hadde virket gjennom århundrene, for ikke å si årtusenene.
Snøen lå metertykk oppe i fjellene, men nede ved sjøen var sommeren på vei. Det
var vingebrus i luften og sjoing av ærfugl på sjøen.
En traktor med plog, harv og
setteutstyr fikk jeg låne av en nabo. Da jorda var vendt og arbeidet, stod det
tjue sekker settepoteter på kaia ved Helnessund. Det stod ikke på å få potetene
i jorda.
Da høsten kom, hadde jeg poteter
til fiskemiddagene utover høsten og vinteren, og enda mye å levere til naboer
og butikker. Men det var ikke potetdyrkingen som først og fremst opptok meg,
selv om jeg følte at jeg var kommet nærmere røttene, for å si det slik. Det var
heller den gjensidige avhengigheten mellom menneskene og poteten. Kanskje det
klareste eksemplet er Irland, hvor potetdyrkingen tok seg veldig opp i forrige
århundre. Befolkningen økte på grunn av de store potetavlingene, og poteten
erobret plassen som en av de viktigste matvarene. Så kom potettørråten, en
uanselig sopp, og slo ut store deler av avlingene over flere år. Resultatet var
hungersnød. Millioner av irlendere utvandret til Amerika, og den irske
befolkningen har aldri tatt seg opp igjen til det nivået den hadde før
potettørråten kom til landet.
Tørråte på poteter er ikke lenger
noe stort problem. Mer eller mindre resistente arter er utviklet, og det er
tilgang på sprøytemidler som virker forebyggende. En katastrofe som den i
Irland i forrige århundre, vil vi neppe se igjen.
Mens potetene vokste den sommeren
i Steigen, begynte jeg å tenke på det nesten symbiotiske forholdet mellom
kulturvekstene og menneskene som hadde foredlet dem fram til det de er i dag.
Spørsmålet jeg stilte meg, var om det er menneskene som bruker kulturvekstene
til å sikre seg en bredere plass i samfunnet av arter, eller om det faktisk er
omvendt? Egentlig et umulig spørsmål som ikke har noe svar, men spørsmålet lå i
bakhodet mitt nesten hele sommeren.
Nettene i Steigen er fraværende
store deler av sommeren, og mitt behov for søvn som ikke er særlig stort om
vinteren, ble helt minimalt ettersom sola steg høyere på himmelen.. En uvant
vitalitet kom over meg, og arbeidslysten og evnen som hadde skrantet noe de
siste årene på universitetet, kom tilbake til meg i fullt monn. Jeg fikk koblet
meg opp mot Internett og brukte store deler av de lyse nettene til å finn fram
til stoff som gikk på genspleising. Her var det uhorvelig mengder med
tilgjengelig stoff, det meste uinteressant slik som det er på nettet, med noen godbiter innimellom.
Min interesse var knyttet til de
proteinene i poteten som gjør at vi mennesker kan nyttiggjøre oss
næringsinnholdet på en effektiv måte. Vi ser egentlig på dette som en
selvfølge, det at vi kan utnytte næringen i maten, men går man skaperverket
nøyere etter i sømmene, er det så absolutt ikke det. Bildet er meget komplekst,
og det burde ikke være så vanskelig å bryte det dersom man innehar den
nødvendige kunnskap.
En dag midt i juli hadde jeg
denne kunnskapen og ville prøve om det virket. Det spesielle ved poteten er at
den er en klon. Så sant potetene ikke er frøformerte, er alle knollene
identiske med morpoteten. Å fjerne noen av genene som styrer oppbyggingen av
proteinene var ikke vanskelig. Frøpotetene rakk ikke å vokse seg så store før
det var slutt på vekstsesongen, men de var store nok til at det ville være
mulig å sette dem til våren året etter. Det var da det ville vise seg om jeg
hadde vært heldig med eksperimentene.
Vinteren i Steigen er lang.
Likevel valgte jeg å tilbringe store deler av den der opp i nord, bare avbrutt
av korte turer til Oslo for å få kontakter i bioteknologimiljøet. Arbeidet med
potetene skulle bare være starten på et større arbeid med andre plantearter,
men poteten var interessant å arbeide med på grunn av muligheten til å lage
identiske kopier av utgangspunktet; en morpotet hadde muligheten i seg til å
bli til tonnevis av poteter. På den måten kunne man relativt raskt få sikre
indikasjoner på om forandringene i proteinstrukturen kunne ha som resultat at
næringsopptaket hos pattedyr ble vesentlig endret.
I løpet av vinteren hadde jeg
ervervet meg noen mindre saueflokker. Sauene var på billigsalg på grunn av alle
gaupene som herjet i flokkene mens de var på beite om sommeren. De fleste
bøndene var av den oppfatningen at det ikke var annet enn dyreplageri å sende
sauer på beite i visse områder i Steigen. For å være sikker på å ha sauer igjen
til høsten, lot jeg dem gå i en større innhegning. Fôr til sauene var det ikke
vanskelig å få kjøpt. Nå skulle det bli spennende å teste ut hvordan de
genmodifiserte potetene fungerte som sauefôr.
Gjennom kunstig oppformering og
dyrking av settepoteter i et større veksthus gjennom vinteren, hadde jeg nok
poteter til ti dekar. Selv om sommeren ikke ville bli av de beste, burde det
bli avling stor nok til at jeg kunne få testet ut virkningen på et større
antall sauer, og enda ha nok settepoteter til neste år.
Parallelt med potetene gjorde jeg
visse eksperimenter på forskjellige hvetearter for å se om
proteinsammensetningen i potetene kunne være overførbare til korn. At tid er et
knapt gode, om det i det hele tatt skal kunne kalles et gode, var noe som ble
tydeligere for meg for hvert år som gikk etter at jeg forlot
professorstillingen på universitetet. Vintrene for meg er på sett og vis en
rolig tid, mens jeg om somrene kjenner uroen fare gjennom kroppen; alt blir så
mye mer intenst. Året oppleves omtrent en turners rotasjon i svingstangen.
Tempoet akselereres om våren og er på sitt høyeste om sommeren. Om vinteren er
det så vidt jeg har fart nok til å fullføre en ny rotasjon. For hver vinter som
går virker det som om forholdet mellom farten om vinteren og sommeren blir
større og større. En vinter vet jeg at det vil stanse helt opp. Der borte et
sted i den hvite tomheten er det døden som venter. Jeg vet at for meg er det
grunnen til at somrene blir så hektiske.
Ved hjelp av moderne
formeringsteknikker forsøkte jeg å korte inn tiden for eksperimentene mine så
mye som mulig. Da høsten nærmet seg, og det var tid for å høste potetene, hadde
jeg allerede greid å få de samme egenskapene som potetene hadde, inn i en rekke
forskjellige kornsorter. Spenningen var derfor stor dag jeg satte i gang med
foringsforsøkene på sau. Jeg hadde bestemt at dersom det var mulig å se
virkninger på sauene, skulle jeg foreta noen kontrollerte eksperimenter på meg
selv, bare for å ha gjort noen tester på mennesker.
Etter et par uker var det mulig å
se resultater sammenlignet med kontrollgruppen. Sauene som spiste de
genspleisete potetene, viste tydelig vektnedgang. Det interessante var da jeg
utvidet eksperimentet med å dele forsøksgruppen i tre. Selv om mengden potetfôr
i den ene gruppen var bare tredjedelen av det den siste gruppen fikk, var det
samme vekttap i alle tre gruppene. Kontrollgruppen som fikk en potetrasjon av
vanlige poteter, viste ingen forandringer. Alle fire gruppene kunne spise det
de ville av annet fôr. Det var bare potetene som var fast tilmålt.
Høsten nærmet seg. Av og til om
morgenen var de høyeste fjelltoppene hvitpudret av snøbyger som blåste inn fra
havet med nordvesten. Ennå skrev vi bare august. Jeg bestemte å fortsette
fôringsforsøkene enda noen uker. På fine dager tok jeg turer opp i Skåla hvor
det en gang må ha ligget en liten botnbre og gravet seg inn i fjellsiden. Skåla
ser ut nøyaktig slik navnet tilsier; den vender mot Lofotveggen og ligger der
og samler varmen fra kveldsola. Det er bratt opp, men utsikten er formidabel.
Der oppe pleide jeg rett som det
var å sitte og filosofere. Hva var det egentlig jeg holdt på med? Hva slags
planer hadde jeg, professor Peter Windelbaum, med disse sære eksperimentene?
Var jeg gal? Jeg skjønte ikke selv helt hva som drev meg. Kanskje en merkelig
splittelse i sinnet? Under meg var Steigen, dette fruktbare landet, med all den
fisk man ville ha rett utenfor stuedøra. Dyrkingsjord egnet til poteter, og med
litt forkultur også andre vekster. Her hadde ingen trengt å sulte slik som i
innlandet. På den smale bremmen mellom fjell og hav hadde folk hatt gode tider
i tusenvis av år. Så hadde ting forandret seg. Fremskritt kalte de det. Mange
av bolighusene stod for fall, om de da ikke ble brukt som sommerhus eller
overlatt til turister sørfra og fra Europa. En tragedie var det å la dette
landskapet bli avfolket, å la ressursene ligge brakk.
Med min faglige bakgrunn følte
jeg et opprør i mitt indre over all denne uforstanden blant de som hadde ansvar
for styre og stell. Verden sultet, og likevel ble forholdene lagt til rette for
at menneskeheten skulle forlate det gode liv og gi seg inn på veier som bare
førte til forarming av kloden, utarming av mangfoldet i tilværelsen.
Selv om jeg sannsynligvis kunne
telle mine gjenværende år på to hender, bestemte jeg meg for å gjøre noe som
kunne snu utviklingen. Potetene var det første, manipuleringen med kornartene
var det andre steget, men det viktigste steget var resultatet av mine kontakter
i forskningmiljøet ved landbruksdivisjonen i Norsk Hydro. Der visste jeg at man
drev forsøk for å få ned kunstgjødselforbruket i verden. Man var godt i gang
med å finne fram til nitrogenfikserende bakterier som kunne brukes i det
industrielle landbruket. Dersom det var mulig å få fram bakterier som var mer
effektive enn de man brukte i erteproduksjon, kunne man spare enorme beløp.
Jeg var så heldig at jeg fikk
bruke de mest interessante bakteriekulturene i mine eksperimenter. Siden jeg
hadde tilegnet meg grundige kunnskaper i kjemi, og faktisk hadde funnet ut at
det spesielle med proteinene i potetene mine var en forandring i nitrogenet i
aminosyrene, var det denne forandringen jeg ville overføre til bakteriene. Ved
å påvirke de nitrogenfikserende bakteriene på måter som jeg ikke vil avsløre
her, lyktes det meg å tilføre bakteriene egenskaper som gjorde at de bandt
nitrogen fra lufta opp til tre ganger så effektivt som det utgangsmaterialet
som jeg hadde fått tilsendt. En sideeffekt var at nitrogenet fra bakteriene
inngikk i aminosyrene i potetene på en svært spesiell måte.
Perspektivene var så interessante
at jeg ikke nølte med å kontakte forskerne i landbruksdivisjonen. Selvsagt uten
å nevne noe om sideeffekten. Der vakte resultatene mine stor interesse. Man
satte umiddelbart i gang et prosjekt med oppformering av mine bakteriekulturer
med sikte på å smitte både settepoteter og såkorn. Et småskalaprosjekt skulle
gjennomføres på New Zealand til vinteren, etterfulgt av et storskalaprosjekt i
Norge til sommeren.
Endelig så det ut til at det
nitidige arbeidet mitt skulle bære frukter. Dersom det virkelig var mulig å
effektivisere plantenes nitrogenopptak så mye, ville dette spranget fremover
være vel så stort som den grønne revolusjonen på syttitallet. Dessuten ville
det i minimal grad være kapitalkrevende, slik at det kunne komme de store
folkegrupper til gode. Den totale landbruksproduksjonen ville komme til å
stige, samtidig som næringsinnholdet i maten ville synke. Mine foreløpige tall
når det gjaldt sauene, viste at den nyttbare energien i potetene sank til
omtrent syttifem prosent i forhold til vanlige poteter. Hvis det samme var
tilfelle for andre jordbruksvekster, ville det i teorien medføre at en større
del av energien i maten ville forbli på landsbygda for å opprettholde
produksjonsevnen til mennesker og dyr. Det ville, igjen i teorien og dersom
matproduksjonen ikke lot seg øke nevneverdig, føre til at befolkningen i byene
fikk en mindre del av maten som ble produsert. Dermed ville en nedgang i jordas
befolkning initieres.
Slik satt jeg og filosoferte oppe
i Skåla utover høsten. Himmelen var høy og blå. Jeg følte at jeg hadde rørt ved
Guds finger. Når jeg så utover havet, kjente jeg kalde ilinger gå nedover
ryggen. Jeg var i kontakt med selve skaperverket.
Resultatet når det gjaldt sauene,
var entydig. Forsøksgruppen gikk ned i vekt, mens kontrollgruppen som spiste
vanlig fôr, holdt vekten. Jeg ville selv teste dette på egen kropp, og la inn
en forholdsvis like stor del genspleisete poteter i min daglige diett, slik som
tilfellet var for forsøksgruppen.
Like etter at jeg begynte
eksperimentet på meg selv, avsluttet jeg forsøket med sauene og begynte å gi
dem normalfôr. Det var da jeg oppdaget at det måtte ha skjedd en alvorlig feil.
Sauene fortsatte å miste vekt. Selv når de fikk en normal fôrrasjon og kunne
spise etter appetitt, ble de bare magrere og magrere.
Omsider forstod jeg at jeg hadde
satt i gang noe som jeg ikke ante konsekvensene av. Badevekten talte sitt
tydelige språk. En velvillig nabo lånte meg en traktorgraver. Jeg grov et hull
i kanten av jordet. I nattens mulm og mørke dumpet jeg sauene ned der etter
hvert som de døde, og strødde lesket kalk over før jeg dekket til med jord. Da
jeg jevnet til graven og leverte tilbake traktoren, var jeg så tappet for
krefter at jeg knapt greide å gå tilbake.
Turene opp i Skåla ble det slutt
på. De daglige sysler krevde etter hvert det jeg hadde av krefter.
Her jeg sitter og ser sola gå ned
bak Lofotveggen vet jeg at morgendagen er en usikker gave. Jeg ligger i sengen
og skriver, men er i ferd med å miste kraften i fingrene. Der ringer
mobiltelefonen inne i stuen. Ringer og ringer. Jeg får prøve å
*
En uke senere stod følgende å
lese i Aftenposten:
NEKROLOGER
Forhenværende professor i sosialantropologi, Peter Windelbaum, døde
bare 73 år gammel. En inspirert og kreativ vitenskapsmann har forlatt oss. Han
døde på fredelig vis på sitt kjære småbruk i Steigen i Nordland. Vi skulle
tilbringe en uke sammen med ham og fant ham død i sengen.
Peter Windelbaum hadde mange venner rundt om i verden som vil huske ham
for hans mange innsiktsfulle kommentarer og innspill i forbindelse med
kollegers forskning og publikasjoner.
Etter at han trakk seg tilbake fra aktivt arbeid på Universitetet i
Oslo, tok hans skapende fantasi andre veier. I samarbeid med forskere i
landbruksdivisjonen ved Norsk Hydro var han i ferd med å finne fram til
epokegjørende nyvinninger i gjødsling av planteprodukter. Vi er selv blitt
informert om denne delen av arbeidet hans og vet at Peter Windelbaums
grunnforskning vil ha stor innflytelse på utviklingen i det neste årtusen.
Vi lyser fred over Peter Windelbaums minne.
Jon
Kristofferson og Nigel Slaughter
