175. Historien om Bjart Bjerk
-
I kveld lukter det vår ute, sa fru Fantasia og
snuste ut i luften.
-
Særlig kjenner jeg at det lukter av Bjart Bjerk
og løvet hans som nettopp har sprunget ut.
-
Kom, så går vi ut og hilser på Bjart, sa hun og
drysset stjernestøv over M med tryllestaven.
-
Hei, sa Bjart Bjerk. – Er det dere?
-
Ja, sa M og så oppover stammen til Bjart.
-
Jammen er du høy, sa M og bøyde hodet bakover.
-
Det gjelder å strekke seg oppover mot Solfrid
Sol. Hadde det ikke vært for henne, ville det vært stusselig for oss
bjerketrær. Hele vinteren står vi her og venter på at hun skal komme høyere opp
på himmelen. Det er jo greit med snø og vinter – da har vi bjerketrær på en
måte ferie. Vi bare står her. Noen ganger kommer det skiløpere forbi og en og
annen fugl setter seg i greinene våre. Men det er nå våren som er den
triveligste tiden.
-
Da kommer Bjørn og Bjorhild Bjerkefink på besøk.
-
Jeg har satt av en plass for dem til å bygge
rede i en grenkløft inne ved stammen min. Der har de holdt til hvert år i flere
år nå, og de kommer nok i år også, kjenner jeg dem rett.
Bjart Bjerk raslet med vårløvet.
-
I gamle dager hadde jeg mange venner blant
menneskene, men nå er de blitt færre. Barken min ble brukt til mye rart fordi
den er så lett å flekke av i store flak.
-
Barken råtner ikke så lett, så den ble mye brukt
til å lage tette tak. Man la barken min nederst og fylte opp med torv over.
Slik ble torvtakene tette i mange, mange år. Noen laget esker og ryggsekker av
barken min også.
-
For ikke å snakke om alle kanoene jeg har vært
med i. Uten meg hadde nok ikke indianerne i Nord-Amerika greid å lage kanoer.
-
I gamle dager var det mange som tappet
bjerkesaft tidlig om våren før løvsprett. De boret et lite hull 7-8 centimeter
inn i stammen min og satt en slange inn i åpningen. Selvsagt spurte de meg om
lov først, og det var sjelden jeg sa nei. Da fikk menneskene en fin
styrkedrikk.
-
Dessverre har ikke menneskene vært så greie
bestandig. Jeg har jo hjulpet dem med mye forskjellig, så jeg synes de skulle
vært mer takknemlige.
-
For eksempel var vi trærne som bodde i skogen
gode venner. Gregers Gran og jeg kom godt ut av det med hverandre. Så kom
menneskene og rotet det til. De hugget gjerne ned all skogen i et område. Da
fikk vi i bjerkefamilien det veldig travelt med å vokse. Gregers Grann og
familien hans var litt trege, slik at vi etter hvert skygget for grantrærne.
Det likte ikke menneskene, så de sørget for å fjerne oss for at grantrærne
kunne vokse. Etter hvert ble granskogen så tett at vi bjerketrær ikke hadde en
sjanse til å komme opp og hilse på Solfrid Sol. Og vi som hadde det så trivelig
sammen den gangen da vi delte på plassen. Nå står granskogen mange steder stur
og tung og mørk. I tett granskog hører du nesten ingen fugler synge om våren.
Gregers Gran synes det er trist, men heller ikke han kan gjøre noe.
-
Av og til lurer jeg på om det er alle
bjerkeallergikerne som ikke liker oss bjerketrær og sørger for at vi blir
tvunget bort fra det landet som tilhørte oss før.
-
Når de som styrer og steller skal lage parker og
friområder, er liksom ikke vi bjerketrær fine nok. Da skal det være lønn, bøk,
kastanjetrær og andre trær som egentlig kommer sørfra. Det eneste fristedet for
meg og familien min ser ut til å være fjellbjerkeskogen. Der har de som
bestemmer laget regler om at det ikke kan hugges helt opp til tregrensen.
-
Jeg synes nok menneskene kunne vært mer
takknemlige slik jeg har hjulpet dem til nesten alle tider.
-
Jeg skal iallfall passe på deg når jeg blir
stor, sa M til Bjart Bjerk. – Vær trygg på det.
-
Takk for det, sa Bjart.
Fru Fantasia svingte med tryllestaven og igjen var hun og M
tilbake i soverommet.
Bjirk, bjark, bjute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven
drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte.
Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar