1001 godnatthistorier - 671. Historien om Knottleik Knott

 

671. Historien om Knottleik Knott

-          Jeg har vel fortalt om Mysil Mygg, har jeg ikke, spurte fru Fantasia og satte seg ved siden av M.

-          Jo. Det er ganske lenge siden. Du har fortalt over sekshundreogfemti historier etter det.

-          Oj, det var mange. I dag har turen kommet til en bekjent av Mysil, nemlig Knottleik Knott. Hva mange ikke vet, er at Knottleik ble så lei av at tobeiningene ikke likte henne, at hun bestemte seg for å dra til fjells. Ikke mange liker å bli snakket stygt om. Heller ikke Knottleik likte det. Likevel greide hun ikke helt å slippe unna dem. Det var nemlig noen som begynte å bygge turisthytter og andre hytter i fjellet. Hva de hadde der å gjøre, var mer enn hva Knottleik forstod. Når de kunne ha fine sommerdager i lavlandet, hva var poenget med å dra opp i kalde fjellheimen?

-          Jaja, dem om det, tenkte Knottleik. – De er iallfall fornuftige og har på seg tykt tøy slik at det ikke er så lett for meg å bite dem. Men jeg skal nok greie det likevel. Det er bare å vente på noen solskinnsdager; da er de nok nødt til å ha tynnere klær.

 

-          Mens jeg venter, får jeg heller kose meg med det som gror her i fjellet. Det er mange planter som har den deiligste nektar det går an å tenke seg. Fjellarve, for eksempel. Søtere duft finnes knapt over tregrensen. Blomstene er snøhvite og så store at de er lette å finne.

 

-          Oppe i fjellet kommer det rett som det er store flokker med reinsdyr forbi. Da hender det at hele skyer av knott letter og setter seg på reinsdyrene. Dessverre vet de hvordan de skal kvitte seg med knott. De går bare høyere opp i fjellet, finner noen snøflekker og ruller seg der. Knottleik har vært med på det, og det var så vidt hun unnslapp med livet i behold.

-          Siden den gangen ble hun mer forsiktig. Ser hun tobeininger, venter hun gjerne til de legger seg ned i lyngen for å hvile. Blåser det ikke for mye kan hun snike seg innpå og bite, men hun gjør det ikke ofte. Det er farlig, enda farligere enn å sette seg på reinsdyr.

-          Sommeren i fjellet er kort, og de varme dagene går fort. Knottleik skulle ønske hun hadde tenkt på det før og skaffet seg en trygg og god vinterkåpe. Når hun kommer på tanken, er det for sent. Dessuten er det ingen av de andre insektene som tenker på slikt.

-          Hun skulle tenkt på å skaffe seg større vinger, forstår hun når det begynner å snø. Fuglene som var over alt, forsvinner en etter en og drar sørover. Selv graver hun seg ned i mosen og håper at det skal gå bra. Uansett er det fint å hvile etter sommeren og tenke på at hun overlevde helt til snøen kom.

Knott, knatt, knute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 670. Historien om Vetle Vekt

 

670. Historien om Vetle Vekt

-          Da Vetle Vekt var liten, hadde han store drømmer, sa fru Fantasia og satte seg ved siden av M.

-          Hva er en stor drøm, spurte M.

-          Når du er vekt, er store drømmer ikke annet enn drømmer som veier mange kilo. Vetle hadde hørt at det var fint å være med i De olympiske leker, og det var det han ville. Da visste han at han måtte bli større og tyngre.

-          Hva er De olympiske leker for noe rart?

-          Nå skal du høre. I det gamle Hellas for lenge siden drev folk stort sett og kriget og sloss mot hverandre. Når de hadde holdt på med det noen år, ble de slitne og leie og bestemte at de skulle ta en pause. Iallfall er det hva noen sier, men det var nok ikke helt sant. Det som er sant, er at en olympiade var de fire årene mellom de olympiske lekene.

-          Men var det ikke Vetle Vekt du skulle fortelle om?

-          Ja, det var sant. For at Vetle skulle kunne være med i De olympiske leker, måtte han være stor og tung. Han måtte være så tung at nesten ingen greide å løfte ham.

 

-          Mens andre som vil bli tyngre, må spise masse mat, spiste Vetle jerntabletter. For å kontrollere at han ble tyngre, kjøpte han en badevekt. Folk flest veier seg for å kontrollere at de ikke blir for tunge. For Vetle var det motsatt. Han ville legge på seg og helst så mye at ingen klarte å løfte ham.

 

-          Omsider var han så tung at han fikk lov til å være med i De olympiske lekene. Det var en stor dag for Vetle. Endelig skulle han bli løftet i en ordentlig konkurranse. Spørsmålet var hvem som skulle bli olympisk mester, var det den som løftet eller var det Vetle?

-          En kjempestor mann kom ut der hvor Vetle lå. Han så gruelig sterk ut med styrkebelte for å holde magen på plass.

-          Vetle var ikke helt sikker på hva han skulle gjøre da han ble løftet opp. Skulle han være med opp eller skulle han passe på at mannen mistet balansen slik at det ble han selv som vant?

 

-          Mannen pustet og stønnet og prøvde alt han kunne å få Vetle over hodet. Heldigvis gikk det ikke, og det ble Vetle som vant den olympiske gullmedaljen.

-          Den kvelden var Vetle fornøyd og la seg tidlig til å sove. Men først hadde han tatt en stor porsjon jerntabletter. Trodde han. Dessverre viste det seg at det var salttabletter. Vetle var laget av jern, og salt er det verste som fins for jern. Rustfinn Rust fikk overtaket og begynte å tære på Vetle som først ble brunrød. Så begynte han å miste vekt, og det varte ikke lenge før han begynte å flasse av i store flak.

-          Det var ikke mye å gjøre. Han ble lettere og lettere og helt ubrukbar for vektløfting, for ikke å snakke om for De olympiske leker. Den eneste trøsten var gullmedaljen som ikke rustet.

Rist, røst, rute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

video 2021 july 5 Laodden Fagervika Sparbu

video 2021 juli 5 Paradisbukta

1001 godnatthistorier - 669. Historien om Rekrid Reke

 

669. Historien om Rekrid Reke

-          Dypt nede i sjøen holder Rekrid Reke til, sa fru Fantasia og slo seg ned ved siden av M på sengekanten.

-          Er det hun som bestandig stikker seg frem når det er rekesmørbrød, spurte M.

 

-          Det stemmer, svarte feen, - men da ser hun ikke slik ut. Bli med ned til sjøen, så skal vi hilse på henne.

-          Men er det ikke kaldt i vannet, da? Jeg har ikke badet i hele sommer så kaldt har det vært.

-          Litt stjernestøv hjelper godt mot kulda. Det er bare å hoppe i det.

-          Det ser veldig kaldt ut, sa M og så utover vannet som lå blikkstille. – Er du sikker på at vi treffer på Rekrid?

-          Prøver vi ikke, finner vi ikke ut av det, sa feen og vasset utover. – Der ser jeg forresten Strond Strandreke. Han holder til på grunt vann. Han vet sikkert hvor Rekrid holder til. Det er bare å spørre.

Strond skvatt litt da feen rørte borti ham med tryllestaven, men roet seg ned etter litt.

-          Rekrid, sa han. – Det er ikke ofte jeg ser henne. Noen ganger svømmer jeg ned mot dypet, men det er alt for mørkt der nede. Dessuten er det mye fisk som er alt for glade i oss strandreker. Men jeg kan iallfall vise dere hvor jeg så henne sist.

Strond svømte nedover. Det ble mørkere og mørkere i vannet.

-          Der, sa han og pekte. – Der nede tror jeg hun er.

Så forsvant han oppover og ble borte.

-          Tør vi å svømme ned her, spurte M. – Det er gruelig mørkt.

-          Jeg har lys i tuppen av tryllestaven, så det er ikke noe å engste seg for.

Dermed sank de nedover og nedover helt til bunnen flatet ut.

-          Der har vi henne, sa feen. – Hun ligger på bunnen der borte sammen med mange andre i familien sin.

 

-          Hva er det de holder på med, spurte M.

-          Jeg tror de leter etter mat, svarte feen. – Vi svømmer bort til dem.

-          Heisann, ropte Rekrid. – Der skvatt jeg. Jeg trodde nesten det var Trond Trål som kom. Han kommer av og til lurende for å fange oss.

-          Hvem er Trond Trål, måtte M spørre.

-          Du har ikke sett ham?

Rekrid Reke så spørrende ut.

M ristet på hodet.

-          Du kan være glad du ikke har møtt ham. Han er en stor garnpose som trekkes langsmed bunnen og fanger alt som kommer inn i gapet hans. Han bryr seg ikke om hvem han fanger. Han tar med seg alt. Jeg har sett ham komme subbende mange ganger og vet hvor farlig han er. De som ikke svømmer unna, er fortapt og vi ser dem aldri igjen.

-          Jeg tror jeg har sett noen av de som ble fanget, sa M.

-          Har du det, spurte Rekrid. – Vet du hvordan det gikk med dem?

M så på feen.

-          Skal jeg si det, eller skal jeg ikke?

-          Det er ingen hemmelighet, sa feen. Selv her nede på bunnen tror jeg noen vet hvordan det går når rekene blir fanget. Det er bestandig noen reker som kommer unna og som har sett hva de gjør med fangsten i reketrålerne.

-          Sist jeg så noen reker lå de på et rekesmørbrød, sa M. – Men de lignet ikke på deg for de hadde tatt av seg skallet alle sammen.

-          Var det ikke det jeg hadde en mistanke om, sa Rekrid og så skremt ut.

-          Jeg tror ikke det er så farlig å komme på rekesmørbrød, sa M. – Jeg har sett at dere får besøk av Dag Dill og Maja Majones, og da ser det ut til at dere har det hyggelig sammen. Av og til kommer Sine Sitron også.

-          Jeg tror ikke jeg har lyst til å treffe noen av de tre, så nå tror jeg sannelig at jeg drar min vei. Jeg vet om et sted med steinbunn hvor Trond Trål aldri kommer. Jeg vet iallfall at jeg ikke ønsker å ende mine dager på et rekesmørbrød, sa Rekrid og gjorde et par slag med halen og forsvant.

Rek, rak, rute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?