En hjertesak - kapittel 3

Kapittel 3

Lettere irritert stakk Per Arge mobiltelefonen i brystlommen. Skjorten klebet til kroppen. I denne varmen var en ubehagelig telefonsamtale nok til å få svetten til å piple. Ikke det at samtalen i seg selv hadde vært ubehagelig. Nei, det var snarere det at den hadde fått ham til å tenke på ting som hadde skjedd noen år tilbake, ting han trodde han var ferdig med.

Av og til kunne han ønske han var en maskin som bare kunne skrus av. Takk for samtalen! Over og ut! Ferdig med det! Ingen tanker som forsvant ned og blandet seg med grumset som levde sitt eget liv et sted bakenfor pannebenet.

Stolen stod beleilig til, og han kunne ikke motstå fristelsen. Strakte seg ut. Lukket øynene. Åpnet dem igjen. Puerto Rico lå under ham. Det var her han hørte hjemme nå etter at han hadde valgt å gå ut av politiet etter den siste konfrontasjonen med politiledelsen. At korrupsjonen var nådd dit, og også hadde forgreninger innen det politiske toppsjiktet i Norge og EU, var mer enn han hadde kunnet forestille seg, og mer enn han kunne tåle.

Det slo ham at han hadde vært heldig. Tilfeldigheter hadde ført ham sammen med Dona Maria Lopez, den velstående enken etter en mafialeder som ble tatt av dage mens Arge arbeidet med en sak på Gran Canaria. Eller var det skjebnen, som mange yndet å kalle det? Iallfall hadde han plutselig befunnet seg i en posisjon hvor han var økonomisk uavhengig. Han kunne velge fritt. Uten å ta hensyn til pengene som krevdes for å leve et anstendig liv.

Herbjørn Bø, mannen som hadde forstyrret idyllen, var en tidligere kollega fra politiet. De to hadde samarbeidet i den siste saken, men Herbjørn hadde ingen muligheter til å gjøre som ham. Slik var tilfeldighetenes spill. Da de forstod at flere av toppene i nasjonale politietater etter all sannsynlighet var innblandet i internasjonal korrupsjon og ville gå ut med det de visste, var det noen som satte foten ned. De to fikk valget mellom å tie eller å ta konsekvensene, som det så pent ble sagt. Arge tok avskjed. Etter mye om og men fikk Herbjørn Bø tilbake den samme jobben. Den stilltiende forutsetningen var at intet skulle sies om det som hadde vært. Ingen av dem var fornøyd med avtalen, men begge visste at de ikke ville oppnå noe med å gå offentlig ut med saken. Nå hadde tingene roet seg ned for begge to.

Havet lå stille og blankt så langt han kunne se. I horisonten lå tre seilbåter på rekke. De var så langt ute at han fikk en illusjon av at de fløt oppå vannet. Havranden lå der som en lysende strek. Der havet møtte himmelen lå et tynt lag av sølv og flimret i havdisen. Båtene hang på en måte i luften.

Sommeren før han forlot Norge hadde han lånt en lett utriggerrobåt av en kamerat og rodd utover mot Fuglehuk fyr ytterst i Oslofjorden. Da hadde han fått denne samme merkelige følelsen av uvirkelighet. Svetten rant, og han hvilte på årene. Fjorden lå blank som om høsten. Småøyene mot sørøst fløt plutselig på sjøen, og det var umulig å bedømme avstanden. Han satt alene ute på havet med 8 millimeter finer mellom seg og dypet, og virkeligheten begynte å flyte bort fra ham der ute. Han var på vei mot noe, men visste ikke hva.

Nå satt han her, og seilbåtene der ute hadde kurs fra land. Snart var bare mastene synlige. Hva var det Herbjørn Bø hadde sagt? Noe om en utlending, en mann fra Nepal, som var blitt anholdt på Rikshospitalet. Han lå på postoperativ avdeling og var i Norge på turistvisum. Det spesielle var at reisen og oppholdet var betalt av en av overlegene på sykehuset. Saken luktet, og nepaleren ville sannsynligvis bli sendt ut av landet så snart han var frisk nok. Mannen hadde fått fjernet en nyre, men ingen kunne eller ville si noe om hvor denne nyren hadde tatt veien. Herbjørn var sikker på at det var store penger som skiftet eiere. Om han ikke tok mye feil, ville saken bli henlagt. Da var det en ikkesak. Men var Arge interessert, kunne han nok hjelpe litt til. Det måtte i tilfelle være utenom tjeneste.

Mastene der ute hadde forsvunnet under horisonten. Arge reiste seg opp. Avgjørelsen var tatt. Noen bestemmelser drev seg frem selv. Det var som å dytte til en stein i fjellsiden. Var den først satt i bevegelse, gjorde tyngdekraften resten. Hadde han visst hvilket ras denne bestemmelsen skulle dra med seg, ville han trolig heller valgt å nyte solnedgangen til en hvitvin av edel årgang.

At han skulle være så fordømt moralsk, sluttet aldri å ergre ham. Likevel var det derfor han hadde valgt en karriere som politimann. Skjønt det var ikke riktig å snakke om karriere. Som politimann var han jo en fiasko. Ingen tvil om det. At han kunne rette ryggen, skyldtes bare pengene til Dona Maria. Penger av en så obskur opprinnelse at det ikke en gang var til å tenke på. Hvorfor skulle han plages med dette? Var det denne tømmermannen som ruslet rundt på jorden øst i Middelhavet for to tusen år siden? Eller var det et sykelig trekk hos ham selv, dette her, at han ikke ville skamme seg over levd liv når Døden skjøv døren igjen bak ham, og han kastet et blikk over skulderen og så sitt eget liv i et lynglimt?