1001 godnatthistorier - 176. Historien om Hulda Hundrelapp

176. Historien om Hulda Hundrelapp

-          Hvem kan ha mistet denne, sa fru Fantasia da hun kom inn til M.

Hun viftet med en hundrelapp.

-          Hulda Hundrelapp var litt lei seg der hun lå alene i mørket, så jeg tenkte jeg måtte ta med henne inn. Du får spørre mamma eller pappa om de savner henne.

-          Å, det var godt å komme innomhus, knitret Hulda mens hun forsøkte å rette opp noen bretter nede i høyre hjørnet.

-          Etter å ha hatt det godt og varmt i lommeboka, var det forferdelig kaldt å ligge alene ute. Vi hadde det så trivelig sammen i lommeboka, Turid Tusenlapp, Ferdinand Femhundrelapp, Fredrik Femtilapp og jeg. Vi papirpengene holdt sammen. Da jeg falt ut, trodde jeg at jeg var fortapt.

-          Vi hadde snakket om dette i lang tid, at vi plutselig bare kunne forsvinne, for i en annen avdeling i lommeboka lå bankkort, og kredittkort. De menget seg ikke med oss, og vi forsøkte å holde oss så langt unna dem som mulig. Dessverre var det ikke særlig langt, for lommeboka var liten. Dessuten måtte vi dele plass med myntene. Disse kortene snakket stadig om at snart ville alle papirpengene og myntene forsvinne, og folk ville bare bruke kort. Kortene snakket høyt bare for at vi skulle høre det der de lå og breiet seg i lommeboka. Det var nesten ikke plass til mynter der lenger.

-          Heldigvis er femtiøringene stort sett forsvunnet, sikkert fordi de ble for lite verdt og ikke fortjente plassen sin. Femkronen og kronen har stadig krympet, og snart forsvinner vel de også.

-          Jeg har snakket med bestefaren min, Herleik Hundrelapp. Da han var ung, var hundrelapper virkelig verdt noe. Det var sikkert derfor at han var mye større enn meg.

-          Han var så stor at han måtte brettes flere ganger for å få plass i lommeboka. Den gangen var kronestykker de største myntene, og det var både femtiører, tjuefemører, tiører, femører, toører og til og med ettører. Av sedler var det femkrone- og tikronesedler. Noen år tidligere var det til og med enkronesedler.

-          At mynter forsvinner og sedler blir til mynter, har kanskje noe med fremskrittet å gjøre. Alle snakker om dette fremskrittet uten at jeg har forstått hva de mener. Det kan da ikke være fremskritt at noen bare forsvinner? Jeg har bare forstått at når noen tar ett eller to skritt fremover, så er det ett eller to fremskritt. Går noen tilbake, så er det snakk om tilbakeskritt. Enkelt og greit, mener nå jeg.

-          Alle disse betalingskortene liker jeg ikke. Når jeg er med til butikken, håper jeg bestandig at jeg skal komme ut av lommeboka og bli kjent med de andre sedlene som jeg vet ligger i kassa. Det er da den som sitter i kassa sier dette: - Har du kort?

-          Dermed blir jeg liggende. Ikke det at det gjør så mye, for vi har det jo hyggelig sammen i lommeboka, men det kunne vært trivelig å bli kjent med andre sedler.

-          Jeg husker godt den gangen jeg gikk sammen med Jens Jogger til sportsbutikken og kjøpte nye joggesko, Joar og Jofrid Joggesko. Jens betalte med kontanter. Etter at butikken hadde stengt, arrangerte vi en liten fest for både sedler og mynter i kassa. Mens vi hadde det som triveligst, hørte vi en knirkelyd i døra. Jeg skjønte med en gang at det var Bryt Brekkjern; han pleier å lage slike lyder. Rett etter kom Tom Tyv listende i sokkelesten. Skoene hadde han tatt av seg.

-          Jeg skjønte straks at Tom Tyv hadde gjort en stor tabbe, for sokkene hans ikke bare luktet. De stinket! Selv før kassa ble åpnet, måtte vi holde oss for nesa.

-          Nå er vi berget, hvisket Turid Tusenlapp. - Jeg har vært med på noe lignende før. Konrad Konstabel har en hund som kan lukte seg frem til det meste. Denne gangen slipper ikke Tom Tyv unna lovens lange arm. For ikke å si lovens lange nese.

-          De myntene som ble liggende igjen i kassa, fortalte at selv morgenen etter luktet det sure sokker i butikken.

-          Derfor varte det ikke lenge før Konrad Konstabel hadde gjort jobben sin og vi var tilbake i kassa. Men spennende var det. Det er ikke hver dag man blir stjålet.

-          Jeg er iallfall glad for at jeg ikke er et betalingskort. Det må være et kjedelig liv. Hele tiden ligger de i lommeboka og kommer bare ut for å bli trukket noen ganger i betalingsautomater eller minibanker. Takke meg til å være en skikkelig hundrelapp.

Siddel, saddel, seddelute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?