Det er ingen spøk å våkne før 6 om morgenen og ligge og tenke på om jeg skal fly eller ikke. Siden det bare er jeg som flyr PPG her i området, er det ingen ”drahjelp” å få fra andre. Så er det alt slepet, eller logistikken, med å få med seg alt nødvendig utstyr til startplassen.
Skjermen legges ut, og jeg lurer hver gang litt på hva som er den optimale måten. Jeg holder en knapp på skikkelig U-form hvor kun de to midterste A-linene er stramme.
Motoren varmkjøres og jeg lytter etter eventuelle ulyder eller vibrasjoner. Deretter plasseres triken i startposisjon, risersettene kobles til karabinkrokene. Jeg setter meg til rette og fester seletøyet, spenner fast gasshendelen i venstre hånd, griper venstre brems, venstre A-riser og starter motoren. Deretter høyre brems og A-riser. Jeg sprer armene slik at risersettene er stramme, er konsentrert og litt nervøs før jeg gir gass.
Det ble to bomstarter på lørdag. Noe som både er fysisk og psykisk slitsomt. Og ikke minst varmt! Den høye luftfuktigheten gjør at svetten renner. Så er det samme prosedyre igjen.
På tredje forsøket er jeg i lufta. Det virker som om skjermen er ganske tung. Kan hende fordi den er våt etter å ha vært i kontakt med morgenduggen to ganger. Jeg stiger ikke så fort som jeg kunne ønske, men passerer trærne i enden av idrettsplassen i grei høyde. Så flyr jeg over husene i Sunti Pattana-delen av Suntisuk. De fleste takene er av rustent bølgeblikk. Under takene er det et svært nøkternt innhold. Så nøkternt at de fleste nordmenn ville sperre opp øynene.
Ikke mange gode landingsplasser i denne tidlige fasen av turen. Å lande i rismarkene med vann og dyp gjørme er et dårlig alternativ. Jeg tanker noen hundre meter mens jeg flyr mot jungelen og soi 10. Under meg er folk på vei til arbeid med å ta opp eller plante tapioka. Noen vinker opp til meg. Jeg vet mange i Suntisuk kunne ha lyst til å fly. Sannsynligvis tror de at det er annerledes enn jeg føler at det er.
Under meg ligger det rekker av små hvite sekker med hønsegjødsel (se bilde) som skal spres manuelt før traktoren kommer og pløyer ned gjødselen. Det er tung, varmt og illeluktende arbeid. Det er så mye hardt arbeid forbundet med landbruket her (ris, sukkerrør og tapioka) at det forundrer meg gang på gang å høre at thailendere er late, ikke kan arbeide.
Jeg bestemmer meg for å gå lavere og følger den røde veien som går som en rett strek mot jungelkanten. Det bør gå greit å lande her. Noen der nede ser opp. Jeg vinker til dem. De vinker tilbake. I bare hundre meters høyde kjenner jeg meg litt ukomfortabel. Ved motorkutt er jeg nede i løpet av under ett minutt. Jeg gir mer gass før jeg nærmer meg skogen der veien slutter.
På tilbaketuren får jeg et overraskende motorkutt i tre hundre meters høyde. Et par startforsøk gir negativt resultat, og jeg liker meg ikke helt. Det er litt ubehagelig at det går så fort nedover – over to meter i sekundet. Når alt er klart for landing og jeg ligger på motvindslegget, forsøker jeg den elektriske starteren igjen. Denne gangen tenner motoren, og jeg er lettet over at jeg slipper å lande der nede på veien.
Jeg tanker ny høyde og er fornøyd med at jeg taklet overraskelsen så greit. Uten høyde til å områ meg er det ikke sikkert at det hadde gått så bra.
Uten at jeg egentlig vet om det, klatrer jeg opp til over 1.100 m asl. Det må være underbevisstheten som slår inn. Etter motorkutten er jeg litt var for smålyder fra motoren, men den går som en klokke bak meg. Her oppe er det greit å ha vindtett jakke. Ikke akkurat kjølig, men heller ikke varmt.
Her oppe ser det ut til å være mange landingsmuligheter (se bildet). De fine og grønne rismarkene er et dårlig alternativ. Det samme gjelder der hvor det er trær (eucalyptus og gummitrær), sukkerrør og tapioka i god vekst. Det er de bruneste jordene som er det beste alternativet, helst de som er nær vei. Over mot Khok Noi driver en rekke med småskyer rett over bakken; de følger trolig et elvedrag hvor vannet er varmere enn luften rett over.
Landing på idrettsplassen er bestandig litt spennende. Jeg vil ikke sirkle for mye i lav høyde, så jeg velger å sjekke vindstyrken på downwindlegget før jeg går inn på finalen noen hundre meter fra Suntisuk. Plassen kunne med fordel vært litt større. Den ser ganske liten ut på denne avstanden. Før jeg når frem til idrettsplassen må jeg sjekke synke og kontrollere det med gasspådraget. Det er en viss treghet når jeg synker med mer enn to meter i sekundet, og økt gass gir ikke stig før etter noen sekunder. Jeg må krysse over noen trær og et luftstrekk med ledninger. Dersom jeg har for mye gass her, kan jeg lett komme for langt og lande i trærne på andre siden. Jeg passerer derfor tretoppene i 5-10 meters høyde med et synk på mellom 1 og 1,5 m og lander i gresset uten å ha brukt hele rullebanen.
Dette var en interessant tur, spesielt når motoren kuttet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar