1001 godnatthistorier - 524. Historien om Gudmund Gartner

 

524. Historien om Gudmund Gartner

-          Alle liker at Vårhild Vår kommer, men Gudmund Gartner er den som setter mest pris på henne, sa fru Fantasia og fjernet et lite rusk fra lakenet før hun satte seg ved siden av M.

-          Jeg liker også at det spirer og vokser når Vårhild kommer, sa M. Det er så artig å følge med på Babben Blåveis når de første små blomsterknoppene hennes titter frem. For hver dag strekker hun seg litt mer før hun plutselig springer ut.

 

-          Den gangen Gudmund bestemte seg for å bli gartner, tenkte jeg at jeg skulle hjelpe ham litt, fortsatte feen. - Jeg visste at det ikke var lett å få planter og trær til å trives. En kveld etter at han hadde sovnet drysset jeg litt stjernestøv over ham. Da han våknet om morgenen, kunne han forstå hva de snakket om, alle de som hadde røtter og blader.

-          Noen sier at Gudmund Gartner har grønne fingre, men det er ikke det. Om plantene ikke trives, kan de si fra til Gudmund hva de trenger og alt ordner seg. Når det høres ut som Gudmund går og prater med seg selv når han arbeider, er det plantene han snakker med.

-          Det går vel ikke an, spurte M.

-          Gudmund Gartner får det til, enten du tror det eller ikke. Hadde det ikke vært for at jeg hadde hjulpet ham den gangen og drysset stjernestøv over ham, hadde han ikke klart å stelle så godt med plantene. Solveig Solsikke hadde aldri greid å vokse seg kjempestor om hun ikke hadde blitt stelt godt med.

-          Når Solveig Solsikke forlanger å bli klødd litt under bladene, er Gudmund der og gjør akkurat hva Solveig ber om. Planter som trives, vokser mye bedre.

 

-          Hele sommeren tenkte Solveig på hvordan hun kunne overraske Gudmund Gartner som takk for at han hadde stelt så godt med henne i lange og varme sommerdager. Hun hadde ikke tall på de gangene han hadde luket bort andre planter som ville stjele næring. Nok med vann og deilig husdyrgjødsel hadde hun også fått.

-          Alle solsikkene bærer nemlig på en stor hemmelighet. Hvor kommer den fine gulfargen fra? Alle tror at det bare er en helt vanlig gulfarge, men Solveig og de andre solsikkene vet fargen kommer fra ekte gull. Når blomstene visner og gulfargen falmer, går gullet ned til røttene og legger seg der. Når høstregnet setter inn, blir gullkornene vasket ut og flytter seg ned til nærmeste grøft.

-          Da Solveig fortalte dette til Gudmund, trodde han først ikke på henne.

-          Men når du sier det, kan jeg jo forsøke å grave litt, sa han for ikke å fornærme Solveig.

-          Og sannelig fant han ikke flere store gullklumper. Ja, det var så mange at han på flekken bestemte seg for å skifte navn.

 

-          Fra nå av heter jeg Gudmund Gullgraver, sa han. I vinter drar jeg til California, for der har jeg hørt det skal være mer gull. Men vær ikke redd, sa han til Solveig Solsikke. – Til våren kommer jeg tilbake og steller med deg.

Griv, grav, grute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

Ett år i Atles liv. Innfall og utfall. One year in Atle's life. Incidence and outcome.

 

Ett år i Atles liv. Innfall og utfall. 

One year in Atle's life. Incidence and outcome.

 

Da er overskriften skrevet og oversatt i Google Translate. At oversettelsen ikke helt stemmer med intensjonen min, får så være, men hva gjør jeg ikke for å tiltrekke meg et internasjonalt publikum? 

Then the headline is written and translated in Google Translate. That the translation does not quite match my intention may be so, but what do I not do to attract an international audience?

 

Atle har lest litt av hva Michel de Montaigne (1533-1592) har skrevet: «Jeg taler sannhet, ikke så mye som jeg ville, men så mye som jeg tør. Og jeg tør litt mer ettersom jeg blir eldre.»

«Bevisstheten om sin egen uvitenhet er et av de fineste og sikreste tegn på god dømmekraft.»

«Når jeg leker med katten min er det ikke godt å si om ikke den leker mer med meg enn jeg med den.»

Når nå Atle snart er 75 år, tenkte han det var på tide å få ting ned på «papiret» med det unntaket at pair nå er helt avlegs. Derfor sitter han ved tastaturet og hakker ned sine innfall og utfall. 

Atle has read some of what Michel de Montaigne (1533-1592) has written: “I speak the truth, not as much as I would like, but as much as I dare. And I dare a little more as I get older. "

"Awareness of one's own ignorance is one of the finest and surest signs of good judgment."

"When I play with my cat, it's not good to say if it's not playing with me more than I am with it."

Now that Atle is almost 75 years old, he thought it was time to get things down on "paper" with the exception that the paper is now completely distant. Therefore, he sits at the keyboard and chops down his whims and failures.”

 

Ute er det nå februar og 15 kuldegrader, men Atle vil starte med begynnelsen. En sommerdag i begynnelsen av juli i det herrens år 1946 var da det startet for Atle. Overlegen satt og spilte sin ukentlige bridge. Det var forresten en onsdag. Jordmoren hadde stor respekt for overlegen og torde ikke tilkalle hjelp da fødselen hans ikke gikk helt som den skulle. Fosterlyden ble svakere og svakere og til slutt måtte hun ringe til legen. Atle ble trukket ut i denne verden med tang, og den stakkars lille gutten var ganske så blå, men han overlevde og ga etter hvert lyd fra seg.

It is now February and 15 degrees below zero, but Atle will start with the beginning. A summer day in early July in what the lord's year 1946 was when it started for Atle. The superior sat and played his weekly bridge. By the way, it was a Wednesday. The midwife had great respect for the superior and did not dare to call for help as his birth did not go quite as it should. The fetal sound became weaker and weaker and eventually she had to call the doctor. Atle was pulled out into this world with pliers, and the poor little boy was pretty much blue, but he survived and eventually made a sound.

 

 

 

 

1001 godnatthistorier - 523. Historien om Dag Dachs

 

523. Historien om Dag Dachs

-          I kveld skal jeg fortelle om Dag Dachs, sa fru Fantasia og satte seg ved siden av M.

-          Han husker jeg, svarte M. – Det er han som mener at han eier Gregersen.

-          Det er vel Gregersen som mener han eier Dag Dachs, men det er vel ikke så nøye med hvem som eier hvem. De to bor iallfall sammen og er gode venner.

 

-          Dag passer på i hagen til Gregersen slik at Grev Grevling ikke skal komme og grave i gulrotsenga.

-          Det husker jeg godt, sa M. – Dag bjeffer slik at Markus Meitemark blir skremt og graver seg ned og gjemmer seg.

-          Dag Dachs elsker å gå tur, bare det ikke går for fort for de små bena hans. Dag skulle virkelig ønske at han hadde de lange Bena til Doris Doberman. Da ville det meste gått mye lettere.

 

-          Doris og Dag er nesten helt like. Det er bare bena som er forskjellige. Men det er helt greit å ha korte ben i det daglige. Da er det mye lettere å lukte alt det som er nær bakken, og det er der de spennende tingene er.

-          Det er helt utrolig hvor mye rart Dag kan finne som Doris bare løper forbi. Dag husker godt den gangen han fant et lite muserede fullt av små musunger.

 

-          De var så søte der de lå og ventet på at moren skulle komme. Redet var i kanten av komposthaugen nederst i hagen til Gregersen. Hver eneste dag og natt passet Dag på at Grev Grevling ikke skulle finne redet. Det eneste Dag forlangte, var at de skulle flytte utenfor gjerdet når ungene vokste opp. Selv om det var mye arbeid, greide Dag å holde Grev Grevling unna yndlingsplassen hans i komposthaugen.

 

-          Dag Dachs liker best når han slipper å gå i bånd. Like ved der han og Gregersen bor, er det en stor golfbane med hele atten hull. Golf er en merkelig aktivitet, synes Dag. – Tobeiningene går rundt med rare køller og denger og slår på Gollie Golfball. Så er det om å gjøre å få Gollie ned i et lite hull. Hvorfor kan de ikke pare putte ham ned der og så ferdig med det?

-          Dag har fulgt med mange ganger og har også snakket med Gollie Golfball som absolutt ikke liker å bli slått slik. Mange ganger når tobeiningene ikke ser det, har Dag kommet ut på banen og hjulpet Gollie med å gjemme seg. Det er utrolig så mange golfballer som ligger rundt i busker og kratt, takket være Dag Dachs.

-          Dag har flere ganger spurt Gollie hvorfor han ikke like godt slår rot der han ligger slik som andre planter og trær. Så fint det ville vært for golfspillerne om de bare kunne plukke nye golfballer fra trærne i stedet for å gå i butikken og kjøpe nye? Gollie sier at han har sett på trærne hvordan de gjør det, men han har ikke fått til å spire. Det hjelper ikke verken med sol eller regn. Likevel er det mye bedre å ligge og se på golfspillerne og hva de driver med. Rett som det er, kommer andre golfballer på besøk. Noen av dem blir liggende for godt.

-          Er det lenge siden siste besøk, tar Dag Dachs gjerne en runde på golfbanen og samler de ballene han finner og legger dem ved siden av Gollie

-          Dag passer på ikke å ta golfballene med hjem, for da vet han at Gregersen kanskje ville holde ham i bånd hele tiden.

Bill, ball, bute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?