”Hva er en intellektuell?”

har jeg registrert helt fra ”her hvor pepper’n gror” at noen lurer på i Norge. Noen mener til og med at det ikke finnes intellektuelle i Norge. Det siste er en besnærende påstand som jeg nesten blir fristet til å omfavne (selv bor jeg ikke i Norge, bare så det er sagt – men det er ikke salongfähig å si om seg selv at man er intellektuell – det må sies av andre). Det er nå det blir interessant – jeg kan si om meg selv at jeg er dum, en idiot eller tosk, lettlurt, småfeit og andre negative ting. Men om jeg begynner å erklære meg som et geni, sabla flink, intellektuell – da blir det med en gang galt. Da vil noen si at jeg er innbilsk og fremhever meg selv som bedre enn andre. Hvis andre skulle finne på å si noe slikt om meg, bør jeg slå øynene ned og mumle at det var vel noe overdrevet. Etterpå går jeg inn i mitt lønnkammer, finner frem svøpen og gir meg selv noen sviende slag over ryggen – du må ikke innbille deg noe, Atle!

OJ! Det sved. Jeg kjenner meg renset. Frimodig til sinns. Og kan uten å skamme meg (nesten) gi svaret på spørsmålet i overskriften.

Hva er en intellektuell ? - Det er en som er som Atle!! Dersom du går gjennom de ulike små innleggene i denne bloggen (som dessverre bare skraper litt i overflaten av det som rører seg i hodet mitt), vil du skjønne hvorfor jeg lar all blygsel falle. Men ta for all del ikke det jeg til nå har sagt alt for alvorlig.

ALVORET KOMMET NÅ: Når interessen for å DEFINERE virkeligheten blir større en interessen for å BESKRIVE OG HANDLE ut fra virkeligheten, da har virkelig sivilisasjonen tatt fullstendig overhånd. At noen profitterer stort på slik virksomhet er en annen sak. Min oppfatning er at da bærer det utfor bakke og at den bakken kan være svært bratt.

Noen stikkord:

Kreative diagnoser i helsevesenet. I en eller annen helseregion i sør gikk det for noen år siden over stokk og stein da noen fant ut at det lønte seg med bestemte typer diagnoser for å tappe refusjonspenger fra staten. Helseleder Stein Stokke med flere måtte gå med gylne fallskjermer som de på forhånd hadde bevilget til seg selv.

Rusmidler. Den største svøpen i dag er trolig alkohol, fordi den rammer bredest. Likevel har noen (Narkobaroner? Narkobaronenes medløpere i statsapparatet? Eller andre?) greid å gjøre narkotika, marihuana, hasj, m.m illegalt. Til stor glede for organisert kriminalitet og politi. Det er ingen liten del av kriminaliteten som er narkotikarelatert.

Krigen mot terror. Den virksomheten som USA og deres  medløpere i NATO, blant annet Norge, bedriver i Afghanistan, vil trolig aldri vinne frem. Afghanistan er en mye verre hengemyr enn Vietnam, Under dekke av å kjempe mot terrorister bedriver NATO en virksomhet som grenser mot folkemord. Våpenindustrien er den store seierherren. Men krigen er allerede tapt ute på slagmarken.

I alle disse tre tilfellene har ”noen” definert virkeligheten slik at den passer egne interesser, mens kostnadene lesses over på samfunnet. Dette er helt klart en overforenkling, men inneholder likevel mer enn et snev av sannhet.