1001 godnatthistorier - 161. Historien om Iselin Isbjørn

161. Historien om Iselin Isbjørn

Fru Fantasia børstet snø av drømmekappen før hun satte seg ved siden av M.

-          Dette er vær som Iselin Isbjørn liker, sa hun. – Om høsten går hun rett som det er gjennom Adventdalen på Svalbard for å finne seg et vinterhi. I de bratte hellingene i sidedalene er det snøfonner som er fine å grave seg inn i.

-          Iselin er glad i å gå på isen og elsker å skli frem og tilbake om hun finner en flate som er bar for snø. Det finner hun rett som det er når hun krysser Adventdalen.

-          Hele sommeren har hun strevd for å finne mat for å legge på seg til vinteren. Å slanke seg har hun aldri tenkt på. Det beste er å være god og tykk når mørketiden nærmer seg. Det kan trengs når hun skal ligge i hi flere måneder. Før jul en gang får hun gjerne to små bjørnunger. Sammen holder de seg inne i hiet helt til ut i mars en gang. Da er bjørnungene blitt store nok til å følge med Iselin.

-          Nå følger en deilig tid. Solfrid Sol har så vidt begynt å varme litt. Flokker med trekkfugler kommer sørfra og snøen begynner å smelte nær sjøen.

-          Iselin Isbjørn tar med seg ungene for å lære dem å svømme. Når du er isbjørn, er det viktig ikke å ha vannskrekk. Svømmeopplæringen går fort. Isbjørner gjør ikke annet enn å gå ut i vannet, og så bare fortsetter de å gå. Det er bare å holde snuten over vannet, så går det fint. Blir ungene slitne, er det enkelt som bare det å klatre opp og sette seg på ryggen til Iselin.

-          Om sommeren har Iselin og ungene mye moro med turistene som kommer til Svalbard. Hun skjønner ikke hva de gjør der de tusler omkring. Ikke spiser de sel eller annen god mat. Når de ser henne og ungene, roper de og peker.

-          Iselin har mange ganger lurt på om det går an å spise disse turistene, men de ser så tynne ut de fleste av dem at hun ikke tror det er bryet verdt å jakte på dem. Nesten hver eneste dag kommer de traskende den samme veien. Noen ganger legger Iselin seg på lur med ungene og skremmer turistene. Da blir det en hojing og skriking uten like. Det er like moro hver gang.

-          Menneskene er noen rare kryp, synes Iselin. Ikke går de på fire som andre skikkelige dyr. Hun har selv prøvd å gå på to ben, og det er ikke lett.

-          Iselin har studert hva tobeiningene driver med. Noen av dem kryper inn i hull i fjellet. Det ser ut som de går i hi, men etter en del timer kommer de ut igjen, og da er de svarte over hele seg. De har med seg masse svart stein som de samler i svære hauger. Kull har hun hørt de kaller den svarte steinen. Hva tobeiningene gjør med den, vet hun ikke. Hun har selv smakt på steinen og den går ikke an å spise. Merkelige greier.

-          Ikke har tobeiningene pels heller. Noen av dem har noe som ligner pels i ansiktet. Andre har det ikke. Hvorfor de ikke har pels i hele ansiktet, er ikke lett å forstå.

-          Det samme kan det egentlig være, synes Iselin.

-          Når nordlyset flagrer over kveldshimmelen, er det tid for å trekke seg tilbake til fredeligere omgivelser.

-          Iselin krysser Adventdalen på jakt etter en plass å legge seg i hi. Hun liker å være isbjørn om vinteren.

Hi, ha, hute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

1001 godnatthistorier - 160. Historien om Babben Blåveis

160. Historien om Babben Blåveis

-          Nå er det vår i luften, sa fru Fantasia da hun satte seg ved siden av M.

-          Vet du hva, svarte M. - I dag fant vi blåveis like ved barnehagen. De er så fine.

-          Når Babben Blåveis kommer opp innimellom gammelt løv, da er våren på vei, sa feen.

-          Hele vinteren har hun ligget klar med blomsterknoppene sine og ventet på at snøen skal forsvinne. Det skal ikke mange soldagene til før hun vet å strekke seg mot himmelen.

-          Babben elsker sol og blå himmel. Det er derfor hun har den fine blåfargen sin. Selv mener Babben at det var Håvard Himmel som så ned på henne en vårdag for lenge siden og så bestemte han seg for å bli blå. Om det er sant, er ikke greit å si. Balder Ballblom mener akkurat det samme om Solfrid Sol. Hadde ikke Solfrid fått øye på Balder og sett hvor kjekk han var, hadde hun sikkert valgt en annen farge for seg selv.

-          Babben Blåveis husker sist vår og sommer veldig godt. Da hun hadde blomstret ferdig, bestemte hun seg først for å få nye, fine grønne blader. Hun hadde det travelt, for alt måtte være ferdig før løvtrærne fikk løv og gjorde det mørkt hvor hun holdt til. De gamle bladene fra året før lot hun bare visne. Babben brukte de nye bladene til å samle krefter til neste år. Hun koste seg og vinket til Håvard Himmel og Solfrid Sol. Solfrid sendte ned noen varmende stråler, og snart hadde Babben gjort klar de nye knoppene.

-          Etter at trærne hadde fått nytt løvteppe, kunne hun bare ta det med ro og nyte resten av sommeren. I de lyse sommernettene drømte hun om den gangen hun var ung og vakker og i full blomst.

-          Noen ganger om nettene våknet hun av at det var noen som kilte henne rundt føttene. Det var Martin Maur som tok vare på frøene som Babben hadde sluppet ned på bakken. Babben lot ham holde på selv om det var vanskelig å få sove. Hun hadde en fast avtale med Martin om han kunne hente frø hjem til maurtuen om han passet på å legge igjen noen frø til spiring her og der. Babben syntes det var kjekt å få barn, men hun likte ikke så godt å ha dem voksende rundt røttene sine. Det var bedre at de slo seg ned rundt omkring i skogbunnen og ikke trengte pass hver eneste dag.

-          Martin Maur var en pålitelig liten fyr, arbeidsom som få.

-          Dessverre var han fæl til å kile om natten når han løp omkring og viftet med følehornene sine. En ting var at Babben mistet skjønnhetssøvnen sin. En annen sak var at hun var bekymret for Martin.

-          Du arbeider for mye, hadde hun prøvd å si. – Du blir ikke gamme,l holder du på slik både natt og dag.

-          Men Martin bare stoppet et sekund eller to mens han lyttet til hva Babben hadde å si. Rett etter var han i gang med å arbeide igjen.

-          Våren etter dette hendte det noe forferdelig. Iallfall trodde Babben det var forferdelig da det skjedde. Hun var i knopp og gledet seg over det fine været og så frem til at bjerketrærne skulle springe ut slik at hun kunne nyte de varme sommerdagene senere.

-          Sannelig var det ikke Gregersen som kom ruslende forbi med en spade over skulderen.

-          Hva skulle han, mon tro, tenkte Babben.

-          Hun trengte ikke lure lenge på det. Gregersen satte spaden i jorda like ved dere hun vokste, og dermed var hun spadd opp.

-          Babben Blåveis så seg fortvilet om. Hvordan ville dette ende? Hun var aldri blitt spadd opp før. Helt siden hun spirte fra et lite frø, hadde hun holdt til på samme plassen. Hun var fryktelig redd.

-          I hagen til Gregersen ble hun satt ned et sted der det vokste mange andre planter. De beroliget henne med at Gregersen hadde spadd opp dem også fordi han gjerne ville ha et blomsterbed hvor det vokste ville planter som blomstret til ulike tider på året.

-          Babben ble satt ned i et fint lite hull ikke langt fra der hvor Wilfred Hvitveis vokste. Det likte hun egentlig ikke, for Wilfred var så fæl til å breie seg. Men da Gregersen klappet jorden godt til rundt røttene hennes og strøk henne over blomsterknoppene, var hun fornøyd likevel.

Klipp, klopp, klappelute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

1001 godnatthistorier - 159. Historien om Reidar Regnbue

159. Historien om Reidar Regnbue

-          Så du den fine regnbuen i dag, sa fru Fantasia da hun flyttet på dynen før hun satte seg ned.

-          Ja, svarte M. – Den gikk ned et sted oppe ved Oftenåsen. Noen ville at vi skulle gå dit for å se om vi fant en krukke med gull, men da vi gikk ut for å lete så flyttet regnbuen seg litt hele tiden.

-          Reidar Regnbue er en luring slik. Han er ikke lett å få tak i. Men det skal han ha, at det ikke er noen andre som har slike fargerike klær som han.

-          Den eneste som kan slå Reidar Regnbue når det gjelder fargeprakt må være Perlemon Perlemorsky.

-          Reidar er litt misunnelig på Perlemon og mener at Perlemon har stjålet fargeprakten sin. Hvordan kan det ellers ha seg at når Reidar går og legger seg, så lyser Perlemon høyt der oppe på kveldshimmelen?

-          Reidar Regnbue har to bestevenner. Det er Regin Regndråpe og Solfrid Sol. Hadde det ikke vært for de to, ville Reidar aldri kunnet vise seg på himmelen. Det er når det er solregn at Reidar gjerne kommer frem fra det hemmelige skjulestedet sitt.

-          Ingen vet hvor Reidar Regnbue gjemmer seg når han ikke lyser opp på himmelen. Ikke vil han fortelle det selv heller. Man må ha noen hemmeligheter, mener Reidar. Bare tenk på alle julegavene under juletreet. Hadde det vært noe morsomt om du hadde visst hva som var inni alle pakkene før du pakket dem ut?

-          Reidar Regnbue er som sagt litt misunnelig på Perlemon Perlemorsky. Ikke på grunn av fargene som han har stjålet fra Reidar. Reidar vet at Perlemon ikke kunne greie å lage slike fine farger selv. Nei, det er fordi Perlemon kan bøye og vri seg i alle retninger. Reidar Regnbue har prøvd alt han makter, men det er helt umulig å være noe annet enn en bue. Ingen kan hjelpe ham med det.

-          Egbert Egg har forsøkt å trøste ham rett som det er.

-          Bare se på meg, sier Egbert. – Jeg kunne ønske jeg kunne ha fasong som en terning.

-          Bare tenk på hvor mye lettere det hadde vært å stable meg da. Jeg har diskutert saken med Hønhild Høne, men hun protesterer bestandig.

-          Hvordan skal jeg greie å legge firkantegg, sier hun. – Det er jo klart som et egg at egg ikke kan være annet enn eggformete.

-          Og det er jo hun som bestemmer siden det er Hønhild som legger eggene.

-          Men hvem er det som bestemmer at jeg skal være en bue, forsøker Reidar Regnbue å si.

-          Det må være Solfrid Sol sin skyld, mener Egbert. – Hadde ikke Solfrid vært rund, så ville heller ikke du vært det.

-          Jeg er helt sikker på at det er best å være rund, forsøker Egbert Egg å trøste Reidar Regnbue. – Du er den samme hele tiden. Tenk på Perlemon Perlemorsky. Ingen vet egentlig hvem han er, bortsett fra at han har fine farger. Han forandrer seg hele tiden, og plutselig så er han borte.  

-          Det er annerledes med deg. Du kan flytte deg frem og tilbake, men du er likevel den samme hele tiden. Alle kjenner deg og alle liker deg. Se, der er regnbuen, sier alle. Så vakker den er.

-          Verden ville vært et mindre fargerikt sted uten deg.

-          Hvor er det forresten du gjemmer gullet ditt, spurte Egbert Egg med ett. – Jeg har bestandig ønsket å kunne være et gullegg.

-          Det var rett før svaret glapp ut av Reidar Regnbue, men så tok han seg i det og holdt hånden for munnen.

Glepp, glapp, glute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?