1001 godnatthistorier - 379. Historien om Hagbart Hageslange

 

379. Historien om Hagbart Hageslange

-          Heisann, sa fru Fantasia da hun kom inn til M. Jeg tror nesten du ligger og sover?

-          Neida, svarte M. – Jeg ligger her og venter på deg. Vet du hva? Jeg så noe rart ute i hagen i dag. Det var hageslangen som lå og rørte på seg i gresset.

 

-          Det var Hagbart Hageslange. Ham kjenner jeg godt. La oss ta turen ut og hilse på ham, sa feen. – Jeg vet han setter pris på litt selskap. Det er ikke trivelig å ligge alene i gresset hele kvelden og natten.

Et lite dryss med stjernestøv fra tryllestøven var nok til at de stod like ved Hagbart.

-          Men hva er det han holder på med, hvisket M. – Hvorfor gjør han det der? Tror han at han er en ordentlig slange?

 

Fru Fantasia drysset litt stjernestøv på Hagbart og dermed begynte han å snakke.

-          Ikke forstyrr meg, sa han. – Ser dere ikke der borte i gresset?

Hagbart sendte en liten vannsprut dit han pekte med hodet.

-          Det er en orm der borte. En giftig orm. Tar jeg ikke feil, så er det Holger Hoggorm, den sniken.

 

-          Han tror kanskje jeg er redd ham, men det er jeg ikke. Vi hageslanger er ikke redde for noen ting. Hvis han kommer nærmere nå, kommer jeg til å sprute kaldt vann på ham. Det vet jeg han ikke liker for da blir han så kald og stiv i kroppen at han knapt kan røre seg.

Hagbart sendte en stor stråle i retning Holger Hoggorm. Dermed forsvant Holger i gresset.

-          Du er ikke redd for noen ting, sa du? Alle er vel redde for noe, er de ikke?

M så spørrende på Hagbart Hageslange og fru Fantasia.

-          Det er bare en ting jeg er redd for, sa Hagbart. – At jeg skal slå så mye krøll på meg at ingen greier å løse meg opp. Selv får jeg det iallfall ikke til. Det var en tidlig morgen det skjedde. Jeg trodde jeg drømte, men jeg må ha snudd og vridd meg om natten. Da jeg våknet lå jeg i en vase jeg aldri har sett maken til.

 

-          Hva som kan ha skjedd, har jeg ingen anelse om. Da Gregersen som eier meg, kom ut og så hvordan jeg hadde rotet det til, gikk han inn og hentet en stor skarp kniv og kuttet meg i flere biter. Det gjorde så vondt at jeg bestemte meg for å rømme. Heldigvis hadde han ikke kuttet av meg hodet og munnstykket. Derfor kunne jeg se hvor jeg gikk. Jeg krøp over hagemuren fast bestemt på at jeg aldri mer ville tilbake i hagen til Gregersen.

 

-          Det var slik jeg fikk smaken på det frie slangelivet. Dessverre viste det seg at jeg var litt for lang til å krype omkring. Jeg traff på flere andre ormer og slanger, Bea Buorm, Holger Hoggorm og mange andre. De forsøkte å forklare meg hvordan man skulle bevege seg, men jeg fikk det ikke til. Jeg var nok alt for lang. Når jeg prøvde å kveile meg opp slik som de andre slangene, gikk det galt igjen. Det ble bare krøll og knuter.

-          Det var da jeg bestemte meg for å komme hit. Jeg så nemlig at det hang en tom slangetrommel på veggen her hvor du bor. Der bestemte jeg meg for å krype inn.

 

-          Det tror jeg er det beste som har hendt meg. Siden jeg krøp inn der, har jeg aldri våknet i en floke uansett hvor mye jeg drømmer om natten. Her trives jeg. Hvis det blir en varm sommerdag, må du bare si fra. Da skal jeg lage en ordentlig fin dusj for deg.

 

Sling, slang, slutte, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 378. Historien om Frida Frosthette

 

378. Historien om Frida Frosthette

-          En av de vakreste soppene i høstskogen er Frida Frosthette, sa fru Fantasia og satte seg på sengekanten.

-          Jeg har hørt om kong Kantarellus og dronning Kantarella for lenge siden. Var ikke det den først historien du fortalte?

-          Det stemmer. Du husker den historien?

-          Jeg husker den veldig godt. Det var de som løp rundt med vannbøtter når snøen smeltet om våren slik at de hadde nok vann å drikke resten av sommeren.

-          Ja, nesten alle kjenner kantarellene som lyser som gull på skogbunnen. Frida Frosthette er det nesten ingen som kjenner.

 

-          Frida er liten og sjenert og rødmer når Solfrid Sol ser ned på henne.

-          Kan sopp være sjenerte?

-          Ja, hvorfor ikke? De er levende som alt annet selv om det ikke ser slik ut. Nesten alle sopparter er sjenerte. Det er derfor de gjemmer seg under jorda mesteparten av året.

-          Det er gjerne sent på høsten at Frida Frosthette finner det for godt å stikke hodet opp over skogbunnen.

-          Jeg tror jeg har sett henne, sa M. - Frida var så pen at jeg måtte sette meg ned på en stubbe og bare beundre henne.

 

-          Hun hadde duggdråper på hele hatten, og noen av dråpene glitret som edelstener. Hun var så vakker at jeg nesten kjente at jeg begynte å gråte. Neste uke var hun borte vekk.

-          Slik er det med Frida. Plutselig bestemmer hun seg for å dukke opp og like plutselig er hun forsvunnet.

-          Mauritz Maur er en av bestevennene til Frida. Akkurat som henne, er han liten og lever i skogbunnen. Vi som er små, må holde sammen og hjelpe hverandre, sier Frida.

-          På varme sommerdager sitter bladlusene rundt omkring og lager honningdugg nesten like søt som blomsternektar. Da er Mauritz på pletten og kiler bladlusene med følehornene sine.

 

-          Vips, så spretter det ut en dråpe med honningdugg. Når det er langt tilbake til maurtuen, har Mauritz en avtale med Frida at han kan gjemme honningduggen under parasollen hennes. Til gjengjeld får Frida lov til å forsyne seg litt av søtsakene. Dessverre varer ikke gleden så lenge. Slik er det med de fleste ting. Det ville ikke være noe morsomt om du var nødt til å spise lørdagsgodt hver eneste dag, både til frokost, formiddagsmat, middag og aftensmat, ville det vel?

M ristet på hodet.

-          Om høsten kommer Fredrik Frost på besøk og biter Frida i hetten. Ikke så hardt, men Frida Frosthette vet at det er tid for å gjøre seg klar til den lange vinterdvalen. Neste gang Fredrik kommer, har han med seg Vidar Vinter. Sammen med Snart Snø sørger de tre for at bakken blir dekket av et hvitt teppe som skjuler alt.

-          Vinteren er egentlig en trivelig tid, synes Frida Frosthette. Når hun er så sjenert som hun er, er det fint å kunne gjemme seg og ikke synes. Dessuten er det mye å gjøre under snødekket før Terje Tele kryper ned i bakken og gjør at alt fryser fast. Alt må klargjøres for at hun til neste høst igjen skal kunne stikke hodet opp av skogbunnen, hilse på Solfrid Sol og rødme når Solfrid smiler til henne.

Hette, hitte, hute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 377. Historien om Doffen Dør

 

377. Historien om Doffen Dør

-          Jeg hadde en alvorlig samtale med Doffen Dør i dag, sa fru Fantasia og satte seg ned ved siden av M. – Han var faktisk ganske sint.

-          Hvorfor det, spurte M.

 

-          Han sa at nå har han stått på samme sted i mer enn hundre år, og aldri er det takk å få. Doffen vet ikke hvor mange ganger han har sluppet folk både inn og ut, men det er ingen som enser ham i det hele tatt. Han blir behandlet som om han er luft. Noen få ganger får han et nytt strøk maling, men før det skjer, er han malingslitt i flere år.

-          Rett som det er, skjer det at noen smeller ham igjen så det gjør skikkelig vondt. For ikke å snakke om alle de gangene han blir stående åpen og slå i vinden, særlig når Njord Nordavind farer forbi.

-          Dolp Dørstokk er helt enig. Selv om han stort sett er fornøyd med tilværelsen der han ligger, setter han ikke pris på å bli tråkket på hele tiden. Det verste er alle de som ikke tørker av skoene på Dørdis Dørmatte. Særlig etter at de har vært i fjøset og skoene er fulle av kuskit. Fysj og fysj!

 

-          Dolp har snakket med mange andre dørstokker. Noen av dem er så gamle at de har kommet på museum. De har fortalt at de har opplevd akkurat det samme. Noen av dem er så gamle at de ikke en gang har hørt om maling. Dersom de er så heldige at de har fått et strøk av noe en sjelden gang, så er det tretjære.

-          En dag ble Doffen Dør og Dolp Dørstokk enige om at nok var nok. Det var forresten en søndag, og det var ingen hjemme i huset. Alle var ute på søndagstur. De to innkalte til et møte for å drøfte hva de skulle gjøre. De var dere alle sammen, Døkk Dørkarm, Døldis Dørklinke, Lockert Lås og Norunn Nøkkel.

-          Norunn lå som vanlig på det hemmelige stedet under Dørdis Dørmatte, men greide så vidt å karre seg frem da hun hørte at noe viktig var på gang.

-          Alle var enige om at nå var det tid for handling. Det store spørsmålet var hvem som kunne gjøre hva. Verken Doffen, Dolp, Døkk eller Døldis hadde noen anelse om hva de skulle finne på. Ikke så rart kanskje, for alle sammen satt fast der de var og kunne ikke røre seg. Doffen hang fast i hengslene, Dolp og Døkk var spikret fast og kom ikke av flekken. Døldis var avhengig av at noen tok tak i henne før hun kunne åpne døren.

 

-          Derfor var det Lockert Lås og Norunn Nøkkel som kom med løsningen. De bestemte seg for å gå i vranglås.

-          Vranglås? Hva er det for noe, måtte M spørre.

-          Det er når det ikke går an å åpne en låst dør på vanlig måte. Hva de to gjorde, vet jeg ikke. Resultatet var iallfall at da søndagsturen var slutt og Norunn Nøkkel ble tatt frem fra under matten, ville hun ikke låse opp Doffen Dør.

-          Alle var skrubbsultne. Inne på kjøkkenet stod søndagssteken i ovnen og ventet på å bli tatt ut. Det var derfor ingen annen råd enn å tilkalle Låsmann Låsesmed. Han ville først ikke bli med, men da han ble invitert på middag, takket han ja og ble med.

-          Det skulle ikke mer til enn noen dråper symaskinolje før det gikk å vri om Norunn Nøkkel.

-          Symaskinolje hadde ikke Lockert Lås smakt så lenge han kunne huske. Han riktig smattet når han lot seg låse opp.

-          Mens de spiste søndagssteken, fortalte Låsmann hvor viktig det var å vedlikeholde dører, hengsler og låser. Før det ble helg igjen, var de som kunne smøres, smurt etter alle kunstens regler. De andre hadde fått to strøk med maling, og alt var såre vel.

Mil, mal, mute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?