1001 godnatthistorier - 725. Historien om Tyrild Tretjære

 

725. Historien om Tyrild Tretjære

-          Tyrild Tretjære er lei seg for at hun ikke er like populær som før, sa fru Fantasia og satte seg ned ved siden av M. – For lenge, lenge siden var hun den eneste som fikk lov til å impregnere Roar Robåt.

-          Men det kan hun vel gjøre nå også, kan hun ikke?

-          Jo, men det er så mye annet som kan brukes på båter i dag, maling og impregneringsstoffer. Nå for tiden brukes hun mest på bygninger som ikke blir satt inn med maling.

 

-          Det er greit nok, men det var mye gjevere å bli med på lange båtferder over havet. Tyrild husker godt da det ble bygd store langskip i Norden. Det var for over tusen år siden. Da ble alle sammen satt inn med flere strøk med tjære før skipene ble sjøsatt. Hun glemmer aldri den deilige tjærelukten som fylte luften nede ved sjøen om våren. Det luktet forventning om det som skulle skje senere på sommeren.

 

-          Ingen visste hva som ville hende når ferden gikk til fremmede land. Tyrild husker godt lyden av bølger som klukket mot skipsbordene, solen som varmet og landet som lå lysegrønt når skipene skar gjennom bølgene på vei sydover.

-          Da var det ingen om bord som tenkte på Tyrild. Alle var opptatt av det som lå foran dem den sommeren. Tyrild var den eneste som visste at hadde det ikke vært for henne, ville slike lange båtferder ikke vært mulige.

-          Ellers var det greit å være på land også. Iallfall av og til. Tyrild kan ikke forstå hvorfor hun ikke er mer populær. All den nymotens malingen som brukes på hus, lager ofte masse problemer. Den må skrapes av når den begynner å skalle av. Med tretjære er jo alt mye enklere. Da er det bare å stryke på et nytt lag uten å gjøre noe forarbeid. Om en vegg blir litt slitt, er det bare å sette inn den veggen med tjære. Et tjærebredd hus har alltid fargeforskjeller. Skal en vegg males på et hus, må som regel hele huset males.

-          De eneste bygningene nå som virkelig setter pris på Tyrild, er gamle stavkirker og eldgamle hus som står på museum.

 

-          Tyrild forstår ikke hvorfor det ikke lenger bygges slike fine stavkirker. Kan hende er folk blitt for late? Eller skyldes det at mange lenger ikke husker røttene sine, hvor de kommer fra?

-          Tyrild har ikke noe problem med det. Hun vet at hun er laget av gamle fururøtter som vokste for mange hundre år siden. Den beste tjæren kom bestandig fra fururøtter hvor ytterveden hadde råtnet bort. Da kunne røttene noen ganger ha ligget flere hundre år og ventet på å bli tretjære.

-          Ellers er det ikke så galt å være på museum heller. Der skjer det stadig noe. Mange turister kommer langveis fra, de stopper og tar bilder av Tyrild. Iallfall er det hva hun tror.

Tyrilill, tyrilall, tyrilute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 724. Historien om Orvar Orkan

 

724. Historien om Orvar Orkan

-          Ingen er så flink til å blåse som Orvar Orkan, sa fru Fantasia og satte seg ved siden av M.

-          Hvordan ser han ut, spurte M.

-          Han ser faktisk ikke ut i det hele tatt, for det er ingen som har sett ham.

-          Er han usynlig?

-          Ja, faktisk er han det. Det som synes, er bare når han rusker i trærne og lager store bølger på sjøen. Han kommer gjerne sammen med Vegard Vestavind utpå høsten. Andre steder i verden kommer han når sommeren har vart en stund. Hvis du har lyst, kan vi ta en tur høyt opp over jorda og se hvordan han ser ut med alle skyene han har med seg?

-          Ja, det gjør vi.

Etter en stor porsjon med stjernestøv svevet de høyt oppe.

 

-          Er det sånn han ser ut når han har Skybert Sky med seg.

-          Ja, sa feen, - hadde det ikke vært for Skybert, ville han vært hele usynlig. Noe av det morsomste Orvar vet, er å blåse seg opp. Han suger til seg luft fra alle kanter og blir stor og sterk. Den som kommer i veien for ham, må passe seg og iallfall ikke gå rundt med paraply.

 

-          Orvar har ikke tall på alle de paraplyene han har vrengt og blåst i fillebiter. Paramon Paraply er ikke særlig begeistret for Orvar, men i Bergen og langs kysten nordover er det bestandig godt salg av paraplyer etter at han har herjet, så Burmann Butikkeier ønsker ham velkommen hver eneste høst.

-          Orvar husker godt den gangen han traff på et sykkelritt, spesielt fordi alle hadde så fine farger på draktene sine. Hadde det ikke vært for det, vet han ikke om han hadde blåst akkurat der.

 

-          Orvar syntes det var så morsomt å følge med på hva syklistene drev med på landeveien at han blåste seg opp slik at de ikke kom av flekken. I stedet måtte de snu for å få ham i ryggen. Og da gikk det fort!

-          For lenge siden hendte det at Orvar kom helt overraskende på folk og fe. Nå har han begynt å samarbeide med Værmeldingen. Der er det noen hyggelige folk som kaller seg meteorologer. De driver med meteorologi og arbeider på meteorologisk institutt. Noen synes at det ordet er så vanskelig å si at de kaller meteorologer for værmenn. Det er ingen som sier meteorologimeldingen, det er værmeldingen.

-          Orvar Orkan blåser i alt dette. Folk får si hva de vil, bare de holder seg unna når han blåser på det verste.

 

-          Mange sier at det er ikke noe som heter dårlig vær, bare dårlige klær. Det synes Orvar er noe tull. Akkurat som det er dårlig vær når han kommer blåsende! Det er jo det som er vær! Ikke noe er så forfriskende som skikkelig vind og regn fra vest. Det er grunnen til at det er så mange som bor i Bergen, for eksempel. Hvis ikke Orvar hadde kommet på besøk minst en gang i året, tror han ikke det ville vært noen bergensere der i det hele tatt. Sol er bra, men regn og vind er best, sier bergenserne. De som sier noe annet, er ikke bergensere.

Orkanin, orkanan, orkanute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 723. Historien om Gro Grågås

 

723. Historien om Gro Grågås

-          Om høsten pløyer Bjørnar Bonde jordene og Gro Grågås pløyer himmelen, sa fru Fantasia og satte seg ved siden av M i hodeenden av senga.

-          Jeg har sett Bjørnar arbeide, men hvordan greier Gro Grågås å gjøre det samme i luften?

-          Bare ta en titt opp på himmelen når sommeren går mot slutten. Da vil du se hun flyr i plog høyt der oppe.

 

-          Noen mener at grågjessene pløyer der oppe for å gjøre himmelen klar for snøen som kommer senere. Det skjer bestandig en stund etter at gjessene har fløyet sin vei at det begynner å snø. Grågåsplogene er et sikkert tegn på at sommeren er over.

-          Hvis Gro Grågås drar sin vei hver eneste høst, lurer jeg på hvorfor hun ikke blir der hvor hun er, spurte M. - Hvorfor skal hun fly så langt nordover og noen måneder etter dra sørover igjen?

-          Det samme har Gregersen også undret seg over når Gro går og spiser i gressplenen hans. Noen ganger nøyer hun seg ikke med gress. Hun tar turen borti i gulrotsenga også. For ikke å snakke om i salaten. Det verste er at hun skiter over alt. Gregersen har ikke forstått at folkeskikk og gåseskikk er to helt forskjellige ting.

-          Men hva er det jeg hører utenfor her om det ikke nettopp er Gro Grågås? La oss ta en tur ut og se.

 

-          Er det greit at jeg spiser av gresset her, spurte Gro. – Jeg var nettopp borte hos Gregersen og han ble skikkelig sint.

M nikket.

-          Jeg vet ikke hva mamma og pappa vil si, men det går sikkert bra.

-          Da roper jeg like godt på hele familien, sa Gro.

Litt etter hørtes en flaksing av flere hundre vinger og gressplenen var helt full av gjess.

 

-          Nå tenker jeg at det er noen som blir fornøyd når de ser at plenen er ferdigklippet, snadret Gro. – Som takk for hjelpen når vi er ferdigspist, skal jeg be alle sammen om å nappe ut litt dun. Hvis du har en stor pose klar, skal vi nok greie å fylle den. Ikke noe er så fint og varmt som en dyne av gåseheldun.

Etter en halvtime var gressplenen ferdigklippet og posen full av dun. Gregersen hadde hørt alt styret med vingeflaksing og gåsesnadring og kom over for å se hva som hadde skjedd.

-          Hadde jeg ikke jaget bort gåseflokken, kunne jeg også fått nok dun til en gåseheldundyne, sa han. - Det hadde vært fint, for den gamle vinterdynen min er ikke så varm som den var før.

På himmelen så de grågåsplogen som dro sørover.

-          Det må nok bli til neste år når Gro Grågås kommer tilbake, sa feen. – Du må bare huske på å være litt hyggeligere selv om gjessene skulle tråkke i grønnsaksengene dine. Her skal du få en liten pose med stjernestøv slik at du forstår og kan snakke gåsespråket når de kommer tilbake til våren.

Kvekk, kvakk, kvute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?