”Å være på Khao Sadao innebærer VÆR av ulike slag”

når regntiden er innledet. Sist helg vartet opp med litt av hvert: Stekende sol, sterk kuling, bøtter av regn og tropisk tordenvær, termikk på grensen til det ubehagelige med blaff på mye mer enn 5 meter og synk øyeblikket etter, men også smørhang.

Store fuglesommerfugler flagret omkring sammen med fargerike paraglidere. Vinden ble hausset opp av kraftige byger for like etter å liste seg ut bakveien uten å etterlate seg et pust for å hjelpe flysugne piloter med å få opp skjermen. Noen små lenticer lå over første skybas, men greide neppe å tukle med vinden.

På start stod det rett inn, men noen meter opp var vindretningen 45 grader vestfra i forhold til hanget. Borte ved Wat Khao Sadao lå det beste løftet. Noen bra bobler løftet meg opp, men de drev litt for raskt bakover og bar ikke helt rundt heller. Oppe i 800 meter var det omtrent null penetrering motvinds og skjermen ble ganske urolig i en termikk som var ”skarp i kantene”. De andre landet etter hvert.

Jeg lå og ventet på turkameraten – vi hadde avtalt å dra av gårde. Han la ut skjermen, men pakket den sammen. Jeg drøyet litt til og så skjermen forsvinne inn i sekken. Fra flere hundre meters overhøyde sendte et skikkelig ”brødsynk” (der og da lærte jeg hva brødsynk er) meg godt under start. Sikkert ikke meningen å dra på tur i dag heller. Det var ingen annen råd etter forgjeves skraping i tretopphøyde enn å sette kursen mot den lille hovedlandingen. Over radio fikk jeg vite at det var vindstille der nede, men det var jo ikke akkurat det, da…

Ned kom jeg iallfall.