1001 godnatthistorier - 385. Historien om Bleik Blåklokke

 

385. Historien om Bleik Blåklokke

-          Endelig er sommeren her for alvor, sa fru Fantasia og satte seg på sengekanten.

-          Hvordan kan du vite det, spurte M.

-          I dag hilste jeg på Bleik Blåklokke. Når han finner det for godt å springe ut, vet alle at det er midtsommer.

 

-          Bleik er like blå som Hilding Himmel. Da jeg snakket med ham nå nettopp, hadde han det travelt. Alle blomster har det egentlig travelt om sommeren. De må bruke de fine sommerdagene til å vokse og sette frø til neste sommer.

-          Det spesielle med Bleik Blåklokke er at han har den idéen at han må komme seg så nær Hilding Himmel som mulig før sommeren er slutt. Ettersom ukene går utover sommeren klatrer han høyere og høyere, helt til han er oppe i høyfjellet.

-          Alle de andre blomstene i blomsterenga ler litt av Bleik.

-          Hvorfor skal du dra til fjells når vi har det så fint her, sier de. Men Bleik hører ikke på dem. Når midtsommerballet i blomsterenga er vel overstått og de fleste blomstene går i frø, da forsvinner Bleik uten å si noe. Han er på vei til fjells.

-          Han vet ikke helt hvorfor han legger ut på vandring, men det er slik han har holdt på i årevis. Kan hende vil han oppleve noe nytt? Iallfall er han på farten. Underveis opplever han mye som de rotfaste i blomsterenga aldri kommer i nærheten av.

-          Bertil Bekk er en trofast venn. Følger Bleik Bertil oppover, vet han at han kommer til fjells. Bertil er grei sånn; han renner bestandig nedover. Litt rart det der. Mens Bleik klatrer oppover, går Bertil nedover. Bleik har aldri hørt om bekker som renner oppover.

-          Nede i lavlandet treffer Bleik rett som det er på Fabian Fagerklokke.

 

-          De to ligner på hverandre, bare at Fabian er mye større. Bleik har mange ganger spurt Fabian om han ikke vil være med til fjells, men Fabian sier hver gang at han er for stor og tung. Det blir for slitsomt med alle bakkene.

-          Det er da Bleik Blåklokke setter pris på at han er liten og lett. Dessuten har han en jobb å gjøre underveis. Hver morgen ringer han i klokkene sine for å vekke blomster og insekter. Ikke noe er så trivelig som når han har ringt seg ferdig, å se på alt som våkner om morgenen. Grei Gress rister av seg morgenduggen så spruten står. Bea Blomsterflue pusser vingene sine og gjør seg klar til å fly.

 

-          Det er så utrolig mye å se og glede seg over i tidlige morgenstunder bare han tar seg tid til å slappe av før han setter av sted for å komme til fjells.

-          Dagene går fort mens han klatrer oppover. Hilding Himmel blir høy og klar, og det blir kaldt om morgenen. Det er Herbert Høst som har begynt å røre på seg.

-          En morgen våkner Bleik og oppdager at han ikke kan ringe.

 

-          Den første snøen har kommet. Alt er hvitt, stille og vakkert.

-          Det var det, sier Bleik til seg selv. - Endelig bra at jeg rakk å sette frø da jeg var nede i lavlandet.

-          Nå er det bare å vente på neste sommer, sier han mens snøen faller.

Klikk, klokk, klute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 384. Historien om Dagny Drue og flukten fra vingården

 

384. Historien om Dagny Drue og flukten fra vingården

-          I kveld skal jeg fortelle om Dagny Drue som bodde på en vingård i et land som heter Frankrike, sa fru Fantasia og slo seg ned ved siden av M.

-          Kan det være noe interessant, da, spurte M.

-          Uansett er det den historien jeg skal fortelle i kveld, om Dagny Drue som flyktet fra vingården hvor hun bodde. Dagny var nemlig en bestemt liten dame. Allerede da hun var en liten blomst, hadde hun bestemt seg for at verre skjebne enn å bli til vin, fantes ikke.

 

-          Da hun hang på drueranken hadde hun sett hvordan det var å bli helt opp i fine glass. Det fristet ikke i det hele tatt. Vel var glassene fine, men å være drue var nå bedre. Det ble fortalt skrekkhistorier om hva som hendt etter at druene ble høstet. De ble helt opp i store kar og presset flate slik at det bare ble saft igjen. Deretter havnet de i kjempedigre gjæringskar for å bli til vin. Noen ganger ble vinen helt opp i flasker og kjørt ut i butikker etter kort tid. Andre ganger var vinen nødt til å være i flaskene i årevis i mørke vinkjellere.

 

-          Hvilket liv var det å ligge i digre stabler og bare støve ned? Dagny hadde hørt at det var spøkelser på ferde i disse kjellerne om natten. Det var derfor det ble spesiell smak på vin som hadde vært lagret i årevis. Det var ikke annet enn en smak av redsel og frykt.

-          En dag da det blåste skikkelig, så Dagny Drue sjansen til å komme unna. Hun vred seg av stilken og ramlet rett ned i en liten kuruke som Kranselin Ku hadde lagt fra seg på vei til beitejordet.

-          Selv om Dagny bare var en helt vanlig drue, var hun ikke dum. Hun hadde lagt merke til at Tor Tordivel var opptatt med å trille kuler av møkk bort fra vingården. Dersom hun ramlet ned i møkka, var hun sikker på at ingen ville plukke henne opp for å sende henne til vinpresseriet. Det var selvsagt en sjanse å ta, men alt var vel bedre enn å bli til vin, mente hun.

-          Planen lyktes over all forventning. Tor var helt sikker på at hun var en ferdigrullet kule av møkk og trillet henne av gårde.

 

-          Alt gikk etter planen til Dagny. Da hun var kommet langt nok unna vingården, begynte hun å rulle helt av seg selv. Det gikk fortere enn at Tor Tordivel kunne følge etter. At hun dunket borti stein og kvister og fikk en del støtmerker, var ikke så farlig.

-          Da hun vel var kommet ute av syne fra vingården, fant hun seg et lite hull i bakken og stoppet der.

-          Her var det fint, mente hun, og bestemte seg for å slå seg ned der. Etter noen uker begynte hun å spire. Reidar Regndråpe fikk øye på henne og dryppet på henne rett som det var. Derfor varte det ikke lenge før hun var stor nok til å slenge ut noen slyngtråder slik at hun kunne klatre rundt omkring.

-          Dette var noe annet enn å vokse i vingården hvor vinrankene ble klippet ned hver vinter. Her i det fri kunne hun vokse så mye hun ønsket. Det var til og med ingen som passet på at hun klatret høyt opp i trærne. Årene gikk og Dagny Drue kunne gjøre som hun ville.

-          Hver høst kom det massevis av fugler på besøk, og de fikk lov til å spise så mye druer de ville. Dagny Drue angret ikke en eneste dag på at hun hadde flyktet fra vingården.

Drill, drall, drue, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 383. Historien om Erik Ekorn

 

383. Historien om Erik Ekorn

-          Jammen har Erik Ekorn det travelt for tiden, sa fru Fantasia. – Jeg fikk denne hasselnøtten av ham i farten. Han ville gjerne at du skulle få den. Og så ville han gjerne prate litt med deg før sengetid.

-          Hvorfor det, spurte M.

-          Jeg tror det er fordi Erik har sett deg gå bort til Hubba Bubbatreet flere ganger i sommer. Jeg forstod at han lurte på hva du drev med. Selv er han opptatt med å gjemme hasselnøtter og annet smågodt til vinteren. Forresten, der sitter han. La oss prate med ham.

-          Hei, sa Erik Ekorn. – Hyggelig å hilse på dere.

-          I like måte, sa M. – Så fin hale du har. Hvor har du fått den fra?

-          Den har vært der så lenge jeg kan huske, men fin er den. Når det regner bruker jeg den som paraply, og om vinteren bruker jeg den som dyne. Men det var noe jeg ville snakke med deg om.

-          Du vet jeg driver og samler hasselnøtter hele sommeren. For å ha et matlager til vinteren, gjemmer jeg nøttene på lure steder. Dessverre er det noen sniker som passer på hva jeg driver med. Jeg kan bare nevne Narve Nøtteskrike og Markus Markmus. Ser de hvor jeg gjemmer nøttene mine, er de på plass og forsyner seg.

-          Tror du jeg kan hjelpe deg med noe, spurte M.

-          Ja, det kan du. Jeg vet at du ser på noen programmer på TV som heter julenøtter og påskenøtter. Derfor lurte jeg på kom du vet hvor de gjemmer de nøttene? Det må jo være veldig mange av dem siden det er så mange TV-apparater.

M smilte.

-          Du skjønner det er ikke slike nøtter som går an å spise.

-          Nå må du ikke tøyse med meg. Alle vet ja at nøtter er til for å spise. Jeg er jo ikke dum heller. Kan du kanskje vise meg en nøtt som ikke går an å spise?

 

M ristet på hodet.

-          Nei, det var det jeg visste. Så hvor er det de gjemmer disse nøttene? Jeg har nok sett posevis av julenøtter i butikkene. De er der en stund før jul og så blir de bare borte. Hvor, er det jeg lurer på. Nøtter kan ikke bare forsvinne? Enten spises de opp eller så blir de gjemt. Alle vet det.

-          Hmm, sa M, - det der var visst litt vanskelig å forklare så et ekorn kan forstå det. Men jeg har en idé. Du vet jeg har massevis av Hubba Bubbapapir. Hva om vi pakker inn nøttene dine slik at de ser ut som tyggegummi?

-          Kjempeidé, sa Erik Ekorn. – Da kan vi lure nøttetyvene. Jeg så en gang da Narve Nøtteskrike forsøkte seg på en tyggegummipakke. Han ble sittende fast i klisteret, og det tok flere dager før han kunne åpne nebbet igjen.

-          Da er det en avtale, sa M. – Og en ting til. Første juledag er det Julenøtter på TV. Hvis du vil, kan du komme og se på sammen med meg.

-          Så fint, sa Erik Ekorn. Da trenger jeg ikke å spise noe den dagen!

M bare smilte og ristet på hodet.

Rist, rast, rute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?