Kapittel 5
At Internett og IT-revolusjonen
hadde brakt menneskeheten nærmere kunnskapens arnested, var en påstand Per Arge
ikke umiddelbart ville sluke, men at store deler av norsk ungdom nå, som et
resultat av IT-satsingen til ihuga entusiaster, befant seg, eller ville komme
til å befinne seg, i skyggen av kunnskapens tre, var en formulering han hadde
mer sans for.
Likevel kunne han ikke nekte for
at det var en del å finne der ute i cyberspace. Faktisk hadde han flere ganger
funnet mye informasjon som han neppe hadde kunnet få tak i på annen måte enn på
nettet. Nå dumpet han helt tilfeldig over en side i USA mens han søkte på
nyretransplantasjoner. Det var hjemmesiden til en organisasjon som kalte seg
"Abolish Witchcraft" som hadde en del stoff om satanister og hvordan
de behandlet ofrene sine. Det lå nesten i dagen, men ikke så åpenlyst at tanken
ville streifet ham, hadde han ikke søkt på nyretransplantasjoner. Ikke hadde
han hørt om andre som hadde tenkt i de banene heller. Men plutselig så han en
sammenheng.
Fra før visste han at
satanistgrupper hadde praktisert menneskeofringer i en årrekke. Det var gammelt
nytt. En ny tendens var at flere ofre som var blitt funnet de siste årene,
hadde manglet vitale kroppsdeler. Disse organene var ikke revet ut av kroppen
slik en kunne vente, og slik aztekerne i Sør-Amerika ble beryktet for da
spanjolene kom til verdensdelen på 1500-tallet. De var tvert imot fjernet med
små kirurgiske snitt som nesten ikke var synlige om man ikke undersøkte likene
nøye.
Derfor satt han nå foran skjermen
og prøvde å finne de rette søkeordene, men med lite hell. Tilfeldighetene var
ikke på hans side så det ut til. Iallfall ikke akkurat nå. Likevel holdt han
på, for intuisjonen sa at han hadde funnet et spor som førte til noe mer. Hvor
ofte hadde han ikke forundret seg over denne egenskapen som grenset til det
overnaturlige. Dette at han kjente med hele kroppen at her var det noe. Hittil
hadde han aldri tatt feil når denne følelsen kom. Hvorfor skulle han ta feil
nå?
Han skvatt da noen berørte ham i
nakken. Så oppslukt hadde han stirret inn i flimmeret på skjermen at han bare
ubevisst hadde merket at Dona Maria kom inn i rommet. Derfor reagerte han ikke
så sterkt som han ellers ville gjort. Han rykket bare til, og slappet så av
mens hun lot hendene gli over skuldrene og nakken. Arge lente seg tilbake i
stolen og lukket øynene. Hva hadde han gjort i livet som fortjente at denne
kvinnen hadde kommet inn i livet hans, eller rettere sagt hadde gitt ham en
plass i livet hennes?
Han merket ikke at skuldrene var
anspente før han kjente det var behagelig å bli berørt. Det var ikke så mye som
skulle til. Bare denne lette berøringen av fingre som ville ham vel. Disse myke
fingrene som knadde frem svaret han ikke likte: Ingenting. Ingenting hadde han
gjort for å fortjene dette. Tilfeldighetene hadde flyttet dem til samme sted på
et tidspunkt hvor begge to var rede til forandringer. Slikt skjedde hver eneste
dag over hele jordkloden. Menn og kvinner vant og tapte i livets spill. Det
meste var basert på tilfeldigheter.
Selv hadde han nådd veggen i
forholdet til Kari. Dona Maria hadde mistet mannen sin i rivaliseringen mellom
mafiagrupper. Begge to hadde vært åpne for forandringer. Så enkelt var det.
Andre ville kan hende si at både hun og han hadde fortjent at livet snudde seg
til det bedre, men folk sa så mye. Det meste av det som ble sagt var ikke annet
enn mer eller mindre vellykte forsøk på å dekke over tomrommene i tilværelsen.
Disse tomrommene folk helst ikke ville vite av, og som de fylte med en vill
flora av usannsynlige aktiviteter. De var som barn, tenkte han med lukkede
øyne. Holdt på med noe en stund, slapp det og fant en ny leke, en ny kvinne, en
ny mann, for så igjen å kaste seg over noe annet. Han strakte armene opp og la
dem rundt ryggen til Dona Maria. Hvor var de daglige ritualene i folks liv
blitt av? Var det noe han hadde sans for i religionene, var det ritualene,
gjentakelsene, som bare ved sin eksistens lutret menneskene og hevet dem opp på
et høyere nivå. Slik som når han satt her, og Dona Maria, som utallige ganger
før, stod inntil ham, og han kjente denne nærheten. Det var noe opphøyet, noe
sakralt ved denne berøringen.
”Hva er det egentlig du holder på
med? Skal vi ikke heller gå ut på terrassen? Det må være bedre enn å bruke
kvelden foran skjermen. Både du og jeg har levd så lenge at vi sannsynligvis
har flere dager bak oss enn foran oss. Bli med ut.”
”Bare vent et øyeblikk eller to.
Jeg prøver å finne ut om det kan være en sammenheng mellom
organtransplantasjoner og folk som bare forsvinner. Jeg fikk en telefon fra
Herbjørn Bø i Norge om at sånne ting kanskje kunne foregå på flere
velrenommerte sykehus i verden. Jeg skal bare gjøre et par søk til, så kommer
jeg ut til deg.”
Helt uventet dukket en
UFO-historie opp på skjermen. En gruppe ungdommer som hadde vært savnet i New
Mexico var funnet. Døde. Dagene før hadde lokalbefolkningen sett merkelig lys
på himmelen. Folkesnakket spredte seg. Journalister fra den lokale
fjernsynsstasjonen hadde vært ute i felten og laget noen reportasjer, og så
hadde de helt tilfeldig funnet ungdommene et sted hvor veien bare sluttet. Det
var blitt en stor sak, for UFO-er var fremdeles godt stoff i perioder med
nyhetstørke. Ungdommene var blitt sendt til obduksjon. Det var søkeordet "obduksjon"
som via diverse omveier hadde ført ham til denne historien. Ingen ytre tegn
tilsa at de skulle ha dødd en plutselig og voldsom død, men alle manglet flere
indre organer. Den indirekte årsaken til dødsfallene var entydig, men
organtyveri med døden til følge var en meget uvanlig forbrytelse. Koblingen til
UFO-aktiviteten var nærliggende. Husket han ikke feil, var dette UFO-land. I
mange tiår hadde det vært rapportert hendelser fra nettopp dette området.
Flygende tallerkener var
utvilsomt et interessant fenomen, men denne gangen var det nok andre som hadde
vært ute etter ungdommene. Hvis han kunne stole på følelsen bak pannebenet, var
dette et spor han ikke burde la ligge. Han trykket på Print, deretter på Ctrl s
og lagret siden på harddisken. Så klikket han seg frem til flyavgangene neste
dag til New Mexico og bestilte en enveisbillett. Bestillingen ble bekreftet, og
han logget ut.
Han lettet nesten fra de svarte
hellene som hadde ligget i solen hele formiddagen. Så glovarme var de. Dona
Maria kunne ikke annet enn å le over de klossete dansestegene han tok tilbake
til skyggen. Der fisket han til seg et par sandaler før han våget seg ut i
solen.
”Du må ha funnet noe interessant
siden du kunne glemme hvor varme hellene er på denne tiden av dagen? Jeg visste
ikke at du var i stand til å gjøre slike krumspring, men nå har jeg sett det.
Har du flere skjulte talenter?”
Han nikket. ”Mange, men det er
ikke alle som er egnet til å vises på åpen scene, så jeg forslår vi venter til
kvelden. Han kysset henne og satte seg ned, klippet av en klase blå druer og
nappet ettertenksomt av en etter en. Opp av lommen fisket han en skarp kniv,
gjorde et raskt snitt i hver drue og tok ut steinene.”
”Jeg må reise til New Mexico i
morgen. Jeg reiser til Madrid i morgen tidlig, og derfra har jeg reservert
billett på dagflyet til Albuquerque. Her kan du selv se hvorfor jeg reiser.”
Han rakte henne utskriften.
”Roswell,” sa hun. ”Det navnet høres kjent ut. Var det ikke der de fant noen
vesener som hadde krasjlandet i en UFO en gang på femtitallet?”
”Noen mener det,” svarte Arge.
”Men det ble lagt lokk over hele historien den gangen. Akkurat som deg vil
mange tenke UFO når de hører om Roswell. Derfor er jeg rimelig sikker på at
likene er blitt plassert i nærheten av Roswell som del av en dekkoperasjon. Det
er noen som vil at dette skal se ut som nærkontakt med vesener fra rommet, men
da har de ikke regnet med Per Arge. Når jeg kommer over til New Mexico, vil jeg
ta kontakt med noen av de pårørende, presentere meg som privatdetektiv og
fortelle at jeg har mistanker som går i en bestemt retning, og at dette ikke
har noe med UFO-er å gjøre, men tvert i mot om andre og mer håndfaste
kjensgjerninger.”
”Du mener det kan ha sammenheng
med den saken i Oslo? Den nepaleren som donerte en nyre på Rikshospitalet?”
”Jeg vet ikke, men det er et
eller annet som sier meg at det kan være en sammenheng, og at dette ikke er
noen fillesak.”
”Er du sikker på at det ikke er
bedre å la dette ligge? Hva vil skje dersom noen får vite hva du holder på å
grave deg ned i? Hva vil de gjøre dersom de merker at du er på sporet etter
organtransplantasjoner som ikke tåler å bli gransket? Svaret sier seg selv.
Hvorfor skal du utsette deg for det? Det er ingen andre enn jeg som kommer til
å gråte når du blir sendt tilbake i en blykiste. Hvis det er ulovligheter som
foregår, vil det komme frem uansett. Det vil bare ta litt lenger tid.”
Dona Maria stilte seg foran ham.
”Hva har du å vinne på å forfølge denne saken? La politiet ordne opp. De er
betalt for å utsette seg for sånne farer. Dette er deres sak. Ikke din. Du
trenger ikke å blande deg inn i de skitne sakene som andre steller til. Det er
ikke din oppgave. Vet du hvorfor jeg er glad i deg? Det er fordi du bryr deg,
fordi du er engasjert, fordi du er et levende menneske. Jeg hadde en gang en
mann som jeg var glad i. La ikke det skje en gang til at jeg må følge mannen
min til graven.”
”Skjønner du ikke det, at det er
derfor jeg må gjøre dette? Hvis ikke hadde jeg ikke vært den jeg er, og du
hadde ikke vært glad i meg. Det er det som er forbannelsen min. At jeg må bry
meg. Jeg vet det høres dumt ut. Men politiarbeidet var som et kall for meg.
Hvis du skjønner hva jeg mener? Noen mennesker kan se en stakkar ligge i
grøftekanten og blø og bare gå forbi fordi det koster å bry seg. Jeg er ikke
religiøs. Ikke i det hele tatt. Men den historien som rørte meg mest i mitt
barneliv, var den om den barmhjertige samaritan. Han tok seg av mannen i
grøftekanten selv om de ikke hørte til samme stamme. Jeg må gjøre dette, for
ellers kan jeg miste meg selv Da er det ikke sikkert du vil like den mannen som
er igjen, en mann uten ryggrad og selvrespekt. Et restmenneske! Nei, jeg må
reise til New Mexico!”
Dona Maria reiste seg og lente
seg mot rekkverket på terrassen. Havet skimret som hamret sølv i soldisen.
”Ja vel. Men jeg blir med. Skal
du reise, blir jeg med! Jeg går inn og pakker. Du bestiller to billetter på
flyet til Albuquerque!”
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar