1001 godnatthistorier - 470. Historien om Glad Glasur

 

470. Historien om Glad Glasur

-          Jeg vet om en fyr som bestandig er blid og glad, sa fru Fantasia og satte seg ned ved siden av M.

-          Går det an å være glad hele tiden? Alle er vel sure av og til, er de ikke?

-          Nesten alle er det, men ikke Glad Glasur. Etternavnet er litt rart synes han selv og andre. Det er både glad og sur i samme ord – glasur. Det er nok at Glad tenker på det, så smiler og ler han.

 

-          Dessuten er han jo ikke sur i det hele tatt. Tvert imot er han veldig søt. Han elsker å pynte pepperkakehus, kransekaker og mye annet.

-          Glad Glasur er en skikkelig landkrabbe. Han har nok hørt at det finnes andre krabber slik som Kåre Krabbe, men det er det med Glad at han ikke kan svømme. Litt vann kan gå an slik at han for eksempel kan smøres ut på toppen av kaker, men blir det for mye vann, renner han rett og slett bort.

-          Glad har tenkt på at han muligens burde lære å svømme og ta svømmeknappen, men hva skal han egentlig med slike knapper? Han har verken bukser eller jakker å sette knappene i.

 

-          Det kunne sikkert vært fint å ha en slik knapp, men det går ikke an å pynte kaker med knapper av metall. Dessuten er det som regel så kaldt i vannet at Glad er helt sikker på at han ville bli sur bare etter et par svømmetak.

-          Nei, det er best å holde seg på land. Vannet er for fisker og krabber.

-          Glad Glasur liker seg aller best når han kommer på toppen av napoleonskaker.

-          Ikke noe er som en ekte napoleonskake. Noen mener at den kaken fikk navnet etter en fransk keiser som het Napoleon Bonaparte. Han var visst veldig glad i søte kaker, men så kriget ham med England og engelskmennene stengte for sukkerimport fra Sør-Amerika. Da var det noen i Frankrike som fant ut at det gikk an å lage sukker av sukkerbeter. Napoleon ble så glad da han igjen fikk kaker med glasur at han kalte opp en av kakene etter seg selv. Om det er sant, er ikke Glad sikker på.

 

-          Det er mange malerier av Napoleon. Ofte holder han den ene hånden på magen. Glad Glasur er sikker på at det skyldes at han har spist for mye napoleonskake.

-          Nå ble jeg sulten, sa M. – Slike napoleonskaker må være veldig gode. Han Napoleon må ha vært en skikkelig kakemons.

-          Glad Glasur vet at en napoleonskake blir aldri napoleonskake uten et passe tykt lag med glasur. Fra toppen av kaken har Glad fin utsikt over de andre småkaken som måtte ligge på kakefat. Det er ingen andre som hever seg over omgivelsene slik som han. Unntaket er Kristine Kransekake, men hun viser seg helst på store festdager. Napoleonskaker er å få kjøpt hver eneste dag.

-          Når det blir lørdag, vil jeg spørre om vi ikke kan ha napoleonskake i stedet for lørdagsgodt, sa M. – Med glasur på.

Glasuri, glasura, glasurute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 469. Historien om Laban Seigmann

 

469. Historien om Laban Seigmann

-          Har du hørt det, sa fru Fantasia og satte seg ned.

-          Nei. Hva da, spurte M.

-          Laban Seigmann gikk seg bort i godteributikken. Jeg traff på ham da jeg gikk forbi. Han lå like utenfor inngangsdøren og visste ikke sin arme råd. Han fortalte at han lå på utstilling i en stor skål. Noen skubbet borti ham og han falt ned på gulvet.

 

-          Seigmennene hadde det så fint sammen i skålen, men det var litt for trangt der for alle sammen. Laban slo seg i hodet og trillet under en hylle. Da han kom til seg selv, var han noe omtåket og begynte å virre omkring. Etterpå var det umulig å finne tilbake.

-          Først støtte han på Melker Melkesjokolade.

-          Jeg husker Melker, sa M. - Det var han som var med Roald Amundsen til Sydpolen. Mange år senere gikk han opp på feil fjelltopp sammen med professor Arne Næss.

-          Nå liker Melker seg best sammen med de andre melkesjokoladene. Han har til og med havnet sammen med smågodtet. Dessverre kunne ikke Melker hjelpe Laban. Han var blitt for stor og tung.

 

-          Hos Dall Dajm var det heller ikke mye hjelp å få.

-          Det er all plastinnpakningen, klaget Dall. – Det er umulig å orientere seg i godterihyllene. Det var andre tider da det var sølvpapir og ordentlig papir. Den gangen var jeg mye sprøere enn nå. Bare noen bøyde litt på meg, sa det knekk. Jeg er snart like seig som deg, Laban, sa Dall Dajm.

 

-          Etter hvert rotet Laban seg bort dit hvor Knas Knekkebrød holdt til. Ikke mye hjelp å få der heller for en forkommen liten seigmann.

-          Det var borte i leketøysavdelingen i butikken at Laban trodde han fant løsningen. Der var det nemlig en bunt med heliumballonger som var festet med snor til et lite stativ.

-          Hvis jeg kommer meg opp med en av de ballongene, vil jeg kanskje finne tilbake til skålen med seigmenn, tenkte han.

 

-          Laban fant frem til Tigran Tigerballong fordi han så sterkere ut enn de andre ballongene. Etter å ha strevd litt, fikk han løsnet snoren som holdt Tigran fast. Noen hadde åpnet butikkdørene på vidt gap, og et lite vindpust gjorde at begge to fløy ut og opp.

-          Hva gjør vi nå, hvisket Laban, nesten stiv av skrekk.

-          Jeg har aldri fløyet før.

-          Ikke jeg heller, svarte Tigran, - men det går nok. Jeg har hørt at ballonger kan fly bare de passer på at det ikke går hull i dem.

-          Ikke før hadde han sagt det, før Kra Kråke kom flygende forbi.

-          Kra, kra, sa Kra.

-          Hva skulle han ellers si?

-          Jeg skal ut i den store verden, sa Tigran Tigerballong.

-          Ikke jeg, hvisket Laban. – Jeg er redd og vil ned.

-          Det der var en godbit, tenkte Kra da han fikk øye på Laban.

ikken

-          Hadde ikke Laban vært snarrådig og hoppet, ville det vært ute med ham. Han falt og falt, men var heldig og landet i et lønnetre. Derfra greide han å krabbe ned og komme seg bort til godteributikken. Dessverre var det etter stengetid og jeg måtte finne frem tryllestaven for å hjelpe ham på plass i skålen med seigmenn.

Stengoppe, stenginne, stengute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 468. Historien om Lasken Lusegress

 

468. Historien om Lasken Lusegress

-          Har du hørt om Lasken Lusegress, spurte fru Fantasia da hun satte seg ned ved siden av M.

-          Ja, har du ikke fortalt om ham før en gang, da?

-          Du har nesten rett, for jeg fortalte om Lusken Lusegress for lenge siden. Lasken er fetteren til Lusken. For omtrent tusen år siden bestemte Lasken seg for å utvandre til Amerika. Men først ble han med vikinger fra Norge til Island. Der var det imidlertid litt for kaldt og surt, syntes Lasken. Da sjansen bød seg til å reise til Amerika, sa han ikke nei takk.

-          Reisen over havet tok lang tid, og det var store bølger og mye sjø underveis. Flere ganger ble Lasken sjøsyk og lurte på om han ville overleve reisen. Men lusegress er en hardfør art. Selv om han mer krabbet enn gikk i land i Amerika.

-          Der var det mange planter som han ikke hadde sett før, men ingen av dem han traff, sa at de kjente noen i lusegressfamilien.

-          Mens vikingene som slo seg ned, snart bestemte seg for å dra tilbake igjen, ble Lasken Lusegress værende.

 

-          I Amerika kunne han vokse akkurat som hjemme i Norge. Å lære seg språket der borte var ikke nødvendig, for alle planter i hele verden kan forstå hverandre. Menneskene, derimot, snakker mange ulike språk og har vansker med å forstå hverandre. De har sannelig noe å lære av oss planter, mente Lasken.

-          Ettersom Lasken lusket seg vestover i sakte fart, møtte han dyr han aldri hadde sett før.  Det aller nifseste var når svære bisonflokker kom løpende. Det kunne være tusenvis av dyr i en flokk og de tråkket ned alt som kom i veien deres.

 

-          Likevel likte Lasken disse bisonflokkene. De skapte liv og røre og dessuten hjalp de til med å spre Lasken Lusegress over større områder. Fikk Lasken sjansen festet han seg til pelsen til dyrene og ble med over alt der de gikk. Slik kom han seg rundt til store deler av det nordlige Nord-Amerika.

-          Noen ganger på veien vestover støtte Lasken på elver som var vanskelige å krysse. Der fikk han hjelp av Brum Bjørn som drev med laksefiske sammen med flere andre i bjørnefamilien.

 

-          Lasken holdt seg fast så godt han kunne mens Brum holdt på. Spennende var det også å være med på laksefisket. Dessverre likte ikke Lasken å spise laks, men det var moro lell. Når Brum kom til den andre elvebredden, passet han på å slippe seg ned. Ettersom årene gikk, kom han helt over til vestkysten av Nord-Amerika og traff på havet igjen.

-          Da var reisen slutt. Hva skulle han gjøre nå? Han lurte flere ganger på om han skulle ta reisen tilbake til Norge. Sjansen bød seg da det kom norske gullgravere til Canada. Lasken greide å snike seg med i en pose med gullklumper som Gudmund Gullgraver ville ta med seg tilbake til gamlelandet.

-          Det fine var at da Lasken kom tilbake til gamlelandet og traff på Lusken, kunne de snakke sammen akkurat som de kunne den gangen for tusen år siden. Lusken ønsket ham velkommen og sa de kunne vokse ved siden av hverandre.

-          Vi skal være venner så lenge vi lever, lovet de to.

Venn, vann, vute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?