En hjertesak - kapittel 3

Kapittel 3

Lettere irritert stakk Per Arge mobiltelefonen i brystlommen. Skjorten klebet til kroppen. I denne varmen var en ubehagelig telefonsamtale nok til å få svetten til å piple. Ikke det at samtalen i seg selv hadde vært ubehagelig. Nei, det var snarere det at den hadde fått ham til å tenke på ting som hadde skjedd noen år tilbake, ting han trodde han var ferdig med.

Av og til kunne han ønske han var en maskin som bare kunne skrus av. Takk for samtalen! Over og ut! Ferdig med det! Ingen tanker som forsvant ned og blandet seg med grumset som levde sitt eget liv et sted bakenfor pannebenet.

Stolen stod beleilig til, og han kunne ikke motstå fristelsen. Strakte seg ut. Lukket øynene. Åpnet dem igjen. Puerto Rico lå under ham. Det var her han hørte hjemme nå etter at han hadde valgt å gå ut av politiet etter den siste konfrontasjonen med politiledelsen. At korrupsjonen var nådd dit, og også hadde forgreninger innen det politiske toppsjiktet i Norge og EU, var mer enn han hadde kunnet forestille seg, og mer enn han kunne tåle.

Det slo ham at han hadde vært heldig. Tilfeldigheter hadde ført ham sammen med Dona Maria Lopez, den velstående enken etter en mafialeder som ble tatt av dage mens Arge arbeidet med en sak på Gran Canaria. Eller var det skjebnen, som mange yndet å kalle det? Iallfall hadde han plutselig befunnet seg i en posisjon hvor han var økonomisk uavhengig. Han kunne velge fritt. Uten å ta hensyn til pengene som krevdes for å leve et anstendig liv.

Herbjørn Bø, mannen som hadde forstyrret idyllen, var en tidligere kollega fra politiet. De to hadde samarbeidet i den siste saken, men Herbjørn hadde ingen muligheter til å gjøre som ham. Slik var tilfeldighetenes spill. Da de forstod at flere av toppene i nasjonale politietater etter all sannsynlighet var innblandet i internasjonal korrupsjon og ville gå ut med det de visste, var det noen som satte foten ned. De to fikk valget mellom å tie eller å ta konsekvensene, som det så pent ble sagt. Arge tok avskjed. Etter mye om og men fikk Herbjørn Bø tilbake den samme jobben. Den stilltiende forutsetningen var at intet skulle sies om det som hadde vært. Ingen av dem var fornøyd med avtalen, men begge visste at de ikke ville oppnå noe med å gå offentlig ut med saken. Nå hadde tingene roet seg ned for begge to.

Havet lå stille og blankt så langt han kunne se. I horisonten lå tre seilbåter på rekke. De var så langt ute at han fikk en illusjon av at de fløt oppå vannet. Havranden lå der som en lysende strek. Der havet møtte himmelen lå et tynt lag av sølv og flimret i havdisen. Båtene hang på en måte i luften.

Sommeren før han forlot Norge hadde han lånt en lett utriggerrobåt av en kamerat og rodd utover mot Fuglehuk fyr ytterst i Oslofjorden. Da hadde han fått denne samme merkelige følelsen av uvirkelighet. Svetten rant, og han hvilte på årene. Fjorden lå blank som om høsten. Småøyene mot sørøst fløt plutselig på sjøen, og det var umulig å bedømme avstanden. Han satt alene ute på havet med 8 millimeter finer mellom seg og dypet, og virkeligheten begynte å flyte bort fra ham der ute. Han var på vei mot noe, men visste ikke hva.

Nå satt han her, og seilbåtene der ute hadde kurs fra land. Snart var bare mastene synlige. Hva var det Herbjørn Bø hadde sagt? Noe om en utlending, en mann fra Nepal, som var blitt anholdt på Rikshospitalet. Han lå på postoperativ avdeling og var i Norge på turistvisum. Det spesielle var at reisen og oppholdet var betalt av en av overlegene på sykehuset. Saken luktet, og nepaleren ville sannsynligvis bli sendt ut av landet så snart han var frisk nok. Mannen hadde fått fjernet en nyre, men ingen kunne eller ville si noe om hvor denne nyren hadde tatt veien. Herbjørn var sikker på at det var store penger som skiftet eiere. Om han ikke tok mye feil, ville saken bli henlagt. Da var det en ikkesak. Men var Arge interessert, kunne han nok hjelpe litt til. Det måtte i tilfelle være utenom tjeneste.

Mastene der ute hadde forsvunnet under horisonten. Arge reiste seg opp. Avgjørelsen var tatt. Noen bestemmelser drev seg frem selv. Det var som å dytte til en stein i fjellsiden. Var den først satt i bevegelse, gjorde tyngdekraften resten. Hadde han visst hvilket ras denne bestemmelsen skulle dra med seg, ville han trolig heller valgt å nyte solnedgangen til en hvitvin av edel årgang.

At han skulle være så fordømt moralsk, sluttet aldri å ergre ham. Likevel var det derfor han hadde valgt en karriere som politimann. Skjønt det var ikke riktig å snakke om karriere. Som politimann var han jo en fiasko. Ingen tvil om det. At han kunne rette ryggen, skyldtes bare pengene til Dona Maria. Penger av en så obskur opprinnelse at det ikke en gang var til å tenke på. Hvorfor skulle han plages med dette? Var det denne tømmermannen som ruslet rundt på jorden øst i Middelhavet for to tusen år siden? Eller var det et sykelig trekk hos ham selv, dette her, at han ikke ville skamme seg over levd liv når Døden skjøv døren igjen bak ham, og han kastet et blikk over skulderen og så sitt eget liv i et lynglimt?

En hjertesak - kapittel 2

Kapittel 2

Li Cheng visste han burde kjenne et moralsk ubehag. Det skremte ham derfor litt at han ikke følte noen ting. Li Cheng var lege. Førtito vintrer var gått siden han kom til verden i Wuhan. Øynene som speilet de tretten mennene som passerte forbi med bind festet i nakken, hadde sett mye lidelse og smerte. Li hadde vært til stede på lignende seanser mange ganger før.

Mennene ble tvunget til å knele. Tretten soldater fra Folkets frigjøringshær kom frem og stilte seg bak dem. På ordre trakk de pistolene opp av hylsteret, tok ladegrep. En ny ordre og tretten skudd lød nesten som ett. Forbryterne veltet fremover og ble liggende. Noen hadde kraftige krampetrekninger. Det var ikke uvanlig. En av Li Chengs oppgaver var å kontrollere at døden hadde inntrådt. En annen var å sørge for at likene ble behandlet etter direktivene fra en hemmelig avdeling som lå direkte under politbyrået. Når de kriminelle var frigjort fra sitt forbryterske liv, var det ikke annet enn rett og rimelig at de ytet litt i gjengjeld for å bygge sosialismen. Fiendene av sosialismen var mange nå i 2002, og Kina var i desperat behov for penger for å bygge opp en økonomi som kunne konkurrere og selge på det frie verdensmarkedet.

I en livskraftig åker var man nødt til å luke ut ugresset. Når kapitalistene befant seg innenfor Kinas grenser, var det ikke merkelig at menneskelig ugress dukket opp. Kortsiktige fristelser, nye behov og stor arbeidsløshet skapte mange forbrytere. Var det annet enn rett og riktig at man i sosialismens navn utnyttet det som var igjen etter dem og fjernet organer som kunne brukes om igjen, og som formuende personer i mange land var villige til å betale store penger for? Moralsk sett hadde det sine sider, men Li Cheng hadde lest så mye historie at han visste at det i Tyskland eksisterte firmaer som hadde skapt store deler av formuen sin ved, noe spissformulert, å koke såpe av jøder som Hitler-Tyskland gasset i hjel, i tillegg til en rekke andre aktiviteter som ikke tålte dagens lys.

Moral var på sin plass når den var med på å bygge sosialismen. Forbryterne som lå foran ham hadde fått det de fortjente. De hadde forbrutt seg mot sosialismen. Var det da annet enn rimelig at noe av det de etterlot seg, ble brukt til å bygge et bedre samfunn i Kina?

Likene ble lempet opp på bårer og brakt til likhuset. Li Cheng fulgte ettertenksomt bak soldatene. Arbeidet som ventet der inne var rutine, men det måtte gjøres raskt og fagmessig. Den store salen var fylt av to rekker med marmorbord som kunne heves til arbeidshøyde. Rundt hvert bord stod fem hvitkledde menn klare til å skjære ut de kroppsdelene som hadde markedsverdi, og legge dem til kjøling. Blodprøver var tatt på forhånd. I utlandet var beskjed gitt om de forestående organleveransene, og før mørket senket seg over Beijing ville kjølecontainerne være på vei til Europa og Amerika hvor alt var klargjort for de forestående operasjonene. Det gledet Li Cheng at de kapitalistiske landene på denne måten var med på å grave sin egen grav, for det var ikke småpenger folkerepublikken tjente på denne handelen. Før eller siden ville sosialismen seire, med god hjelp fra folk i Vesten som var redde for å dø. Det var han sikker på.

Lukten i likhuset var ikke behagelig, og Li  trakk seg tilbake til sitt eget kontor en etasje opp. Derfra, via datamaskinen, hadde han kontakt med de store sykehusene i Vesten. De registrerte sine behov på mottakerskjemaer som lå i en kinesisk database. Li Cheng var koordinator for giverskjemaene som ble fylt ut ved de fleste store sykehusene i Kina i forbindelse med eksekusjoner. Dermed var det en lett sak å koble mottakere og givere. Datateknologien gjorde at færrest mulig organer gikk til spille. Han strakte seg tilbake i stolen, og øynene falt på bildet rett imot. Bildet av Mao Zedong hadde hengt der  i flere tiår, og det syntes at veggen ikke hadde vært malt på lenge. Lyse, rektangulære flekker minnet ham om politiske ledere som hadde falt i unåde. Han tente en sigarett, blåste ut og fulgte røyken som snirklet seg opp mot taket og løste seg opp i ingen ting. Hva med ham selv? Kunne han se sine egne barn, hvis han og Wei Ling fikk noen, i øynene når de ble voksne og fortelle hva han hadde gjort disse årene?

En sviende smerte i fingeren rykket ham tilbake til virkeligheten. Irritert stumpet han sigaretten i marmoraskebegeret og vendte seg mot skjermen  til høyre for skrivebordet.

En hjertesak - kapittel 1

”I am a Jew! Hath not a Jew eyes? Hath not a Jew hands, organs, dimensions, senses, affections, passions? Fed with the same food, hurt with the same weapons, subject to the same diseases, healed by the same means, warmed and cooled by the same winter and summer as a Christian is? If you prick us, do we not bleed? If you tickle us, do we not laugh? If you poison us, do we not die?”

William Shakespeare: The Merchant of Venice, 1596-97

EN HJERTESAK

Kapittel 1

Bankdirektør Preben Albriktsen pustet ut mens han med et hvitt silkelommetørkle strøk bort svetten fra pannen. Sommeren hadde festet et klamt grep på Oslo. Likevel var det ikke derfor han kjente seg svett og uvel. En jernhånd klemte til og sendte stikkende smerter ut i hele brystregionen. Folk som passerte forbi, ble uklare og utydelige. Lommetørkleet gled ut av hånden ned på den dampende asfalten hvor restene av en ettermiddagsbyge var på vei tilbake til skyene. Var det ikke en ledig benk å sette seg på? Jo, der under trærne skimtet han en. Han vaklet til siden og seg ned på den blanklakkerte trebenken. Godt at benken hadde ryggstø. Knyttneven løsnet grepet rundt hjertet da han lente seg tilbake. Folk kastet likegyldige blikk på ham. En fyllik, tenkte de vel mens de hastet forbi.

Øynene gled igjen, og den kom som kastet over ham. Angsten. Angsten for å dø! En bølge skylte ham ut på dypt vann. Han kjente hvordan han krympet,  ble sugd inn i et tomrom. Bevisstheten var et svart hull, og han, Preben Albriktsen så lyset forsvinne på veien nedover!

Det var ikke første gangen han ble minnet på at dagene ikke var uten ende. Derfor bet angsten så hardt. Men han ville ikke forlate dette livet. Ikke ennå. Etter at Elisabeth døde, hadde barna bare ham. Dorthe var blitt 22, men Erik og Marianne var ennå ikke ferdige med videregående skole. Han ville gjøre alt for å se barna vokse opp. Iallfall nesten alt.

Angsten kom i bølge etter bølge. Det måtte ha syntes utenpå ham at han ikke var helt frisk, for en eldre dame kom bort til ham. Han merket ingen ting før hun ristet ham i skulderen

”Skal jeg hente hjelp? Er De syk?”

Først da kom han til seg selv. Så ned i svart asfalt. Sanset han satt på en benk under sommergrønne trær. At han fremdeles levde.

Han ville ikke dø! Preben Albriktsen lukket øynene, lot tankene kroppsliggjøre seg og flyte mot det skrøpelige organet som pulserte innenfor brystveggen. Omtrent seksti ganger i minuttet trakk hjertemuskelen seg sammen i et krampaktig rykk og pumpet blodet ut i kroppen, og gjorde at han kunne rette blikket mot løvtaket og se livets lys sildre og blinke gjennom den grønne flaten der oppe.

Hva var det Dorthe, den eldste datteren, hadde sagt? At det var vanskelig å få tak i et hjerte som passet. Som ikke ville bli frastøtt av kroppens egne forsvarsverker. Han måtte bare vente på at noe skulle dukke opp. En dag? To måneder? Legene kunne ikke gi svar. Han var dømt til å vente. Underordne seg systemet. Hadde han bare trodd på forsynet. På Gud. Da kunne han kanskje slått seg til ro med en mening større enn det å leve sitt eget liv.

Så hadde en av sykehuslegene henvendt seg til Dorthe privat. Det var muligheter, hadde han sagt. Han visste om private sykehus i utlandet som drev med organtransplantasjoner. Hadde hun ikke lest i avisene om fattige indere som fikk operert ut en nyre mot betaling? Et friskt menneske greide seg godt med en nyre. I USA eller Japan, eller i Norge for den saks skyld, ventet menn og kvinner på friske organer. Markedet kunne løse mennesker fra lidelser, gi dem et bedre liv. Selvsagt kostet det penger, men et liv kan ikke alltid måles i penger, kan det vel? Sa legen og sådde et frø i Dorthe.

Denne samtalen fant sted samme dagen legevisitten hadde avsagt dommen: Preben Albriktsens dager var talte, og han kunne ikke regne med å oppleve neste sommer med det samme hjertet i kroppen.

Dorthe hadde ikke nevnt muligheten for å tre ut av køen som sneglet seg mot krematoriet før i dag. Nå satt han her på benken. Dødens venteværelse. Hva skulle han velge? Egentlig var det ikke noe valg. Det sa seg selv. Han ville leve. Ingen tvil om det. Men det var denne samvittigheten, dette rottegnaget som var der hele tiden. Hvilket menneske ville gi fra seg et hjerte? En nyre var greit nok. To nyrer var egentlig en for mye. Greit med en ekstra som backup, men de fleste kunne leve et langt og lykkelig liv med en nyre.

En donator kunne nok si ja til å skille seg av med en nyre, men hva med et hjerte eller et annet livsviktig organ? Hvem ville frivillig gi fra seg hjertet og endatil få betalt for det mens vedkommende var i live? Han kunne ikke forestille seg at mange ville gå med på noe så makabert. Tanken på å få et nytt hjerte implantert fra et menneske han ikke visste noe om, tiltalte ham heller ikke. Vel var han tilhenger av teorien om at det var et marked for alle varer, men det fikk være visse grenser. Men så var det alternativet! Kirkegården kunne være et trivelig sted for rusleturer når solen varmet, men tanken på å ligge to meter under torven fikk ham til å fryse.

Stiv i kroppen reiste Preben Albriktsen seg møysommelig fra benken i skyggen og gikk sakte ut i solen. Han ble stående ved fortauskanten og vente på en ledig drosje. Litt etter gled en hvit Mercedes ut av trafikkstrømmen og stanset foran ham. Drosjesjåføren skjøv bakdøren opp. Tungt gled han ned i baksetet. Sa adressen hjem. Kastet et blikk tilbake og så en svart sky av uforbrent diesel drive som en skygge inn mellom trærne.