1001 godnatthistorier - 122. Historien om Vanja Vaskemaskin

122. Historien om Vanja Vaskemaskin

-          Hvem er det som durer og går nå på kvelden, mens alle andre tar det med ro og du ligger i sengen og skal sove, spurte fra Fantasia mens hun glattet på dyna før hun satte seg,

-          Det er vaskemaskinen, svarte M.

-          Åja, det er Vanja Vaskemaskin, sa feen.

-          Vanja? Det var et rart navn?

-          Grunnen til at hun har det navnet er at hun passer på å si fra hver gang før noen trykker på startknappen for å være sikker på at vannet er skrudd på. Hvis hun ikke får vann, blir det ingen vasking. Derfor sier hun vann, ja. Noen ganger må hun rope høyt. Vann, ja! Derfor heter hun Vanja Vaskemaskin.

-          Vanja synes selv hun er den viktigste personen i huset. Ikke så rart, egentlig. Folk sier ofte at enhver er seg selv nærmest.

-          Men Vanja ER viktig. Bare tenk på hvordan klærne ville sett ut om ingen vasket dem? Det går nesten ikke an å tenke på. Vanja bare åpner munnen og svelger dem. Hun får en slump vaskepulver, roper vann, ja! Så setter hun i gang. Når vasken er ferdig, slynger eller sentrifugerer hun vannet ut av klærne slik at de er ferdige til å henges til tørk.

-          Vanja gleder seg til hver gang hun skal vaske. Da får hun høre mye nytt fra verden der ute. Tenk bare på alt det Søss Sokk kan ha å fortelle? Alle de skoene eller støvlene hun har vært innom når hun ikke bare er i sokkelesten. Det er pensko, lakksko, ballettsko, joggesko, piggsko, spasersko, turstøvler, skistøvler, slalåmstøvler, snowboardstøvler og alle de andre som finnes i sko- og sportsbutikker.

-          Søss Sokk har fortalt hvordan det er å være på danseskole og nynner på musikken hun danset etter. Det var ikke bare moro, for rett som det var ble hun tråkket på. Tærne hun hadde inni seg ble både gule og blå etterpå. Tittil, totill, tillerot, lille meglerfru og store gubben hesten klaget og stønnet uten at det hjalp.

-          Unnleik Underbukse har også mye å fortelle. Du kan bare tenke på hva han har opplevd.

-          Barfinn Badebukse kommer også til Vanja Vaskemaskin rett som det er, særlig etter at han har badet i sjøen. Barfinn kan ikke svømme og vet aldri helt sikkert om den som ham på seg kan svømme. Derfor liker han seg best inne på grunna. Der er han godvenner med Kåre Krabbe, Erika Eremittkreps, Strond Strandreke og mange andre.

-          Barfinn liker seg ikke ute på dypet. Han har vært der noen ganger og sett Berit Breiflabb noen ganger. Det var skummelt.

-          Barfinn ble så redd at han strammet strikken i livet slik at den nesten røk.

-          Trond Treningsdress har også mye å fortelle til Vanja Vaskemaskin. For eksempel da han var på orienteringsløp ute i skogen og han ikke fant veien hjem. Verken Kartein Kart eller Konrad Kompass kunne hjelpe, for Trond hadde rotet seg aldeles bort. Hadde det ikke vært for at Mona Mobil hadde GPS og klarte å ringe, hadde Trond ikke kommet ut av skogen før det ble mørkt. Da han kom hjem til Vanja var han skitten og fæl.

-          Vanja Vaskemaskin har også god kontakt med Tørris Tørketrommel og Strykfrid Strykejern, men ingen av de to er særlig pratsomme.

-          Når vasken er ferdig, er alle klærne rene og glade. De takker og sier på gjensyn.

-          Vanja smiler og gleder seg til neste vask.

Vesk, vask, vute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

1001 godnatthistorier - 121. Historien om Martin Maur

121. Historien om Martin Maur

-          Hvem er det som kryper på drømmekappen din, spurte M.

Fru Fantasia rettet blikket dit hvor M pekte.

-          Sannelig er det ikke Martin Maur. Hvorfor har han blitt med meg, mon tro, Kan hende har han en historie å fortelle?

Feen drysset litt stjernestøv over mauren.

-          Hei, sa Martin.

-          Hei, sa M.

-          Så fint du har det her. Eget rom og egen seng og all ting. Slik er det ikke i maurtuen hvor jeg kommer fra.

Martin Maur viftet med følehornene.

-          Der må vi henge i fra morgen til kveld og natten med. Jeg husker da jeg kom ut av egget og var larve. Det var en deilig tid. Jeg trengte ikke å tenke på noen ting uten å få i meg nok mat. Etter at jeg kom ut av puppen, ble det annerledes.

-          Til å begynne med var jeg ganske hvit og fikk ikke lov til å gå ut av maurtuen. Etter at jeg hadde fått farge på hele kroppen, begynte arbeidet.

-          Vi fikk ikke lov til å gå hvor vi ville. Sjefsmaurene hadde merket opp en sti som vi måtte være i nærheten av.

-          Det var greit nok, for ellers hadde det ikke vært så lett å finne tilbake til maurtuen. Likevel stoppet jeg mange ganger når jeg gikk bort fra stien og satte meg ned for å tenke. Var dette det livet jeg ønsket meg, eller ville jeg gjøre noe annet?

-          Men jeg kom aldri noen vei med å tenke. Jeg kom ikke lenger enn til at jeg tenkte at jeg skulle tenke. Så kom noen og skubbet i meg, og det var bare å følge i duftsporet etter de andre. Jeg forstod at tenking ikke er noe for maur. Hvis alle maurene satte seg ned for å tenke, hva ville da skje hjemme i maurtuen? Det er det som hender av og til i små maurtuer. Maurene setter seg ned og tenker i stedet for å arbeide og neste år er tuen borte.

-          Bare de store maurtuene blir igjen. De hvor det ikke er lov å tenke for mye.

-          Sist vinter var en hard tid i maurtuen vår. Vi hadde bygd den stor og høy og tettet igjen de fleste dørene før snøen kom. Vi hadde mat nok og krøp dypt ned i tuen for å holde varmen sammen.

-          Utpå senvinteren hørte vi noen hakke seg gjennom det ytterste, frosne laget. Egentlig visste vi at det var Goggen Grønnspett. Han var alle maurenes skrekk med den lange tungen sin.

-          Vi hadde hørt mange historier om ham, men trodde ikke de var sanne før han dukket opp hos oss.

-          Soldatmaurene stormet ut for å stoppe Goggen, men alle sammen fikk samme skjebne. De endte opp i magen til Goggen. Vi andre krøp dypere og dypere ned i tuen. Så dypt at vi kom unna faren.

-          Men da våren kom, var tuen vår et sørgelig syn. Hull over alt.

-          Vi arbeidet hele våren med reparasjonene. Det var da jeg tenkte litt igjen: Jeg ville ha ferie. Det var derfor jeg ble med fru Fantasia da hun kom forbi. Kan jeg få lov til å bli her noen uker, spurte Martin Maur og smilte pent.

Og slik ble det. Martin Maur fikk seg noen uker velfortjent ferie sammen med M. Han fulgte med henne over alt og de ble bestevenner. M måtte bare love ikke å fortelle om Martin til noen. Da ferien var over, fulgte hun Martin Maur tilbake til tuen.

Rett som det var senere gikk M ut i skogen, satte seg ned ved maurtuen og så på Martin og vennene hans og hva de drev med.

Mikk, makk, mute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

1001 godnatthistorier - 120. Historien om Bør Bøk

120. Historien om Bør Bøk

-          I kveld skal jeg fortelle om Bør Bøk, et av de største trærne i skogen, sa fru Fantasia da hun tittet frem bak gardinet i soverommet til M.

-          Bør liker seg best sørpå i Norge, men han er plantet mange andre steder også.

-          Når Bør og familien hans vokser mange sammen, skygger de så mye for lyset at andre planter har vondt for å vokse. Om høsten dekker de bakken med et tykt lag av vissent løv som gjør det vanskelig for småplanter å spire. Det er bare Babben Blåveis og Vidar Hvitveis som rekker å titte frem før det blir for mørkt i bøkeskogen.

-          Bør Bøk tenker mye på Babben og Vidar før han lar løvet springe ut om våren. Han venter og venter fordi han synes det er så trivelig når de blomstrer i skogbunnen.

-          Men når de er ferdige med blomstringen sin, får Bør Bøk det travelt. De spisse bladknoppene har svellet opp og blitt tykke og store. Plutselig spretter bladene ut og i løpet av få dager er hele bøkeskogen grønn.

-          Nå gjelder det for Bør Bøk å vokse så fort han kan. Det han tenker på, er at han må lage skjul for Bo Bokfink som allerede er kommet. Bo liker å bygge rede i Bør Bøk, men ikke før Bør får løv slik at redet ikke så lett synes.

-          Bo Bokfink liker seg best i Vestfold, i bokeskogen som de sier der. Det er derfor Bo har Bokfink til etternavn.

-          Dersom Bo er heldig finner han også bøkenøtter som Bør slapp ned sent på høsten sammen med bladene. Riktignok har Narve Nøtteskrike rotet rundt der nede hele vinteren, men Narve er ikke så nøye med å vende på hvert blad, så det er nok av mat å finne for Bo.

-          Hver gang Bo finner en bøkenøtt setter han seg på en stein eller en kvist og slår en liten trall.

-          Det er lett å høre hvor glad han er. Bør Bøk gleder seg med Bo og håper at Bohild Bokfink snart kommer. Da blir det mer liv mellom greinene hans.

-          Bohild synger ikke så mye. Hun liker best å gjemme seg bort og synes ikke det har noen hensikt å kle seg i rødt som Bo.

-          Bør Bøk har fortalt Bo hvor det er best å bygge rede. Det tar ikke lang tid før redet er ferdigbygget og har egg.

-          Av og til kommer Narve Nøtteskrike og leter etter bøkenøtter. Bør prøver å jage ham bort, for han vet at om Narve finner redet til bokfinkene, forsyner han seg av både egg og unger.

-          Heldigvis skriker Narve så høyt at alle vet når han kommer, så Bohild rekker å legge seg på redet og gjemme eggene.

-          Bør Bøk forstår ikke at det går an å synge så stygt som Narve. Ikke rart han heter Nøtteskrike til etternavn, for det er skrike han gjør.

-          Sommeren går fort for Bør. Bladene hans blir brune og faller ned på bakken.

-           Hele vinteren står han og speider mot himmelen og venter på at Vårhild Vår skal komme tilbake.

Bøk, bok, bute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?