1001 godnatthistorier - 749. Historien om Tea Teskje

 

749. Historien om Tea Teskje

-          I bestikkskuffen kjenner Tea Teskje seg litt utenfor, sa fru Fantasia og satte seg ved siden av M på sengekanten. – Hun er den minste av alle skjeene og har ikke fått store plassen i skuffen.

 

-          Før i tiden i finere hus hvor kjøkkenskuffene var fulle av sølvbestikk, var det både store suppeskjeer, vanlige dessertskjeer og teskjeer. Nå for tiden har gjerne suppeskjeene forsvunnet. Kan hende er det fordi det ikke lenger er vanlig med treretters middag hvor suppe gjerne ble servert først. Når det først skal være suppe, er det viktig at suppeskjeen ligger ved siden av kniven på høyre side av tallerkenen.

 

-          Tea Teskje er litt skuffet over at hun ikke får være med på middagsbordet. Hun kunne godt tenke seg å hjelpe til med desserten, men det skjer aldri. Hun må vente til etterpå når det er servering av kake og kaffe eller te.

-          Av en eller annen grunn hører det gjerne med kaffe til kakene. Tea Teskje vet at Kaftein Kaffe er svært fornøyd med det, men selv vil hun helst være sammen med Tea Te. Det må jo være en grunn til at hun kalles for teskje? Iallfall har hun aldri sett kaffeskjeer i bestikkskuffen.

-          Tea synes egentlig det er helt uhørt at hun skal ligge på asjetten ved siden av Karsten Kaffekopp. Hun kan til nød finne seg i å røre i kaffen for å blande i fløte og sukker, men synes ikke hun hører til når det serveres kaffe.

-          At hun er laget av sølv, gjør det ikke bedre. Hun er for fin til å menge seg med alskens sorter kaffe uansett hvor fine navn de har. Med te er det annerledes. Te er blitt drukket i minst fem tusen år, så te er virkelig kultur. Hadde kaffen vært drukket like lenge eller lenger, ville ikke Tea hatt Teskje til etternavn.

-          Selv om Tea ikke sier det, blir hun opprørt hver gang hun må røre om i Kaftein Kaffe. Til forskjell fra kaffe smaker teen te. Kaffe kan noen ganger være rimelig god, andre ganger er den besk og vond. Jobben med å røre rundt i kaffen skulle tilhørt Mona Mokkaskje, men hun vil helst bare være i kontakt med mokkakaffe og forlanger mokkakopper som er mindre enn Karsten Kaffekopp. Dessuten skal mokkakaffe helst drikkes med lillefingeren pekende ut i luften. Det samme foretrekker Tea Teskje også etter at hun er blitt lagt på asjetten. Tedrikkere viser at de har dannelse når de holder tekoppen med strukket lillefinger.

 

-          Akkurat det med lillefingeren er svært viktig, mener Tea.

-          Hun har ligget på så mange asjetter mens teen er blitt drukket at hun vet at å strekke på lillefingeren gjør at teen smaker mye bedre, sa feen. - Alle teskjønnere gjør det. De som ikke gjør det, kan like gjerne drikke kaffe eller varmt vann.

-          Kan det være sant, spurte M.

-          Bare se etter neste gang når noen drikker te. Du kan være sikker på at de som helst drikker kaffe, ikke bruker lillefingeren slik som teskjønnere.

Fing, fang, fute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

Paragliding at Mære September 25, 2021

1001 godnatthistorier - 748. Historien om Sigbjørn Strandkrabbe

 

748. Historien om Sigbjørn Strandkrabbe

-          Jeg traff Sigbjørn Strandkrabbe nede i Paradisbukta i kveld, sa fru Fantasia og satte seg i fotenden av senga til M. - Jeg spurte om han ville bli med hit, men da han hørte at du ikke hadde saltvann på rommet ditt, takket han nei.

-          Hvis Sigbjørn hadde villet, kunne jeg blande vanlig salt i et glass med vann, sa M. – Jeg drikker saft og vann; han kunne få salt og vann.

-          Det glemte jeg å fortelle ham, men vi tar like godt turen ned til ham i kveld, for jeg tror ikke han har lagt seg ennå.

Etter en passe porsjon med stjernestøv stod de i vannkanten, og der var Sigbjørn Strandkrabbe.

 

Sigbjørn hadde akkurat satt til livs et helt blåskjell og var passe mett og trett.

-          Er det dere, gjespet han og strakte ut den ene kloen for å hilse.

-          Tør jeg det, spurte M og så opp på feen.

-          Sigbjørn klyper bare hardt når han er redd eller sulten. Hvis du stikker frem lillefingeren, går det greit.

-          Har det skjedd noe nytt i Paradisbukta i det siste, spurte M og strakte frem fingeren.

-          Ikke så mye svarte Sigbjørn. – Det er flo og fjære to ganger i døgnet, og da må jeg passe på å følge etter. Hvis jeg er for sent ute når det blir fjære sjø, må jeg gjemme meg under en tangkvast. Når det flør, er jeg nødt til å følge etter, for da kommer Torstein Torsk. Noe av det beste Torstein vet, er små strandkrabber. Det er klart jeg kunne holdt meg sammen med Hogne Hummer eller Taskela Taskekrabbe, men jeg er liksom ikke trygg på de to.

-          Det forstår jeg godt, sa M. – De to har noen fryktelig store klør.

-          Det har de, sa Sigbjørn, - og jeg tror de spiser alt de kommer over. Jeg kjenner meg aldri trygg når de to er i nærheten, men holder jeg meg nær land, går det bestandig bra.

-          Jeg liker heller ikke at det er så mange barn som driver og fisker etter meg. Det er helt greit at de hiver ut et blåskjell med mat, men hvorfor skal de putte meg opp i en bøtte sammen med mange andre som jeg ikke kjenner? Ikke har jeg så lyst til å bli kjent med dem heller. Vi strandkrabber liker best å holde oss for oss selv og ikke dele den maten vi finner.

-          I gamle dager traff jeg ofte på Ågot Ål i fjæra, men nå er hun stort sett en sjelden gjest. Jeg vet ikke helt hvorfor, men det kan være alle kajakkpadlerne som støtt og stadig padler helt inne ved land. Hva de har der å gjøre, vet jeg ikke. De burde gjøre som andre båter og holde seg lenger ut, mener nå jeg. Jeg har forsøkt å klype Kari Kajakk i haleroret, men hun er litt for rask for meg.

-          Nå har jeg forresten hørt at Konrad og Konradine Kongekrabbe er på vei sørover.

 

-          Da vet jeg sannelig ikke hva jeg skal gjøre. Men jeg håper det tar tid før de rekker å gå helt ned til Paradisbukta. I Tromsø er det nesten ingen som tør bade om sommeren på grunn av at de er redde for å bli kløpet i føttene. Hvis kongekrabbene kommer ned hit, vil jeg tenke alvorlig på om jeg ikke vil bli landkrabbe, sa Sigbjørn Strandkrabbe.

Klip, klyp, klute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 747. Historien om Skjalg Skjoldlus

 

747. Historien om Skjalg Skjoldlus

-          Skjalg Skjoldlus er en ekte bladlus eller plantelus selv om han ikke ser ut som en, sa fru Fantasia og satte seg på stolen ved siden av senga til M.

-          Går det an, da, spurte M. – Du har jo fortalt om Smurf Smør før. Han er ekte meierismør og ingen kan ta feil av ham. Ekte honning ser bestandig ut som honning.

-          Skjalg har skjønt at det er viktig å beskytte seg mot fugler og andre kryp som elsker å spise bladlus.

 

-          Det er ikke lett å vite om Skjalg er en dame eller en mann siden han eller hun gjemmer seg under et tykt skall. De fleste mener at han er en dame. Iallfall gjemmer han seg under skjoldet sitt, og det er der han lager eggene sine som blir til nye skjoldlus. Sannsynligvis er han en dame, for det er ingen mannlige insekter som legger egg. Uansett vil Skjalg at det skal være en hemmelighet.

-          Hadde det ikke vært for Skjalg, ville ikke vikingene laget seg skjold. Mange andre rundt i verden har også skjold med seg når de slåss mot hverandre. De har sett hvor trygt Skjalg sitter rundt omkring på plantene.

 

-          Det var slik Skjalg Skjoldlus kom seg ut i verden der han holdt til i en trang fjord på Vestlandet. Vikingene reiste til mange land, og alle steder hadde de med seg skjoldlus. I tillegg hadde de med seg helt vanlige hodelus, for de tok det ikke så nøye med å vaske eller gre håret. Noen ganger ble det vel mye hodelus, og da hadde de noe som het lusekammer som ofte var laget av hvalrosstenner.

-          Skjalg hadde ikke mye til overs for Hod Hodelus. Heldigvis trengte de ikke å ha så mye med hverandre å gjøre. Hod krabbet rundt omkring, mens Skjalg ble sittende der han satt; han kunne ikke gå omkring i det hele tatt. Men han kunne seile! Hvis Skjalg slapp seg ned på vannet en dag det var helt stille og han falt med skjoldet ned, fløt han som er kork. Noen ganger var han heldig og fant en kvist å klamre seg til etter kort tid, men det hendte også at han dro på tur til fremmede land.

-          Hvordan det gikk til, vet han ikke, men han kom seg helt til Sør-Amerika. Der traff han på andre bladlus som levde på fikenkaktus.

 

 

-          Fikenkaktusene hadde så fine frukter at Skjalg bestemte seg for å slå seg ned der. Når han spiste av disse røde fruktene, ble han selv rød inni. Da spanjolene kom til Sør-Amerika oppdaget de at det gikk å lage en rødfarge, karminrødt, av Skjalg. De tok ham med seg tilbake til Europa sammen med fikenkaktus. I flere hundre år drev Skjalg med å farge tøyer og mye annet.

-          Nå har han ferie fra den jobbingen, og det er ingen som bryr seg så mye om ham. Det er fint, synes Skjalg, for da kan han sitte helt i ro og gjøre ingenting.

Skjilg, skjalg, skjute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?