1001 godnatthistorier - 160. Historien om Babben Blåveis

160. Historien om Babben Blåveis

-          Nå er det vår i luften, sa fru Fantasia da hun satte seg ved siden av M.

-          Vet du hva, svarte M. - I dag fant vi blåveis like ved barnehagen. De er så fine.

-          Når Babben Blåveis kommer opp innimellom gammelt løv, da er våren på vei, sa feen.

-          Hele vinteren har hun ligget klar med blomsterknoppene sine og ventet på at snøen skal forsvinne. Det skal ikke mange soldagene til før hun vet å strekke seg mot himmelen.

-          Babben elsker sol og blå himmel. Det er derfor hun har den fine blåfargen sin. Selv mener Babben at det var Håvard Himmel som så ned på henne en vårdag for lenge siden og så bestemte han seg for å bli blå. Om det er sant, er ikke greit å si. Balder Ballblom mener akkurat det samme om Solfrid Sol. Hadde ikke Solfrid fått øye på Balder og sett hvor kjekk han var, hadde hun sikkert valgt en annen farge for seg selv.

-          Babben Blåveis husker sist vår og sommer veldig godt. Da hun hadde blomstret ferdig, bestemte hun seg først for å få nye, fine grønne blader. Hun hadde det travelt, for alt måtte være ferdig før løvtrærne fikk løv og gjorde det mørkt hvor hun holdt til. De gamle bladene fra året før lot hun bare visne. Babben brukte de nye bladene til å samle krefter til neste år. Hun koste seg og vinket til Håvard Himmel og Solfrid Sol. Solfrid sendte ned noen varmende stråler, og snart hadde Babben gjort klar de nye knoppene.

-          Etter at trærne hadde fått nytt løvteppe, kunne hun bare ta det med ro og nyte resten av sommeren. I de lyse sommernettene drømte hun om den gangen hun var ung og vakker og i full blomst.

-          Noen ganger om nettene våknet hun av at det var noen som kilte henne rundt føttene. Det var Martin Maur som tok vare på frøene som Babben hadde sluppet ned på bakken. Babben lot ham holde på selv om det var vanskelig å få sove. Hun hadde en fast avtale med Martin om han kunne hente frø hjem til maurtuen om han passet på å legge igjen noen frø til spiring her og der. Babben syntes det var kjekt å få barn, men hun likte ikke så godt å ha dem voksende rundt røttene sine. Det var bedre at de slo seg ned rundt omkring i skogbunnen og ikke trengte pass hver eneste dag.

-          Martin Maur var en pålitelig liten fyr, arbeidsom som få.

-          Dessverre var han fæl til å kile om natten når han løp omkring og viftet med følehornene sine. En ting var at Babben mistet skjønnhetssøvnen sin. En annen sak var at hun var bekymret for Martin.

-          Du arbeider for mye, hadde hun prøvd å si. – Du blir ikke gamme,l holder du på slik både natt og dag.

-          Men Martin bare stoppet et sekund eller to mens han lyttet til hva Babben hadde å si. Rett etter var han i gang med å arbeide igjen.

-          Våren etter dette hendte det noe forferdelig. Iallfall trodde Babben det var forferdelig da det skjedde. Hun var i knopp og gledet seg over det fine været og så frem til at bjerketrærne skulle springe ut slik at hun kunne nyte de varme sommerdagene senere.

-          Sannelig var det ikke Gregersen som kom ruslende forbi med en spade over skulderen.

-          Hva skulle han, mon tro, tenkte Babben.

-          Hun trengte ikke lure lenge på det. Gregersen satte spaden i jorda like ved dere hun vokste, og dermed var hun spadd opp.

-          Babben Blåveis så seg fortvilet om. Hvordan ville dette ende? Hun var aldri blitt spadd opp før. Helt siden hun spirte fra et lite frø, hadde hun holdt til på samme plassen. Hun var fryktelig redd.

-          I hagen til Gregersen ble hun satt ned et sted der det vokste mange andre planter. De beroliget henne med at Gregersen hadde spadd opp dem også fordi han gjerne ville ha et blomsterbed hvor det vokste ville planter som blomstret til ulike tider på året.

-          Babben ble satt ned i et fint lite hull ikke langt fra der hvor Wilfred Hvitveis vokste. Det likte hun egentlig ikke, for Wilfred var så fæl til å breie seg. Men da Gregersen klappet jorden godt til rundt røttene hennes og strøk henne over blomsterknoppene, var hun fornøyd likevel.

Klipp, klopp, klappelute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?