Kapittel 4
Drosjesjåføren var en ung mann.
Preben Albriktsen gjettet han var student som prøvde å greie seg med minst
mulig studielån og på denne måten utnyttet ledig tid til å tjene penger. Høflig
takket han nei da sjåføren tilbød seg å følge ham til døren. Han var da ikke så
dårlig at han ikke kunne gå de få skrittene gjennom porten og til
inngangsdøren, sa han.
Hvorfor skal du bestandig være så
overmodig, angret han seg da han stod og holdt i smijernsporten for ikke å
miste balansen. Omsider så han klarere. Den tunge svarte inngangsdøren var
omrammet av det huset han kalte sitt. Det hadde kostet den gangen han og
Elisabeth hadde presset ut de andre kjøperne og fått tilslaget på den
fasjonable eiendommen på Frogner. De hadde ikke vært gift mer enn tre år den
gangen. Kanskje hadde huset kostet mer enn det var verdt, var en tanke som
hadde streifet ham atskillige ganger, ikke bare nå mens han stod og følte
kulden fra smijernet ete seg inn til beinet i fingrene.
Visst var huset stilrent. Hvite
murer. Høye vinduer. En etter forholdene stor hage. Noen av trærne måtte være
plantet ved begynnelsen av attenhundretallet. De kastet en svalende skygge når
sommeren var på det varmeste. Da han stod der og klamret seg til de kalde
sprossene i porten, visste han med ett at huset var et monument over svunne
tider som aldri ville komme tilbake. Han og Elisabeth hadde kjøpt seg en
identitet som ikke var deres. Det kom som et sjokk da Elisabeth kom hjem fra en
rutinekontroll hos legen og sa at hun kanskje hadde kreft. Før ett år var gått,
satt han og barna alene igjen i det store huset.
Fingrene var knokkelhvite da han
løsnet grepet om smijernssprossene og så opp mot en himmel han ikke kunne øyne
bak grønnsværet. Hengslene må smøres, tenkte han da han skjøv opp porten. Det
plaget ham at han hadde tenkt den tanken helt siden vinteren slapp taket uten å
gjøre noe med det. Det plaget ham at det irriterte ham å høre denne rustne
lyden, for det burde være viktigere ting å være opptatt av nå da
kroppsmaskineriet hans var så dårlig vedlikeholdt at han knapt rakk frem til
sin egen inngangsdør.
Jo, livet han hadde levd til nå
hadde kostet. Ennå var han ikke femti og burde ha mange gode år foran seg. I
morgen ville han gå til huslegen og si han trengte hvile. Det var en stille tid
i banken med mye ferieavvikling og få telefoner. Egentlig ville nesten ingen
merke at han ikke var der.
Dorthe måtte ha sett ham fra
vinduet. Hun stod i døråpningen da han kom opp trappen.
”Jeg ble nesten redd da jeg så
denne mannen som stod og klamret seg til porten. Fem minutter senere stod han
der fremdeles. Det falt meg ikke inn at det kunne være deg på denne tiden av
dagen. Hvordan er det med deg?”
”Takk. Ikke så verst. Det kunne
vært bedre. Jeg fikk et illebefinnende nede på Karl Johan og måtte ta en
drosje.”
”Jeg skal hente noe å drikke til
deg. Hvis du vi ha, da?
Han nikket og satte seg på en
stol i hallen. Stolen var hard, men det var godt å sitte ned. Dorthe rakte ham et glass vann. Det dugget av
glasset, og vannet var så kaldt at han ikke maktet å få ned mer enn én slurk av
gangen. Da glasset var tomt, kjente han seg mer konsentrert og opplagt.
”John Esdaile ringte for litt
siden. Du husker den legen jeg nevnte for deg i morges. Han som sa han kunne
ordne med en hjertetransplantasjon utenfor systemet. Om få dager vil et hjerte
være klart. Alle prøver indikerte at kroppen din vil få minimale problemer med
å godta dette hjertet. Dersom du aksepterer, kan det operative inngrepet finne
sted på en privat klinikk i California. Han har en bror som er lege der. Det
eneste han trengte var ditt samtykke før han bestiller tid.”
”Jaså. Sa han det?”
Dorthe nikket. ”Hva sier du? Skal
jeg ringe til Esdaile og si at du er klar?”
Preben Albriktsen reiste seg. Han
var et hode høyere enn sin datter. Han tok noen skritt mot vinduet og så ut.
Smijernsporten han hadde klamret seg til, var innrammet av to hvite søyler. Det
var noe monumentalt over utgangen mot
gaten, og det forundret ham at han ikke hadde registrert det før, enda så mange
ganger han hadde stått her og sett ut mot gaten.
”Ja.” Han snudde seg. ”Ja, du kan
ringe. Jeg går inn på soverommet og hviler en times tid. Vekk meg ved
ett-tiden.”
Før han lukket døren bak seg,
hørte han Dorthe taste inn et telefonnummer. Så var det bestemt. Han kledde
rolig av seg, slo den hvite dynen til side og la seg ned på det kjølige
lakenet. Lukket øynene og koblet tankene fri.
Han mente han ikke hadde sovnet,
men tankene om den forestående hjertetransplantasjonen tok helt andre veier enn
han hadde kunnet forestille seg. Iallfall var han våt av svette da han slengte
dynen til side. Enda han var så kald på kroppen at huden nuppet seg. Hadde han
ikke visst at alt bare var tankespinn, ville han følt alvorlig angst for å
forsvinne ned i det marerittaktige dragsuget. Slik måtte det være å forlise med
en stor båt og bli trukket ned og ned. Så langt ned at lungene ble presset så
mye sammen at all oppdrift forsvant, og han bare fortsatte å synke av seg selv.
Han kjente følelsen fra ungdommen da han hadde drevet med fridykking til 15-20
meter og hadde stått nede på bunnen og sett mot lyset der oppe. Skulle han
komme opp der nede fra, nyttet det ikke å flyte opp. Nei, han måtte sparke fra
og svømme oppover av alle krefter.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar