torsdag 28. mai 2020

1001 godnatthistorier - 286. Historien om Ada Apollosommerfugl


286. Historien om Ada Apollosommerfugl
-          I dag hadde jeg en alvorlig og dyp samtale med Ada Apollosommerfugl, sa fru Fantasia og satte seg ned ved siden av M.
-          Du har sikkert ikke truffet henne, sa hun og så på M.
M ristet på hodet.
-          Jeg traff henne tilfeldigvis i blomsterenga. Det var overraskende, for hun hører til de mer sjeldne sommerfuglene i Norge. Faktisk så er hun fredet. Det fortalte hun meg.
-          Hva betyr det å være fredet, spurte M.
-          Da har ingen lov til å fange deg, sa feen.
-          Er jeg fredet, spurte M.
-          Det var et vanskelig spørsmål. Det tror jeg nesten du må spørre statsministeren om. Men Ada Apollosommerfugl er iallfall fredet. Ikke mange i blomsterenga er det.

-          Ada undret seg også over hva det ville si å være fredet. Ingen av de andre insektene hadde noen anelse.
-          Ada tenkte at det muligens hadde noe å gjøre med alle de røde prikkene hun hadde på kroppen da hun var larve.

-          Hun kjente ingen andre sommerfugllarver som hadde slike fine prikker. Ingen fugler våget å røre eller fange henne da hun var larve. Det kunne ikke komme av annet enn de røde prikkene. Noen av dem fikk hun med seg da hun ble sommerfugl.
-          Ada hadde snakket med Tine Tistel om dette. De to var gode venner og Ada besøkte Tine ofte.

-          Tine passet bestandig på å holde av litt nektar når hun visste at Ada var i nærheten. Det er mange som er venn med Tine Tistel. På sensommeren er det lett å snuse seg frem til hvor hun er. Bare lukt på en tistelblomst, så forstår du hva jeg mener.
-          Ada er ikke sikker på om alle vet at hun er fredet. Hadde hun vært helt sikker, ville hun nok fløyet annerledes enn de andre sommerfuglene. De flagrer hit og dit og det er umulig å forstå hvor de har tenkt seg. De flyr slik for å villede fugler og øyenstikkere som nok kunne tenke seg en godbit.
-          Når sommeren slår til med finvær og mange varmegrader, pleier Ada Apollosommerfugl å ta en tur til fjells. Ikke noe er som en fjelltur i slutten av juli eller i begynnelsen av august. Noen ganger, på riktig fine sommerdager, hender det at hun flyr seg en tur opp på Besseggen i Jotunheimen.

-          Ikke noe er så fint som en ordentlig fjelltur. Men Ada lurer på hva de holder på med de som sliter seg oppover fjellryggen. Mange av dem er det også. De har knapt nok tid til å se på den fine utsikten. Ada har hilst på noen av dem. Når de ikke ser det, hender det at hun suger til seg en sup med god og salt svette. Det gjør godt i en liten sommerfuglsjel.

-          Det er bare å rulle ut sommerfuglsnabelen og suge i seg.
-          Noen ganger når Ada flagrer rundt i fjellet, hender det at hun ser noen som flyr rundt med store fargerike skjermer over hodet.

-          Det ser kjekt ut. Ada har satt seg på noen av dem når hun har kjent seg sliten. Så deilig å sitte der og bare fly omkring. Noen ganger har hun vært med så høyt opp at hun nesten har blitt redd, men hun har bestandig kommet trygt ned igjen.
-          Det er så fredelig og rolig å fly slik at hun innbiller seg at det er slik det må være å være fredet.
Fred, fryd, frute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

onsdag 27. mai 2020

1001 godnatthistorier - 285. Historien om Blit Blåmeis


285. Historien om Blit Blåmeis
Før M visste ordet av det, var det blitt kveld og hun lå i senga og ventet på at fru Fantasia skulle komme slik hun pleide. Hvor ble feen av? Satt hun på sengekanten til andre barn denne kvelden? Plutselig satt hun der likevel.
-          Lurte du på hvor det ble av meg, spurte fru Fantasia.
M nikket.
-          Jeg måtte stoppe da jeg hørte en liten fugl oppe i et tre. Den pep slik at jeg skjønte det måtte være noe.
-          Hva er det for noe med deg, spurte jeg.
-          Jeg æl Blit Blåmeis, svarte fuglen.
-          Jaså. Er det problemet ditt? Hva var du før du ble blåmeis?
-          Jeg hetel Blit Blåmeis. Det æl bale det at jeg ikke kan si æl.
Fru Fantasia lo.
-          Men det er jo ikke noe problem. Det er ikke alle som kan si r. Heter du Brit eller heter du Blit?
-          Jeg hetel Blit. Med æl. Men det æl Finn Fluesnappel som æl ploblemet. Han siel at det æl han som eiel fuglekassa hvor jeg hal lagt alle eggene mine.
-          Sier han det? Men jeg har jo sett at du har bodd i den fuglekassa hvert år de siste årene. Jeg vet at Finn Fluesnapper har forsøkt seg, men du har greid å kaste ham ut hver eneste gang. Kjell Kjøttmeis har også prøvd seg. Vil du at jeg skal snakke med Finn?
-          Ja, kan du gjøle det? Nå er det mannen min, Blol Blåmeis, som passer på hjemme.
-          Du mener Bror Blåmeis?
-          Ja, det var jo det jeg sa, Blol Blåmeis.
-          Javel, sa fru Fantasia og smilte litt. – Det er bare det at jeg har en kveldsavtale med M. Kan jeg ta med henne når vi skal snakke med Finn?
-          Det æl helt gleit.
-          Nå har du hørt historien til Brit eller Blit. Er du klar til å dra?
M nikket.
Fru Fantasia fant frem tryllestaven og drysset litt stjernestøv over hodet til M. Dermed fløy de av gårde og landet på kvisten der Blitt Blåmeis satt og ventet.
-          Dæl bolte sittel han og syngel, sa hun og pekte med vingetippen.

-          Jeg ser han sitter der i findressen sin, sa fru Fantasia. – Siden han er større enn deg, tror jeg bare det er en ting som hjelper. Jeg må kalle på Sprong Spurvehauk. Han vet hvordan man kan bli kvitt kranglete fluesnappere.
Feen åpnet munnen og det kom et forferdelig skrik.
Hun var knapt ferdig før Sprong slo seg ned. Blit ble så forskrekket at hun nesten falt av kvisten.

-          Hva kan jeg hjelpe til med, spurte Sprong.
-          Det er Finn Fluesnapper der borte som sitter og synger, sa fru Fantasia.
-          Synger han falskt, sa Sprong.
-          Nei, det er det at han sier at han eier fuglekassa hvor Blit Blåmeis har lagt eggene sine.
-          Det skal jeg ordne, sa Sprong og lettet med et skrik.
Han satte seg ned like ved siden av Finn og stirret på ham med de gule øynene sine. Mer skulle det ikke til. Et skarpt blikk og Finn Fluesnapper tok til vingene og ingen så mer til ham den sommeren.

Blikk, blakk, blute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

mandag 25. mai 2020

1001 godnatthistorier - 284. Historien om Ludolf Lupin


284. Historien om Ludolf Lupin
-          Jeg så noen pene blomster i veikanten i dag, sa M til fru Fantasia da feen satte seg på sengekanten. – De stod der og nikket i vinden og hadde så fine farger.

-          Jeg kjente jeg ble ordentlig glad når jeg så dem. Det var som et blomstenes 17- maitog.
-          Det kan ikke ha vært andre enn Ludolf Lupin og familien hans, sa feen. - Det er ikke mange blomster som er like familiekjære som Ludolf. Lupiner liker ikke å vokse alene. Det er derfor de passer på å kaste frøene sine rundt der de vokser. Det skal ikke mer til enn at noen rører de modne frøkapslene så spretter de opp og kaster frøene rundt omkring.
-          Dessverre er mange av de andre blomstene i blomsterenga misunnelige på Ludolf. De synes han breier seg for mye slik at det ikke blir plass til andre.
-          Ludolf forsøker så godt han kan å roe ned de andre blomsterplantene, men får det ikke helt til. Kan hende skyldes det at Ludolf er en innvandrer til Norge. De stedegne plantene liker best at alle ting er slik de var i gamle dager. Da var det plass til alle i grøftekanten.
-          Balder Ballblom forsøker å roe det hele ned. Han sier at det ikke er Ludolf Lupin som har trengt seg inn. Det er Veivesenet som begynte å så lupinfrø langsmed veien for mange år siden.

-          I Norge er det plass til alle, sier Balder. – Egentlig er alle plantene som bor i Norge innvandrere. Den gangen da innlandsisen dekket nesten hele Norge, var det ingen planter her i det hele tatt. Bare snø og is. Hvis vi tenker oss om, husker vi sikkert hva besteforeldrene våre fortalte om hvordan plantefamiliene kom til landet da isen trakk seg tilbake. Det var harde tider, men alle hjalp hverandre slik som gode planter gjør.
-          Jeg er en gammel kjenning av Gjems Geitrams. Gjems ligner faktisk litt på Ludolf Lupin. Han liker også¨å samle hele familien rundt seg.

-          De to har til felles at de gjerne vokser der ingen andre vil vokse. Der hvor det har vært skogbranner, er gjerne Gjems den første som slår seg ned. Hadde det ikke vært for ham, ville mye jord blitt vasket bort når det regner. Etter noen år kommer andre planter etter.
Balder Ballblom løftet på hodet sitt og så seg rundt. De andre plantene lyttet.
-          Det viktige for oss planter i blomsterenga er at vi holder sammen. Alle plantene har sin plass, men det er lov å flytte på seg. Det er ingen som har enerett på voksestedet sitt. Veivesenet har sådd Ludolf Lupin der hvor ingen andre planter vil vokse. Jeg er helt sikker på at det ikke vil vare lenge før Ludolf slipper andre planter til.
-          Hvis vi ikke holder fred med hverandre, vet jeg at granskogen kommer. Da blir det mørkt og trist i blomsterenga.
Alle blomstene nikket med hodet og var enige.
-          Det er fordi han har så stort blomsterhode, sa lille Folia Forglemmegei. – Det er derfor Balder Ballblom er klok.
Klok, klak, klute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?