er en film som handler om en amerikansk jøde som reiser til Ukraina for å besøke stedet Tachinbrod som bestefaren kom fra. Filmen starter (og fortsetter også helt til slutten) med mange humoristiske innslag, men alvoret graver seg også inn: Bestefaren forlot Tachinbrod bare en uke før tyskerne kom i 1942 og utslettet hele det lille jødiske samfunnet med 1.600 innbyggere. Alle unntatt noen få ble likvidert og landsbyen med synagogen ble brent og ødelagt. Bestefaren hadde etterlatt seg en gravid kone, som han skulle ta med til Amerika senere. Slik ble det ikke, beretter den eldre søsteren, som overlevde krigen.
Da tyskerne (la oss ha i minnet at dette var vanlige mennesker som du og jeg, bare ikledd tyske Wehrmacht- og SS-uniformer) kom, ble synagogen brent. Tyskerne tvang mennene til å spytte og tråkke på den 300 år gamle Torahen (tilsvarer Bibelen). Bare faren til bestefarens kone nektet. Da rettet soldatene geværene mot det ufødte barnet. Faren nektet å spytte…
Hovedpersonen gir et ravsmykke med en innkapslet siriss til den gamle søsteren, som ennå ikke har oppfattet at krigen er slutt. Selv får han en pappeske med påskriften ”In case”. I tilfelle noen skulle komme innom og spørre om hva som hadde skjedd. Esken innehold et lite glass med gifteringen til bestefarens kone. Alle Tachinbrods innbyggere grov ned personlige eiendeler i elvebredden før tyskerne kom. Det var der søsteren hadde funnet glasset med gifteringen.
Filmen kan anbefales på det varmeste.
Så kan man jo lure på om barbariet er blitt mindre siden den gang? Vi glemmer ikke at Tyskland har startet to verdenskriger. Tyskere er mennesker, akkurat som oss. Det har vi kan hende glemt? Derfor vil jeg påstå at barbariet gjentar seg i alle land på ulike vis fordi vi ikke vedkjenner og bekjemper det onde i oss selv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar