torsdag 23. september 2010
”At det skal være så vanskelig”
å starte med paramotor? Oppe klokka 6 i dag tidlig. La ut paraglideren på en flekk uten morgendugg. Startet og varmkjørte motoren. Koblet til seletøy og meg selv. Startet på nytt. Et skritt tilbake. Løper, gir gass og så begynner motoren å hakke litt før den dør. Nytt forsøk og det samme skjer. Glideren kom greit opp og så dør motoren. Jeg startet motoren etterpå, og den gikk som en klokke på varierende turtall uavhengig av om jeg lente meg bakover eller forover og varierte gasspådraget i raske intervaller. Neimen om jeg forstår dette.
”Treholtsaken – saken Staten ikke vil eller kan tape”
Dersom det skulle vise seg at POT har fabrikert det såkalte pengebeviset, er dette en skandale som vil ryste den norske rettsstatens grunnvoller.
Mitt stalltips (fra her hvor pepper’n gror – jeg understreker det) er at det nå er det mange som kommer til å ro på harde livet. Det vil utvises (oppriktig? – neppe) stor vilje til å finne frem til sannheten om pengebeviset og mulig ulovlig videoovervåkning. Dette er for galleriet. Det man holder på med i de kretsene er å redde det som reddes kan.
Trolig vil det hele koke ned til påstand mot påstand når det gjelder pengebeviset og forfalskning av det. Videoovervåkningen vil myndighetene muligens stille seg kritiske til, men det er jo så lenge siden.
Hele det etablerte Norge vil helst feie skiten under gulvteppet, og det greier de sannsynligvis. Selv om det er mulig at Treholt vil få en eller annen form for oppreisning.
Riksadvokaten, førstestatsadvokaten, justisdepartementet og diverse kommisjoner, PST vil nok ri det hele av. Om tilliten til dem blant mange vil være langt under null, betyr lite, For det er makta som rår. Det er det de folkene kaller ”å ta ansvar”.
Dersom det hele går i dass for POT/PST, kan det være (Atle tror ikke noe på det) at Dagbladet/VG kjenner sin besøkelsestid og sender ut fotografer for å forevige POT/PST med buksa nede. At det ikke er noe pent syn, kan jeg love.
Om jeg tar feil i disse spådommene, gjør det absolutt ingen ting. Jeg tar feil hele tiden og lever rimelig greit med det…
Mitt stalltips (fra her hvor pepper’n gror – jeg understreker det) er at det nå er det mange som kommer til å ro på harde livet. Det vil utvises (oppriktig? – neppe) stor vilje til å finne frem til sannheten om pengebeviset og mulig ulovlig videoovervåkning. Dette er for galleriet. Det man holder på med i de kretsene er å redde det som reddes kan.
Trolig vil det hele koke ned til påstand mot påstand når det gjelder pengebeviset og forfalskning av det. Videoovervåkningen vil myndighetene muligens stille seg kritiske til, men det er jo så lenge siden.
Hele det etablerte Norge vil helst feie skiten under gulvteppet, og det greier de sannsynligvis. Selv om det er mulig at Treholt vil få en eller annen form for oppreisning.
Riksadvokaten, førstestatsadvokaten, justisdepartementet og diverse kommisjoner, PST vil nok ri det hele av. Om tilliten til dem blant mange vil være langt under null, betyr lite, For det er makta som rår. Det er det de folkene kaller ”å ta ansvar”.
Dersom det hele går i dass for POT/PST, kan det være (Atle tror ikke noe på det) at Dagbladet/VG kjenner sin besøkelsestid og sender ut fotografer for å forevige POT/PST med buksa nede. At det ikke er noe pent syn, kan jeg love.
Om jeg tar feil i disse spådommene, gjør det absolutt ingen ting. Jeg tar feil hele tiden og lever rimelig greit med det…
onsdag 22. september 2010
”Treholtsaken – aktørene posisjonerer seg på den juridiske scenen”
Riksadvokat Tor-Aksel Busch har foreløpig erklært at han ikke er inhabil; jussen er klar og formelt sett er han ikke inhabil. Arne Treholt mener det motsatte, men har ventet på at Busch eller justisministeren skulle komme med et utspill. I mangel av det har Treholt sendt inn en habilitetsinnsigelse (trolig ikke så veldig fornuftig, men forståelig). Vil justisministeren erklære riksadvokaten for ugild etter paragraf 61 i straffeprosessloven?
Nede i orkestergraven ligger POT (eller er det PST) og vrir seg i krampetrekninger, men publikum hører bare halvkvalte lyder der nede fra – noe skjer der nede, men hva?
Tilliten til det norske rettsapparatet og deler av politiet kan være i ferd med å revne. Dersom det skjer, kan det være vanskelig å bøte på skaden.
Vi kan derfor vente mange krumspring i media i tiden fremover.
Dersom du er interessert i saksopplysninger, kan du med litt leting finne dommen i Treholtsaken på nettet.
Nede i orkestergraven ligger POT (eller er det PST) og vrir seg i krampetrekninger, men publikum hører bare halvkvalte lyder der nede fra – noe skjer der nede, men hva?
Tilliten til det norske rettsapparatet og deler av politiet kan være i ferd med å revne. Dersom det skjer, kan det være vanskelig å bøte på skaden.
Vi kan derfor vente mange krumspring i media i tiden fremover.
Dersom du er interessert i saksopplysninger, kan du med litt leting finne dommen i Treholtsaken på nettet.
tirsdag 21. september 2010
”Morgen – vindstille – tid for PPG”
Dessverre var jeg noe for forsiktig og nølte litt da skjermen var over hodet. Jeg slakket litt for mye på gassen og vingen skjøt litt frempå og havnet i morgenduggen og ble kliss våt.
Så ble det vingetørking og svetting på meg ute i sola selv om klokka bare var ti da jeg var ferdig.
mandag 20. september 2010
”Juridisk pas de deux”
Ikke ulikt to ballettdansere beveger Arne Treholt og det tidligere aktoratet seg over den juridiske scene. Også andre aktører deltar i ballettensemblet.
Flere ganger tidligere har Arnt Treholt forgjeves forsøkt å få saken gjenopptatt. Nå må påtalemyndigheten ta affære; det går ikke å late som POT ikke har foretatt seg lysskye ting bak scenen.
Justisministeren har plassert seg på balkong og har overblikk over scenen og publikum, men håper at han ikke skal bli nødt til å fortelle riksadvokaten og førstestatsadvokaten det han håper de to selv vil si – at de er inhabile.
Det er en følelsesladet stemning i salen. Publikum vet at de to advokatene ikke er til å stole på. De to advokatene har jussen på sin side. Justisdepartementets lovavdeling sitter i parterre og vet ikke helt hva de skal gjøre, men avdelingen vet at her må brøytes nytt juridisk land.
Det dreier seg om prestisjen til to dyktige og profilerte advokater, riksadvokaten og førstestatsadvokaten.
I orkestergraven har musikerne ferdigstemt instrumentene. Dirigenten løfter taktstokken, men hvem er dirigenten???
Mer om dette utover i uka.
I et utdrag av programmet på http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3818363.ece kan følgende leses:
”Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker, opprettet i 2004, kan ikke selv gå i gang med gjenopptagelse på eget initiativ, fordi regelverket krever at en av partene bringer saken inn.
Arne Treholts forsvarer, Harald Stabell, krever at påtalemyndigheten begjærer Treholt-saken gjenopptatt.
Kriteriene
Kriteriene for å kreve gjenåpning av straffesak er:
Nye bevis eller nye omstendigheter som synes egnet til å føre til frifinnelse, anvendelse av en mildere strafferegel eller vesentlig mildere straff.
At en internasjonal domstol eller FNs menneskerettskomité i sak mot Norge har kommet til at avgjørelsen eller saksbehandlingen er i strid med folkeretten.
At noen med sentral befatning med saken (for eksempel dommer, aktor, forsvarer, sakkyndig eller rettstolk), har gjort seg skyldig i en straffbar handling som kan ha hatt innvirkning på dommen.
At en dommer eller et lagrettemedlem som behandlet saken, var inhabil.
At Høyesterett har fraveket en lovtolking som den tidligere har lagt til grunn, og som dommen bygger på.
Særlige forhold som gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn som tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny.”
Kåre Willoch som var statsminister da Treholtsaken ble kjent, er også med:
Intervjuer: - Og hvis POT faktisk forfalsket bevis?
Willoch: - Disse spørsmålene kan lett gi inntrykk av at det er riktig, at de skjedde, men det er ikke sikkert. Ethvert lovbrudd begått av politiet er en svært alvorlig sak. Kontroll med at politiet overholder loven er en svært alvorlig sak. Hvis det er produsert bevis i en straffesak, er det en voldsom skandale – dette sier jeg som en generell kommentar, sier Willoch.
Inhabilitet
Den tidligere statsministeren er dessuten opptatt av at inhabilitet ikke bare er et juridisk spørsmål. Det har også med troverdighet å gjøre.
- Man kan si mye om Justisdepartementets lovavdeling i mange sammenhenger, men man må finne en metode som skaper full tillit. Her er det spørsmål om å gi sjefene, nemlig velgerne, tillit. Og det er ikke noen fornærmelse mot noen å si at de ikke bør lede en slik undersøkelse. Mer vil jeg ikke si om det.
Flere ganger tidligere har Arnt Treholt forgjeves forsøkt å få saken gjenopptatt. Nå må påtalemyndigheten ta affære; det går ikke å late som POT ikke har foretatt seg lysskye ting bak scenen.
Justisministeren har plassert seg på balkong og har overblikk over scenen og publikum, men håper at han ikke skal bli nødt til å fortelle riksadvokaten og førstestatsadvokaten det han håper de to selv vil si – at de er inhabile.
Det er en følelsesladet stemning i salen. Publikum vet at de to advokatene ikke er til å stole på. De to advokatene har jussen på sin side. Justisdepartementets lovavdeling sitter i parterre og vet ikke helt hva de skal gjøre, men avdelingen vet at her må brøytes nytt juridisk land.
Det dreier seg om prestisjen til to dyktige og profilerte advokater, riksadvokaten og førstestatsadvokaten.
I orkestergraven har musikerne ferdigstemt instrumentene. Dirigenten løfter taktstokken, men hvem er dirigenten???
Mer om dette utover i uka.
I et utdrag av programmet på http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3818363.ece kan følgende leses:
”Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker, opprettet i 2004, kan ikke selv gå i gang med gjenopptagelse på eget initiativ, fordi regelverket krever at en av partene bringer saken inn.
Arne Treholts forsvarer, Harald Stabell, krever at påtalemyndigheten begjærer Treholt-saken gjenopptatt.
Kriteriene
Kriteriene for å kreve gjenåpning av straffesak er:
Nye bevis eller nye omstendigheter som synes egnet til å føre til frifinnelse, anvendelse av en mildere strafferegel eller vesentlig mildere straff.
At en internasjonal domstol eller FNs menneskerettskomité i sak mot Norge har kommet til at avgjørelsen eller saksbehandlingen er i strid med folkeretten.
At noen med sentral befatning med saken (for eksempel dommer, aktor, forsvarer, sakkyndig eller rettstolk), har gjort seg skyldig i en straffbar handling som kan ha hatt innvirkning på dommen.
At en dommer eller et lagrettemedlem som behandlet saken, var inhabil.
At Høyesterett har fraveket en lovtolking som den tidligere har lagt til grunn, og som dommen bygger på.
Særlige forhold som gjør det tvilsomt om dommen er riktig, og tungtveiende hensyn som tilsier at spørsmålet om siktedes skyld blir prøvd på ny.”
Kåre Willoch som var statsminister da Treholtsaken ble kjent, er også med:
Intervjuer: - Og hvis POT faktisk forfalsket bevis?
Willoch: - Disse spørsmålene kan lett gi inntrykk av at det er riktig, at de skjedde, men det er ikke sikkert. Ethvert lovbrudd begått av politiet er en svært alvorlig sak. Kontroll med at politiet overholder loven er en svært alvorlig sak. Hvis det er produsert bevis i en straffesak, er det en voldsom skandale – dette sier jeg som en generell kommentar, sier Willoch.
Inhabilitet
Den tidligere statsministeren er dessuten opptatt av at inhabilitet ikke bare er et juridisk spørsmål. Det har også med troverdighet å gjøre.
- Man kan si mye om Justisdepartementets lovavdeling i mange sammenhenger, men man må finne en metode som skaper full tillit. Her er det spørsmål om å gi sjefene, nemlig velgerne, tillit. Og det er ikke noen fornærmelse mot noen å si at de ikke bør lede en slik undersøkelse. Mer vil jeg ikke si om det.
”Fiktive intervjuer 6 – Jesus”
Atle er på farten igjen. Han har fått blod på tann nå. Igjen er han heldig og støter på akkurat den personen som kan rette opp inntrykket fra det mislykkete intervjuet med Gud her forleden.
Atle: God kveld, Jesus. Du blir ikke trett i føttene av å gå rundt i de derre jesus-sandalene dine hele tiden?
Jesus: Trett? Jo, av og til. For ikke å si rett som det er. Men det er jo gromme saker å ha på føttene. Det jeg ikke forstår, er hvorfor salget ikke går bedre? I 2000 år har jeg markedsført disse sandalene. Noen ganger har jeg tenkt at det hadde vært bedre å selge joggesko. Hva mener du om det?
Atle (ser ned på de nesten nye Asics joggeskoene sine): Ja, du er kan hende inne på noe der. Men nå må jeg løpe videre, Jesus. Lykke til med salget de neste 2000 årene!
Atle (løper videre, men stopper etter noen hundre meter, ser ned på skoene): Det var som bare! Skosålene løsner! Hvem har laget denne driten? Made in China! (snur seg og småjogger tilbake).
Atle: Jesus! Jesus!
Free Counters
Atle: God kveld, Jesus. Du blir ikke trett i føttene av å gå rundt i de derre jesus-sandalene dine hele tiden?
Jesus: Trett? Jo, av og til. For ikke å si rett som det er. Men det er jo gromme saker å ha på føttene. Det jeg ikke forstår, er hvorfor salget ikke går bedre? I 2000 år har jeg markedsført disse sandalene. Noen ganger har jeg tenkt at det hadde vært bedre å selge joggesko. Hva mener du om det?
Atle (ser ned på de nesten nye Asics joggeskoene sine): Ja, du er kan hende inne på noe der. Men nå må jeg løpe videre, Jesus. Lykke til med salget de neste 2000 årene!
Atle (løper videre, men stopper etter noen hundre meter, ser ned på skoene): Det var som bare! Skosålene løsner! Hvem har laget denne driten? Made in China! (snur seg og småjogger tilbake).
Atle: Jesus! Jesus!
Free Counters
søndag 19. september 2010
”Rettsapparatets Knoll og Tott. Er Riksadvokaten og førstestatsadvokaten inhabile i Treholtsaken? – Synsing og litt til fra der hvor pepper’n gror”
Hvem skal avgjøre om Tor-Aksel Busch og Lasse Qvigstad er inhabile eller ikke når det gjelder å bestemme om saken skal opp i Kommisjonen for gjenopptakelsessaker?
Sakset fra VG’s nettutgave (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027137):”Leder av justiskomiteen, Per Sandberg (Frp), reagerer sterkt på at det er de samme menneskene som jobbet for å få Arne Treholt dømt for landssvik og spionasje, som nå skal vurdere om saken skal gjenopptas eller ikke.” Dette er ikke helt riktig: Statsadvokaten kommer med en innstilling til Kommisjonen for gjenopptakelsessaker om saken skal gjenopptas eller ikke. Så er det opp til kommisjonen å treffe en avgjørelse.
Når Tor-Aksel Busch visstnok skal ha sagt at han ikke kan se at han er inhabil, bør noen andre ta avgjørelsen for ham (jfr. straffeprosesslovens paragraf 61). Busch burde unnlatt å uttale seg i det hele tatt om habilitetsspørsmålet og bedt andre avgjøre om han var inhabil eller ikke. Han burde heller ikke sagt at han har full tillit til førstestatsadvokat Lasse Qvigstad i denne saken – det blir litt for mye av Knoll og Tott i rettsapparatet.
Uansett har Busch vist manglende dømmekraft; han har skutt seg selv (og riksadvokatembetet) i foten.
Dessverre er skaden allerede gjort. Hel og full tillit til Riksadvokaten og førstestatsadvokaten som embeter kan neppe gjenopprettes før de to ovennevnte personene blir fjernet fra stillingene sine. Det vil sannsynligvis aldri skje fordi man må ha vist stor uforstand i tjenesten for å bli fjernet fra et embete.
På det nåværende tidspunkt dreier saken seg om riksadvokaten er inhabil eller ugild. I straffeprosesslovens paragraf 61 står følgende som angår nettopp riksadvokaten: ” Dersom det er reist spørsmål om riksadvokatens ugildhet, kan departementet avgjøre at han ikke er ugild.”
Saken ligger derfor muligens hos justisdepartementet; det er departementet som må avgjøre om han er ugild. På den annen side dreier dette seg ikke om en straffeprosess, bare en innstilling fra statsadvokaten til Kommisjonen for gjenopptakelsessaker. Det er derfor tvilsomt om straffeprosesslovens paragraf 61 kan anvendes i dette tilfellet.
Når ”Fagdirektør Sylvia Peters i Politiavdelingen i Justisdepartementet sier det er opp til riksadvokat Busch selv å vurdere sin egen habilitet i Treholt-saken” (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10018414), så stemmer trolig det.
Men i samme artikkel står også dette: ” Mandag tok Høyres Nikolai Astrup til orde for at Qvigstads og Buschs habilitet i saken bør vurderes. Han får støtte av professor i rettsvitenskap, Eivind Smith.
- Mistanker om prestisje
- Både Busch og Qvigstad er utvilsomt dyktige, men det er ikke det som er poenget. De har begge vært sentrale i Treholt-saken. Det er derfor ikke er umulig å tenke seg at personer som er veldig engasjert, kan ha mistanke om at de legger litt prestisje i saken, sier Smith.
Han presiserer at han ikke påstår at Busch og Qvigstad ikke er i stand til å behandle saken objektivt. Men det at spørsmålet om deres habilitet kan reises, taler for at de bør tas av saken, mener han.
- I så fall må det oppnevnes en setteriksadvokat, sier Smith.”
Min vurdering er at dette ligger i jusens grenseland. Det har neppe vært tilfelle før at tidligere aktorer i en straffesak er involvert i en mulig gjenopptakelse av en straffesak som henholdsvis riksadvokat og førstestatsadvokat. Nettopp derfor er det viktig å trå varsomt.
Sakset fra VG’s nettutgave (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10027137):”Leder av justiskomiteen, Per Sandberg (Frp), reagerer sterkt på at det er de samme menneskene som jobbet for å få Arne Treholt dømt for landssvik og spionasje, som nå skal vurdere om saken skal gjenopptas eller ikke.” Dette er ikke helt riktig: Statsadvokaten kommer med en innstilling til Kommisjonen for gjenopptakelsessaker om saken skal gjenopptas eller ikke. Så er det opp til kommisjonen å treffe en avgjørelse.
Når Tor-Aksel Busch visstnok skal ha sagt at han ikke kan se at han er inhabil, bør noen andre ta avgjørelsen for ham (jfr. straffeprosesslovens paragraf 61). Busch burde unnlatt å uttale seg i det hele tatt om habilitetsspørsmålet og bedt andre avgjøre om han var inhabil eller ikke. Han burde heller ikke sagt at han har full tillit til førstestatsadvokat Lasse Qvigstad i denne saken – det blir litt for mye av Knoll og Tott i rettsapparatet.
Uansett har Busch vist manglende dømmekraft; han har skutt seg selv (og riksadvokatembetet) i foten.
Dessverre er skaden allerede gjort. Hel og full tillit til Riksadvokaten og førstestatsadvokaten som embeter kan neppe gjenopprettes før de to ovennevnte personene blir fjernet fra stillingene sine. Det vil sannsynligvis aldri skje fordi man må ha vist stor uforstand i tjenesten for å bli fjernet fra et embete.
På det nåværende tidspunkt dreier saken seg om riksadvokaten er inhabil eller ugild. I straffeprosesslovens paragraf 61 står følgende som angår nettopp riksadvokaten: ” Dersom det er reist spørsmål om riksadvokatens ugildhet, kan departementet avgjøre at han ikke er ugild.”
Saken ligger derfor muligens hos justisdepartementet; det er departementet som må avgjøre om han er ugild. På den annen side dreier dette seg ikke om en straffeprosess, bare en innstilling fra statsadvokaten til Kommisjonen for gjenopptakelsessaker. Det er derfor tvilsomt om straffeprosesslovens paragraf 61 kan anvendes i dette tilfellet.
Når ”Fagdirektør Sylvia Peters i Politiavdelingen i Justisdepartementet sier det er opp til riksadvokat Busch selv å vurdere sin egen habilitet i Treholt-saken” (http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10018414), så stemmer trolig det.
Men i samme artikkel står også dette: ” Mandag tok Høyres Nikolai Astrup til orde for at Qvigstads og Buschs habilitet i saken bør vurderes. Han får støtte av professor i rettsvitenskap, Eivind Smith.
- Mistanker om prestisje
- Både Busch og Qvigstad er utvilsomt dyktige, men det er ikke det som er poenget. De har begge vært sentrale i Treholt-saken. Det er derfor ikke er umulig å tenke seg at personer som er veldig engasjert, kan ha mistanke om at de legger litt prestisje i saken, sier Smith.
Han presiserer at han ikke påstår at Busch og Qvigstad ikke er i stand til å behandle saken objektivt. Men det at spørsmålet om deres habilitet kan reises, taler for at de bør tas av saken, mener han.
- I så fall må det oppnevnes en setteriksadvokat, sier Smith.”
Min vurdering er at dette ligger i jusens grenseland. Det har neppe vært tilfelle før at tidligere aktorer i en straffesak er involvert i en mulig gjenopptakelse av en straffesak som henholdsvis riksadvokat og førstestatsadvokat. Nettopp derfor er det viktig å trå varsomt.
”Dugg om morgenen – regnvått om kvelden”
og dårlige tørkemuligheter for paraglider gjør at jeg ”mosjonerer” motoren og meg selv litt om dagene. Kraftige saker den motoren – 150 ccm Yamaha. Jeg tok noen løpeturer med ”hjelp” og kjente virkelig torque-effekten da jeg ikke hadde stram rem rundt livet.
lørdag 18. september 2010
”Treholtsaken igjen – forfalsket POT viktige bevis?”
Enda en gang er Treholtsaken fra 1984 førstesidestoff. Det er liten tvil om at Arne Treholt på mange måter oppførte seg som spion, men skulle han dømmes som spion, måtte det skaffes til veie bevis eller indisier som tilsa at han virkelig var spion.
Dersom POT har fabrikert bevis, er det en svært alvorlig sak. Ikke minst for arvtakeren PST som opererer i det samme grumsete farvannet (jfr. den pågående terroristsaken som muligens delvis er orkestrert fra USA).
Nåværende Riksadvokat, Tor-Aksel Busch, var aktor i Treholtsaken. Selv om han, Tor-Aksel Busch, (muligens) var totalt uvitende om det som skjedde fra POT sin side i saken, vil også hans renommé ta skade. Det er alvorlig nok for ham selv som person. Langt alvorligere er det at hans medvirkning som aktor i en mulig ”råtten” sak, vil sette i gang spekulasjoner om at han som person er uegnet til å være Riksadvokat. Dette er et embete hvor det bør stilles de strengeste krav til personlig og faglig integritet. I tillegg var også nåværende førstestatsadvokat Lasse Qvigstad aktor. Det samme gjelder derfor for førstestatsadvokat Lasse Qvigstad.
Dersom Treholt skulle være offer for et justismord regissert av POT, er det alvorlig nok. Langt alvorligere er det at Riksadvokaten og førstestatsadvokaten, muligens mot bedre vitende, har vært med på dette. Verken Busch eller Qvigstad kommer til å innrømme at de hadde kjennskap til mulig grums i POT. Uansett hva de to kommer til å si, vil renomméet til de etatene de leder ta skade. Det er ikke urimelig å anta at det nettopp var Treholtsaken som var et springbrett for de to advokatene slik at de i dag inntar noen av de høyeste stillingene i det offentige rettsapparatet.
Dersom Busch og Qvigstad i tillegg nå skal granske sine egne roller, vil det være en tragedie, for ikke å si en tragikomedie, for det norske rettssystemet.
Dersom POT har fabrikert bevis, er det en svært alvorlig sak. Ikke minst for arvtakeren PST som opererer i det samme grumsete farvannet (jfr. den pågående terroristsaken som muligens delvis er orkestrert fra USA).
Nåværende Riksadvokat, Tor-Aksel Busch, var aktor i Treholtsaken. Selv om han, Tor-Aksel Busch, (muligens) var totalt uvitende om det som skjedde fra POT sin side i saken, vil også hans renommé ta skade. Det er alvorlig nok for ham selv som person. Langt alvorligere er det at hans medvirkning som aktor i en mulig ”råtten” sak, vil sette i gang spekulasjoner om at han som person er uegnet til å være Riksadvokat. Dette er et embete hvor det bør stilles de strengeste krav til personlig og faglig integritet. I tillegg var også nåværende førstestatsadvokat Lasse Qvigstad aktor. Det samme gjelder derfor for førstestatsadvokat Lasse Qvigstad.
Dersom Treholt skulle være offer for et justismord regissert av POT, er det alvorlig nok. Langt alvorligere er det at Riksadvokaten og førstestatsadvokaten, muligens mot bedre vitende, har vært med på dette. Verken Busch eller Qvigstad kommer til å innrømme at de hadde kjennskap til mulig grums i POT. Uansett hva de to kommer til å si, vil renomméet til de etatene de leder ta skade. Det er ikke urimelig å anta at det nettopp var Treholtsaken som var et springbrett for de to advokatene slik at de i dag inntar noen av de høyeste stillingene i det offentige rettsapparatet.
Dersom Busch og Qvigstad i tillegg nå skal granske sine egne roller, vil det være en tragedie, for ikke å si en tragikomedie, for det norske rettssystemet.
torsdag 16. september 2010
Fiktive intervjuer 5 – Gud
Atle står nå ansikt til ansikt med Gud. Dette må være den største mediajippoen noen sinne. Iallfall siden Norge slo Brasil på Ullevål!
Atle: Hei. Gud! Endelig fikk jeg tak i deg. Jeg regner med at du er en opptatt kvinne. Derfor går jeg rett på sak med noe vi på jorden har lurt på lenge: Dersom du er allmektig, kan du skape en stein som er så tung at du ikke kan løfte den selv? Du har oppfattet spørsmålet?
Gud: Ingen kommentar.
Atle: Du hørte hva jeg spurte om? Dette er en direktesending som går over hele verden via satellitt. Det blir veldig pinlig om du ikke svarer nå.
Gud: Ingen kommentar.
Atle: Men Gud, du kan ikke svare slik! Hva skal folk tro når du sier ingen kommentar hele tiden.
Gud: Ingen kommentar.
Atle: Du, Gud. Jeg ser deg nok! Men er det slik det er, kan du ha riket ditt for deg selv. I all evighet. Ikke rart at menneskene lager gud i sitt eget bilde når du holder kjeft på denne måten. Uansett skal du ha takk for dette oppklarende intervjuet.
Jeg slipper et hjertesukk: Herregud! At det går an!
Atle: Hei. Gud! Endelig fikk jeg tak i deg. Jeg regner med at du er en opptatt kvinne. Derfor går jeg rett på sak med noe vi på jorden har lurt på lenge: Dersom du er allmektig, kan du skape en stein som er så tung at du ikke kan løfte den selv? Du har oppfattet spørsmålet?
Gud: Ingen kommentar.
Atle: Du hørte hva jeg spurte om? Dette er en direktesending som går over hele verden via satellitt. Det blir veldig pinlig om du ikke svarer nå.
Gud: Ingen kommentar.
Atle: Men Gud, du kan ikke svare slik! Hva skal folk tro når du sier ingen kommentar hele tiden.
Gud: Ingen kommentar.
Atle: Du, Gud. Jeg ser deg nok! Men er det slik det er, kan du ha riket ditt for deg selv. I all evighet. Ikke rart at menneskene lager gud i sitt eget bilde når du holder kjeft på denne måten. Uansett skal du ha takk for dette oppklarende intervjuet.
Jeg slipper et hjertesukk: Herregud! At det går an!
mandag 13. september 2010
”Helt Kafka! Et forsvar for Atlesyndromet. - Eller er det omvendt?”
Jeg må be deg om unnskyldning, Franz Kafka! At jeg bruker etternavnet ditt i overskriften.
Saken er at jeg har rotet meg bort i tankegangene mine og har store problemer med å finne ut. Jeg har rett og slett gått meg vill i en labyrint (”a maze” er det visst det heter på engelsk – er det mon tro en sammenheng med verbet ”amaze” og turistslagordet ”Amazing Thailand”? Som er det landet jeg faktisk befinner meg i akkurat nå).
Langvarig spekulasje har ledet meg mot å bli overbevist om at jeg lider av en spesiell og sjelden form for virkelighetsforvirring. Etter grundig sjekking i alle kroker og kriker av Internett uten å finne noe om dette syndromet, går jeg nå hen og kaller det ”atlesyndromet”. Det skulle ikke forundre meg og også du har en snev av dette syndromet. Uten å vite om det! Derfor les videre!
Helt til nå har jeg levd med den forestillingen at virkeligheten slik jeg opplever den, slik den fysisk manifesterer seg foran øynene mine, det er selve virkeligheten.
For å starte med det helt enkle: Jeg befinner meg i et kvadratisk rom hvor det er fire vegger og en dør ut av rommet. Jeg åpner døren og går ut og inn i naborommet. Enkelt og rett frem. Dette er en virkelighet som jeg forstår.
Litt mer komplisert: Jeg befinner meg i et kvadratisk rom hvor det er fire vegger og en dør ut av rommet. Jeg åpner døren og vil gå inn i naborommet. En metallisk stemme smeller i: - Do you have a passdoor?!! Heldigvis forstår jeg litt engelsk. Likevel sier jeg : Hæ?? Og lurer på hva galt jeg har gjort. Hvilket problem oppstår om jeg går inn i naborommet eller nabolandet uten pass? Jeg har midler til å klare meg. Jeg har ikke tenkt å gjøre noe galt. ”I am OK!” Hvorfor skal jeg bli behandlet som en mistenkelig person, en forbryter av verste skuffe bare fordi den sorten mennesker finnes?
Noen har makt, definisjonsmakt, til å bestemme hva som er virkeligheten. Det må jeg bøye meg for. Jeg må dra rundt i verden med mitt norske pass. På flyplasser må jeg kaste vannflasken før jeg går gjennom kontrollen fordi noen tror at jeg kan ha fylt ”Satans mor” på flasken. Dette må jeg akseptere. Men inne i mitt eget hode kan jeg ikke godta at andre skal definere hva som er virkeligheten. Min virkelighet. Vår virkelighet.
Akkurat det er hva atlesyndromet er. En manglende evne og vilje til å finne meg i at andre skal definere hva som er min virkelighet. Som et fritt og ansvarlig menneske må jeg kunne gjøre hva jeg vil så sant jeg ikke skader andre. At dette ikke går i den virkeligheten som andre definerer for meg, har jeg forstått. Atlesyndromet er altså navnet.
Det er jo helt Kafka at jeg må vise frem et passdoor for å gå ut av rommet mitt? Er det ikke?
Sannelig kom jeg godt i gang nå, men så får det være stopp. Jeg finner frem paraglideren min og går ut og trekker litt skjerm i stedet. Så gnager det litt i underbevisstheten. Er det også en del av atlesyndromet? Det med å trekke skjerm, mener jeg. For ikke å snakke om å fly PG.
Kanskje vi sees på ”Atlestarten” til sommeren? Den er fin når vinden er kontrari på Dugurdsmålkampen. Se http://no.flightlog.org/fl.html?l=2&a=22&country_id=160&start_id=4206 om du ikke vet hvor den er.
Saken er at jeg har rotet meg bort i tankegangene mine og har store problemer med å finne ut. Jeg har rett og slett gått meg vill i en labyrint (”a maze” er det visst det heter på engelsk – er det mon tro en sammenheng med verbet ”amaze” og turistslagordet ”Amazing Thailand”? Som er det landet jeg faktisk befinner meg i akkurat nå).
Langvarig spekulasje har ledet meg mot å bli overbevist om at jeg lider av en spesiell og sjelden form for virkelighetsforvirring. Etter grundig sjekking i alle kroker og kriker av Internett uten å finne noe om dette syndromet, går jeg nå hen og kaller det ”atlesyndromet”. Det skulle ikke forundre meg og også du har en snev av dette syndromet. Uten å vite om det! Derfor les videre!
Helt til nå har jeg levd med den forestillingen at virkeligheten slik jeg opplever den, slik den fysisk manifesterer seg foran øynene mine, det er selve virkeligheten.
For å starte med det helt enkle: Jeg befinner meg i et kvadratisk rom hvor det er fire vegger og en dør ut av rommet. Jeg åpner døren og går ut og inn i naborommet. Enkelt og rett frem. Dette er en virkelighet som jeg forstår.
Litt mer komplisert: Jeg befinner meg i et kvadratisk rom hvor det er fire vegger og en dør ut av rommet. Jeg åpner døren og vil gå inn i naborommet. En metallisk stemme smeller i: - Do you have a passdoor?!! Heldigvis forstår jeg litt engelsk. Likevel sier jeg : Hæ?? Og lurer på hva galt jeg har gjort. Hvilket problem oppstår om jeg går inn i naborommet eller nabolandet uten pass? Jeg har midler til å klare meg. Jeg har ikke tenkt å gjøre noe galt. ”I am OK!” Hvorfor skal jeg bli behandlet som en mistenkelig person, en forbryter av verste skuffe bare fordi den sorten mennesker finnes?
Noen har makt, definisjonsmakt, til å bestemme hva som er virkeligheten. Det må jeg bøye meg for. Jeg må dra rundt i verden med mitt norske pass. På flyplasser må jeg kaste vannflasken før jeg går gjennom kontrollen fordi noen tror at jeg kan ha fylt ”Satans mor” på flasken. Dette må jeg akseptere. Men inne i mitt eget hode kan jeg ikke godta at andre skal definere hva som er virkeligheten. Min virkelighet. Vår virkelighet.
Akkurat det er hva atlesyndromet er. En manglende evne og vilje til å finne meg i at andre skal definere hva som er min virkelighet. Som et fritt og ansvarlig menneske må jeg kunne gjøre hva jeg vil så sant jeg ikke skader andre. At dette ikke går i den virkeligheten som andre definerer for meg, har jeg forstått. Atlesyndromet er altså navnet.
Det er jo helt Kafka at jeg må vise frem et passdoor for å gå ut av rommet mitt? Er det ikke?
Sannelig kom jeg godt i gang nå, men så får det være stopp. Jeg finner frem paraglideren min og går ut og trekker litt skjerm i stedet. Så gnager det litt i underbevisstheten. Er det også en del av atlesyndromet? Det med å trekke skjerm, mener jeg. For ikke å snakke om å fly PG.
Kanskje vi sees på ”Atlestarten” til sommeren? Den er fin når vinden er kontrari på Dugurdsmålkampen. Se http://no.flightlog.org/fl.html?l=2&a=22&country_id=160&start_id=4206 om du ikke vet hvor den er.
søndag 12. september 2010
”Og bakom suser virkeligheten”
Det stormer og blåser der ute. Muslimske terrorister, amerikanske religiøse fundamentalister, miljøkatastrofer, global oppvarming. Og det bare fortsetter i en nærmest endeløs rekke.
Det har vært skrevet en del om hvem som har makt i Norge, men jeg tror egentlig ikke maktfordelingen er så viktig. Kjernen er heller hvem som har makt til å definere hva som er virkeligheten. Det dreier seg med andre ord om definisjonsmakt.
Mine øyne og ører blir vaktsomme når det hersker konsensus eller enighet. Når problematiske og vanskelige forhold beskrives som enten – eller.
Vi er her en svært kort tid som individer. Som art har vi også vært her kort tid målt i forhold til andre organismer. Som for eksempel bakterier, som ble ”oppdaget” på 1880-tallet på tross av at de hadde vært her ”hele tiden”.
For meg er det derfor uforståelig hvordan homo sapiens sapiens på område etter område definerer virkeligheten etter egne behov. Er det ikke det som kalles ”hybris” eller overmot, og som mange lærde har advart oss mot?
Kanskje noe å tenke på for politikere og andre som har definisjonsmakt, men også for oss andre som blir utsatt for støyen fra disse menneskene.
For bakom suser virkeligheten…
Det har vært skrevet en del om hvem som har makt i Norge, men jeg tror egentlig ikke maktfordelingen er så viktig. Kjernen er heller hvem som har makt til å definere hva som er virkeligheten. Det dreier seg med andre ord om definisjonsmakt.
Mine øyne og ører blir vaktsomme når det hersker konsensus eller enighet. Når problematiske og vanskelige forhold beskrives som enten – eller.
Vi er her en svært kort tid som individer. Som art har vi også vært her kort tid målt i forhold til andre organismer. Som for eksempel bakterier, som ble ”oppdaget” på 1880-tallet på tross av at de hadde vært her ”hele tiden”.
For meg er det derfor uforståelig hvordan homo sapiens sapiens på område etter område definerer virkeligheten etter egne behov. Er det ikke det som kalles ”hybris” eller overmot, og som mange lærde har advart oss mot?
Kanskje noe å tenke på for politikere og andre som har definisjonsmakt, men også for oss andre som blir utsatt for støyen fra disse menneskene.
For bakom suser virkeligheten…
lørdag 11. september 2010
”NRK misbruker sine ansatte – eller høye skuldre og bøyd rygg”
Teksten nedenfor er hentet fra http://shorttext.com/imjr45jkq7
Det er å håpe at dette kan bli starten på utlufting av ukultur i offentlig sektor og i arbeidslivet ellers. Iallfall var saken overskrift i noen nettaviser nå lørdag morgen.
NRK misbruker sine ansatte. Jeg er en ansatt som har fått nok.
PIA BEATHE PEDERSEN pia.beathe.pedersen@nrk.no
Publisert i dag 08:00.
Skriv ut
Del/tips
Etter å ha gått på en lang kronglete sti, i ulendt terreng, i hele mitt yrkesaktive liv, var det en drøm å få slippe inn i NRK som journalist. Etter flere år som gründer var en stor og trygg arbeidsgiver med faste forhold og lønn på konto hver måned rent gull for meg. Jeg fikk jobb som tilkallingsvikar i NRK Østlandssendingen i fjor vår. Jeg begynte på nett, og avanserte etter hvert til radio. Det er NRK Radio og nrk.no jeg har min erfaring fra, ikke NRK TV. I NRK finnes det tre typer ansettelsesforhold Tilkallingsvikariat, fast vikariat i en viss periode, og fast ansettelse. Man begynner gjerne som tilkallingsvikar, og gjør man en god jobb får man etter hvert et vikariat. Og kanskje ett til. Og ett til. Er man virkelig heldig blir man tilslutt fast ansatt. I NRK Østlandssendingen er det rundt 80 ansatte på forskjellige kontrakter. De fast ansatte, og vikarene, går turnuser på nett, radio og tv, med vakter som ligger i tidsrommet fra fem om morgenen til halv elleve om kvelden. En tilkallingsvikar blir kalt inn for å dekke hull i vaktplanen. NRK er en sterk merkevare. Når jeg ringer og presenterer meg retter folk ryggen, og når jeg kjører rundt i en NRK- bil vinker barna til meg. Jeg er kul, jeg er sterk, jeg er til å stole på som NRK- journalist. Jeg har en ettertraktet jobb. Og det utnytter NRK grovt. Jeg har kun erfaring fra NRK Østlandssendingen, men jeg har fått høre nok historier, både fra andre distriktskontorer og fra Marienlyst, til å vite at dette ikke er et østlandssendingsfenomen. Det hersker en usunn kultur, en holdning til de ansatte som er syk. Og som man kanskje må komme utenfra for å se; - Du skal være jævlig takknemlig for at du får lov til å jobbe i NRK. Jeg kunne skrevet en bok om min tid der Om redaksjonsmøter hvor jeg har brent inne med ideer til saker i redsel for å bli overkjørt eller latterliggjort. Om turnuser og ressursbruk som sliter ut de ansatte, og som bedriftsøkonomisk er helt på trynet. Om hvordan jeg har droppet lunsj og, så vidt, klart å hive i meg en slags middag for å rekke å levere direkterapporten, nyhetssaken til ettermiddagssendingen og intervjuet til morgensendingen. For deretter å få kjeft fordi jeg ikke har ryddet og vasket etter meg på kjøkkenet. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hersketeknikker, detaljstyring fra vaktsjef og ordre fra nyhetssjef, rigide og antikvariske systemer, og en totalt fraværende vilje til å diskutere andre, mer ressursvennlige måter å jobbe på. Om et støynivå som tidvis bryter lydmuren og sannsynligvis også loven, ansatte som ber på sine knær om å få lov til å beholde båsene, fordi det er så vanskelig å konsentrere seg i det store, nakne fabrikklokalet. Om ledelsen som nekter å lytte, og fjerner båsene fordi de har bestemt at det skal være åpent landskap. Om ansatte, meg selv inkludert, som blir sykemeldt med plager av forskjellig art, blant annet høye skuldre og verkende nakke. Jeg har vært rasende og fortvilet, svimeferdig og gråtferdig, men jeg har bitt tennene sammen og fortsatt. Jeg mener, sammen med flere av mine kollegaer, mye om NRK P1 Naturlig nok. Vi jobber jo der, det er vi som fyller store deler av kanalen. Store, gamle, allmennkringkastende kanalen med en musikkprofil og en innholdsprofil som er så bred at ingen føler seg hjemme der, verken vi som lager innholdet eller vi som lytter til den. Selv om vi er midt i målgruppen. I NRK Østlandssendingen blir forslag og kreative innspill møtt med stillhet. Vi vet at det skjer mye bak de Store Lukkede Dører, sjefene har mange møter, seminarer og lederutviklingskurs. Men informasjon om endringer får vi via rykter og snakk i gangen. Og knapt nok det. Informasjon rundt lyttertall, lesertall, endringer i sendeflater, endringer i staben og endringer i huset ved elven er hemmelig, eller vanskelig tilgjengelig. På intranett og e- post kommer det informasjon nå og da, sporadisk, ettersom distriktssjefen og de andre sjefene finner det hensiktsmessig. Hva eller hvem som styrer informasjonsstrømmen vet jeg ikke. Turnusen din, når du får et vikariat, blir tredd nedover hodet ditt Du får ikke vite hvordan den ser ut før du søker. Du får vanligvis ikke vite hvem du eventuelt skal vikariere for. Du er ikke garantert noen beskjed om at du ikke har fått vikariatet, du leser på intranettet hvem som har fått. Tilbakemeldinger på jobben du gjør kommer nå og da, litt herfra og derfra, medarbeidersamtaler er bare for de faste. Noen stillingsinstruks har jeg aldri sett. Jeg vet ikke om jeg har gjort en god eller en dårlig jobb, jeg vet ikke hva de har forventet av meg, om jeg har levd opp til de udefinerte kravene de stiller. Du er heldig hvis du, tidlig i din NRK- karriere, lærer å fylle ut overtidsskjemaene og levere dem til rett person. Vi har lav timelønn, men NRK er rause med tilleggene. Det tok meg et halvt år før jeg ved en slump fikk vite at jeg hadde krav på det såkalte endringstillegget; hvis du blir bedt om å bytte vakt innenfor en viss periode får du god ekstrabetaling. I disse dager gjennomføres den årlige medarbeiderundersøkelsen Vi som har tilkallingsvikarkontrakt idet undersøkelsen sendes ut, får ikke være med. Jeg vet ikke hvor stor del av NRKs arbeidsstokk som er tilkallingsvikarer, men det er en god del. Ledelsen er altså ikke interessert i å vite hvordan vi har det, selv om vi har jobbet der i flere år, på forskjellige kontrakter - vekselvis vikariat og tilkallingsvikariat. En dame i NRK sendte ut en purring til de ansatte for noen dager siden, NRK sier de vil at flest mulig besvarer undersøkelsen. Svaret jeg fikk, da jeg sjekket om jeg virkelig ikke fikk lov til å være med, var:
Hei Pia.
Er du tilkallingsvikar så får du ikke undersøkelsen nei. Du får heller komme med innspill ved en annen anledning.
Jeg lurer på når, hvordan og til hvem jeg skal gjøre det, hvilken anledning hun mener. Undersøkelsen er konfidensiell Jeg er allikevel usikker på om de ansatte tør å være ærlige, og skrive hva de faktisk tenker på i feltene hvor det er mulig, i redsel for å miste jobben, eller bli omplassert. Ifølge fast ansatte, som har svart på undersøkelsen, stilles det få spørsmål om ledelsen på de forskjellige nivåene. Hvis dette stemmer - jeg har ikke sett undersøkelsen, jeg har jo ikke tilgang – får ingen av de ansatte i NRK egentlig mulighet til å fortelle noen om hvordan de faktisk har det. Er dette bevisst fra toppledelsen sin side er situasjonen virkelig skremmende. Da lurer jeg på hva motivet deres er for å gjennomføre en medarbeiderundersøkelse i det hele tatt.
NRK har 3700 ansatte
1200 av disse er midlertidig ansatt, så vidt jeg vet. Jeg har ikke gjort noe forsøk på å finne nøyaktig antall, jeg vet ikke om det er offentlig informasjon. Rapporteres det om bruken av vikariater? Har styret satt måltall for dette? Er bruken av vikariater del av en personalpolitisk strategi som er forankret i styret? Finnes det en slik strategi? Kan offentligheten i så fall få se den? Jeg kan ikke nok juss til å kunne vurdere hva allmennheten har krav på å få vite, og hva NRK har rett til å hemmeligholde. Men jeg trenger ikke juridisk embetseksamen for å kunne stille spørsmål rundt NRKs praksis. Hvorfor kan NRK bryte lover og regler, og slippe unna med det? Private bedrifter er livredde for å gjøre noe galt, de blir hengt ut i pressen tvert hvis de tråkker over. Hvorfor er NRK beskyttet? Og av hvem? Hvem blir beskyttet av NRK, og hvorfor? Jeg er organisert i Norsk Journalistlag - NRKJ er min høye beskytter Så langt har den dyre medlemskontingenten vært bortkastede penger. Jeg har ikke bedt om noe derfra; jeg kan ikke se at de har gjort noe som helst for andre vikarer eller tilkallingsvikarer. Jeg hadde et tre måneders vikariat i Østlandssendingen i fjor høst. I vikarkontrakten min står det: ’Når forholdene gjør det nødvendig, har arbeidsgiver rett til å sette arbeidstakeren til et annet arbeid eller en annen stilling. Tilsvarende har arbeidsgiveren også rett til å flytte arbeidstakeren til en annen avdeling/ divisjon enn nevnt ovenfor.’ Min arbeidsplass, ifølge kontakten, var ’for tiden’ NRK Østlandssendingen. Kunne de sendt meg til Svalbard hvis de ville? Vær Varsom- plakatens pkt 1.5 lyder; ’Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre’. Journalistlaget vet hva som skjer i NRK. At de holder kjeft, og lar dette få lov til å fortsette, i år etter år, er det sykeste av alt. Torsdag opplevde jeg, for første gang, sunne møter i Østlandssendingen Morgenmøtet startet med en viktig, interessant og prinsipiell debatt, hvor nesten alle på møtet deltok, og stemningen var intens, morsom og inkluderende. Vi hadde den samme stemningen i det påfølgende reportermøtet, alle innspill til saker ble diskutert og vurdert i felleskap. Det var ingen sjefer tilstede på møtene den dagen. Jeg feller ingen dom over ledelsen i Østlandssendingen, de er selv ofre for regimet. Regimet som på en eller annen mystisk måte har fått lov til å leve i alle disse årene. Men nå må noen begynne å snakke om elefanten i rommet, eller, kanskje heller, dinosauren oppå huset. Den må dø. NRK er egentlig en vilt morsom arbeidsplass, med uendelige muligheter. Samholdet blant de underordnede er sterkt. Vi passer på hverandre, hjelper hverandre, skryter av hverandre og løfter hverandre frem. Hadde det ikke vært for de varme, kreative, dyktige, morsomme og omsorgsfulle kollegaene mine ville jeg vært ute av NRK for lenge siden. Når jeg forteller om NRKs indre liv til venner og familie tror de jeg overdriver eller lyver Flere av dem har ledende stillinger, både i det offentlige og det private, og jeg hører hvordan de hegner om sine ansatte. De ser dette enkle; løfter du dine ansatte frem, får du best resultat. Lykkelige og trygge mennesker er skapende, også på jobben. Håkon Bleken sier: ’- Klokere blir man langsomt, og som oftest mot sin vilje’. Jeg kan se at dere som sitter i NRKs ledelse og i styre kanskje helst vil fortsette å lukke øynene, og håpe på det beste, men jeg tror ikke det funker lenger.
Utviklingen går raskt; monopoler faller, diktatorer blir styrtet, dinosaurer dør. Enkeltmennesker får større spillerom og mer makt. Vi finner nye veier, vi finner frem på egenhånd. Jeg foretrekker å gå tilbake til min kronglete sti, hvor jeg kan fortsette min vandring med lave skuldre og rett rygg.
9/11/2010 2:23:44 AM from Twitzer
Det er å håpe at dette kan bli starten på utlufting av ukultur i offentlig sektor og i arbeidslivet ellers. Iallfall var saken overskrift i noen nettaviser nå lørdag morgen.
NRK misbruker sine ansatte. Jeg er en ansatt som har fått nok.
PIA BEATHE PEDERSEN pia.beathe.pedersen@nrk.no
Publisert i dag 08:00.
Skriv ut
Del/tips
Etter å ha gått på en lang kronglete sti, i ulendt terreng, i hele mitt yrkesaktive liv, var det en drøm å få slippe inn i NRK som journalist. Etter flere år som gründer var en stor og trygg arbeidsgiver med faste forhold og lønn på konto hver måned rent gull for meg. Jeg fikk jobb som tilkallingsvikar i NRK Østlandssendingen i fjor vår. Jeg begynte på nett, og avanserte etter hvert til radio. Det er NRK Radio og nrk.no jeg har min erfaring fra, ikke NRK TV. I NRK finnes det tre typer ansettelsesforhold Tilkallingsvikariat, fast vikariat i en viss periode, og fast ansettelse. Man begynner gjerne som tilkallingsvikar, og gjør man en god jobb får man etter hvert et vikariat. Og kanskje ett til. Og ett til. Er man virkelig heldig blir man tilslutt fast ansatt. I NRK Østlandssendingen er det rundt 80 ansatte på forskjellige kontrakter. De fast ansatte, og vikarene, går turnuser på nett, radio og tv, med vakter som ligger i tidsrommet fra fem om morgenen til halv elleve om kvelden. En tilkallingsvikar blir kalt inn for å dekke hull i vaktplanen. NRK er en sterk merkevare. Når jeg ringer og presenterer meg retter folk ryggen, og når jeg kjører rundt i en NRK- bil vinker barna til meg. Jeg er kul, jeg er sterk, jeg er til å stole på som NRK- journalist. Jeg har en ettertraktet jobb. Og det utnytter NRK grovt. Jeg har kun erfaring fra NRK Østlandssendingen, men jeg har fått høre nok historier, både fra andre distriktskontorer og fra Marienlyst, til å vite at dette ikke er et østlandssendingsfenomen. Det hersker en usunn kultur, en holdning til de ansatte som er syk. Og som man kanskje må komme utenfra for å se; - Du skal være jævlig takknemlig for at du får lov til å jobbe i NRK. Jeg kunne skrevet en bok om min tid der Om redaksjonsmøter hvor jeg har brent inne med ideer til saker i redsel for å bli overkjørt eller latterliggjort. Om turnuser og ressursbruk som sliter ut de ansatte, og som bedriftsøkonomisk er helt på trynet. Om hvordan jeg har droppet lunsj og, så vidt, klart å hive i meg en slags middag for å rekke å levere direkterapporten, nyhetssaken til ettermiddagssendingen og intervjuet til morgensendingen. For deretter å få kjeft fordi jeg ikke har ryddet og vasket etter meg på kjøkkenet. Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hersketeknikker, detaljstyring fra vaktsjef og ordre fra nyhetssjef, rigide og antikvariske systemer, og en totalt fraværende vilje til å diskutere andre, mer ressursvennlige måter å jobbe på. Om et støynivå som tidvis bryter lydmuren og sannsynligvis også loven, ansatte som ber på sine knær om å få lov til å beholde båsene, fordi det er så vanskelig å konsentrere seg i det store, nakne fabrikklokalet. Om ledelsen som nekter å lytte, og fjerner båsene fordi de har bestemt at det skal være åpent landskap. Om ansatte, meg selv inkludert, som blir sykemeldt med plager av forskjellig art, blant annet høye skuldre og verkende nakke. Jeg har vært rasende og fortvilet, svimeferdig og gråtferdig, men jeg har bitt tennene sammen og fortsatt. Jeg mener, sammen med flere av mine kollegaer, mye om NRK P1 Naturlig nok. Vi jobber jo der, det er vi som fyller store deler av kanalen. Store, gamle, allmennkringkastende kanalen med en musikkprofil og en innholdsprofil som er så bred at ingen føler seg hjemme der, verken vi som lager innholdet eller vi som lytter til den. Selv om vi er midt i målgruppen. I NRK Østlandssendingen blir forslag og kreative innspill møtt med stillhet. Vi vet at det skjer mye bak de Store Lukkede Dører, sjefene har mange møter, seminarer og lederutviklingskurs. Men informasjon om endringer får vi via rykter og snakk i gangen. Og knapt nok det. Informasjon rundt lyttertall, lesertall, endringer i sendeflater, endringer i staben og endringer i huset ved elven er hemmelig, eller vanskelig tilgjengelig. På intranett og e- post kommer det informasjon nå og da, sporadisk, ettersom distriktssjefen og de andre sjefene finner det hensiktsmessig. Hva eller hvem som styrer informasjonsstrømmen vet jeg ikke. Turnusen din, når du får et vikariat, blir tredd nedover hodet ditt Du får ikke vite hvordan den ser ut før du søker. Du får vanligvis ikke vite hvem du eventuelt skal vikariere for. Du er ikke garantert noen beskjed om at du ikke har fått vikariatet, du leser på intranettet hvem som har fått. Tilbakemeldinger på jobben du gjør kommer nå og da, litt herfra og derfra, medarbeidersamtaler er bare for de faste. Noen stillingsinstruks har jeg aldri sett. Jeg vet ikke om jeg har gjort en god eller en dårlig jobb, jeg vet ikke hva de har forventet av meg, om jeg har levd opp til de udefinerte kravene de stiller. Du er heldig hvis du, tidlig i din NRK- karriere, lærer å fylle ut overtidsskjemaene og levere dem til rett person. Vi har lav timelønn, men NRK er rause med tilleggene. Det tok meg et halvt år før jeg ved en slump fikk vite at jeg hadde krav på det såkalte endringstillegget; hvis du blir bedt om å bytte vakt innenfor en viss periode får du god ekstrabetaling. I disse dager gjennomføres den årlige medarbeiderundersøkelsen Vi som har tilkallingsvikarkontrakt idet undersøkelsen sendes ut, får ikke være med. Jeg vet ikke hvor stor del av NRKs arbeidsstokk som er tilkallingsvikarer, men det er en god del. Ledelsen er altså ikke interessert i å vite hvordan vi har det, selv om vi har jobbet der i flere år, på forskjellige kontrakter - vekselvis vikariat og tilkallingsvikariat. En dame i NRK sendte ut en purring til de ansatte for noen dager siden, NRK sier de vil at flest mulig besvarer undersøkelsen. Svaret jeg fikk, da jeg sjekket om jeg virkelig ikke fikk lov til å være med, var:
Hei Pia.
Er du tilkallingsvikar så får du ikke undersøkelsen nei. Du får heller komme med innspill ved en annen anledning.
Jeg lurer på når, hvordan og til hvem jeg skal gjøre det, hvilken anledning hun mener. Undersøkelsen er konfidensiell Jeg er allikevel usikker på om de ansatte tør å være ærlige, og skrive hva de faktisk tenker på i feltene hvor det er mulig, i redsel for å miste jobben, eller bli omplassert. Ifølge fast ansatte, som har svart på undersøkelsen, stilles det få spørsmål om ledelsen på de forskjellige nivåene. Hvis dette stemmer - jeg har ikke sett undersøkelsen, jeg har jo ikke tilgang – får ingen av de ansatte i NRK egentlig mulighet til å fortelle noen om hvordan de faktisk har det. Er dette bevisst fra toppledelsen sin side er situasjonen virkelig skremmende. Da lurer jeg på hva motivet deres er for å gjennomføre en medarbeiderundersøkelse i det hele tatt.
NRK har 3700 ansatte
1200 av disse er midlertidig ansatt, så vidt jeg vet. Jeg har ikke gjort noe forsøk på å finne nøyaktig antall, jeg vet ikke om det er offentlig informasjon. Rapporteres det om bruken av vikariater? Har styret satt måltall for dette? Er bruken av vikariater del av en personalpolitisk strategi som er forankret i styret? Finnes det en slik strategi? Kan offentligheten i så fall få se den? Jeg kan ikke nok juss til å kunne vurdere hva allmennheten har krav på å få vite, og hva NRK har rett til å hemmeligholde. Men jeg trenger ikke juridisk embetseksamen for å kunne stille spørsmål rundt NRKs praksis. Hvorfor kan NRK bryte lover og regler, og slippe unna med det? Private bedrifter er livredde for å gjøre noe galt, de blir hengt ut i pressen tvert hvis de tråkker over. Hvorfor er NRK beskyttet? Og av hvem? Hvem blir beskyttet av NRK, og hvorfor? Jeg er organisert i Norsk Journalistlag - NRKJ er min høye beskytter Så langt har den dyre medlemskontingenten vært bortkastede penger. Jeg har ikke bedt om noe derfra; jeg kan ikke se at de har gjort noe som helst for andre vikarer eller tilkallingsvikarer. Jeg hadde et tre måneders vikariat i Østlandssendingen i fjor høst. I vikarkontrakten min står det: ’Når forholdene gjør det nødvendig, har arbeidsgiver rett til å sette arbeidstakeren til et annet arbeid eller en annen stilling. Tilsvarende har arbeidsgiveren også rett til å flytte arbeidstakeren til en annen avdeling/ divisjon enn nevnt ovenfor.’ Min arbeidsplass, ifølge kontakten, var ’for tiden’ NRK Østlandssendingen. Kunne de sendt meg til Svalbard hvis de ville? Vær Varsom- plakatens pkt 1.5 lyder; ’Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre’. Journalistlaget vet hva som skjer i NRK. At de holder kjeft, og lar dette få lov til å fortsette, i år etter år, er det sykeste av alt. Torsdag opplevde jeg, for første gang, sunne møter i Østlandssendingen Morgenmøtet startet med en viktig, interessant og prinsipiell debatt, hvor nesten alle på møtet deltok, og stemningen var intens, morsom og inkluderende. Vi hadde den samme stemningen i det påfølgende reportermøtet, alle innspill til saker ble diskutert og vurdert i felleskap. Det var ingen sjefer tilstede på møtene den dagen. Jeg feller ingen dom over ledelsen i Østlandssendingen, de er selv ofre for regimet. Regimet som på en eller annen mystisk måte har fått lov til å leve i alle disse årene. Men nå må noen begynne å snakke om elefanten i rommet, eller, kanskje heller, dinosauren oppå huset. Den må dø. NRK er egentlig en vilt morsom arbeidsplass, med uendelige muligheter. Samholdet blant de underordnede er sterkt. Vi passer på hverandre, hjelper hverandre, skryter av hverandre og løfter hverandre frem. Hadde det ikke vært for de varme, kreative, dyktige, morsomme og omsorgsfulle kollegaene mine ville jeg vært ute av NRK for lenge siden. Når jeg forteller om NRKs indre liv til venner og familie tror de jeg overdriver eller lyver Flere av dem har ledende stillinger, både i det offentlige og det private, og jeg hører hvordan de hegner om sine ansatte. De ser dette enkle; løfter du dine ansatte frem, får du best resultat. Lykkelige og trygge mennesker er skapende, også på jobben. Håkon Bleken sier: ’- Klokere blir man langsomt, og som oftest mot sin vilje’. Jeg kan se at dere som sitter i NRKs ledelse og i styre kanskje helst vil fortsette å lukke øynene, og håpe på det beste, men jeg tror ikke det funker lenger.
Utviklingen går raskt; monopoler faller, diktatorer blir styrtet, dinosaurer dør. Enkeltmennesker får større spillerom og mer makt. Vi finner nye veier, vi finner frem på egenhånd. Jeg foretrekker å gå tilbake til min kronglete sti, hvor jeg kan fortsette min vandring med lave skuldre og rett rygg.
9/11/2010 2:23:44 AM from Twitzer
”Fiktive intervjuer 4 – stasminister Jens, Norges svar på Solkongen”
Atle: Halloisen, Jens! Det er du som er stasminister i dette landet?
Jens (humrer): Stemmer det. Stemmer det.
Atle: Og det er en grei jobb?
Jens: Grei og grei. Det var dine ord. Men noen må jo ta ansvar. Når ingen andre gjør det. Ikke sant?
Atle: Hva mener du med å ta ansvar, stasminister Jens? Kan du uttrykke deg litt klarere?
Jens: Nei, så sannelig om jeg vil! Å ta ansvar er ikke noe annet enn å SI at jeg tar ansvar! Det får være nok om den saken! Jeg er ikke stasminister for ingen ting. Ikke sant?
Atle: Neivel, ja. Da tror jeg bare jeg takker for intervjuet. (Atle presser et ord som ikke egner seg på trykk ut mellom sammenbitte tenner og mumler: Ikke mye stas å intervjue denne innbilske fyren)
Jens (humrer): Stemmer det. Stemmer det.
Atle: Og det er en grei jobb?
Jens: Grei og grei. Det var dine ord. Men noen må jo ta ansvar. Når ingen andre gjør det. Ikke sant?
Atle: Hva mener du med å ta ansvar, stasminister Jens? Kan du uttrykke deg litt klarere?
Jens: Nei, så sannelig om jeg vil! Å ta ansvar er ikke noe annet enn å SI at jeg tar ansvar! Det får være nok om den saken! Jeg er ikke stasminister for ingen ting. Ikke sant?
Atle: Neivel, ja. Da tror jeg bare jeg takker for intervjuet. (Atle presser et ord som ikke egner seg på trykk ut mellom sammenbitte tenner og mumler: Ikke mye stas å intervjue denne innbilske fyren)
tirsdag 7. september 2010
”Hva gikk bra i Norge? – Det meste!”
Mange ganger får jeg en følelse av at media og vi vanlige nordmenn, meg selv inklusive, kan bli for opptatte av alt som går galt. Og den som leter, vil finne. Ingen tvil om det.
Stopp opp et øyeblikk. Stans tiden. Lytt til stillheten. Se deg om. I dette landet som er Norge. Vi har et fungerende statssystem, helsevesen, skoler og høyskoler/universiteter, barnehager. De aller fleste har en økonomisk handlefrihet som er enestående i historisk tid. Vi har det bra. Vi har aldri hatt det så bra i Norge.
Alt det andre er egentlig bare bagateller. Støy. Klart det meste kan gjøres bedre, men det kommer. Det meste av sytingen og klagingen i dette landet er egentlig bare et symptom på hvor stor velstanden er. Et tegn på at vi har det bra.
De viktige tingene er på plass, men de små tingene kan gjøres bedre. Det er viktig å ha det for øye når mange er opptatt av hva som gikk galt i Norge.
Hva gikk egentlig galt? Svært lite, spør du meg. Men så er også mitt utsiktspunkt ”der hvor pepper’n gror”.
Stopp opp et øyeblikk. Stans tiden. Lytt til stillheten. Se deg om. I dette landet som er Norge. Vi har et fungerende statssystem, helsevesen, skoler og høyskoler/universiteter, barnehager. De aller fleste har en økonomisk handlefrihet som er enestående i historisk tid. Vi har det bra. Vi har aldri hatt det så bra i Norge.
Alt det andre er egentlig bare bagateller. Støy. Klart det meste kan gjøres bedre, men det kommer. Det meste av sytingen og klagingen i dette landet er egentlig bare et symptom på hvor stor velstanden er. Et tegn på at vi har det bra.
De viktige tingene er på plass, men de små tingene kan gjøres bedre. Det er viktig å ha det for øye når mange er opptatt av hva som gikk galt i Norge.
Hva gikk egentlig galt? Svært lite, spør du meg. Men så er også mitt utsiktspunkt ”der hvor pepper’n gror”.
mandag 6. september 2010
”Fiktive intervjuer 3 – Carl i hagen, eksklusivt for atlezeiner.blogspot.com”
Jeg fikk en billigbillett med Norwegian (man reiser jo Norwegian når man er Norwegian) og havnet altså nede i Spania, landet der degosene bor etter hva jeg har hørt. Nærmere bestemt i hagen til Carl. Jeg hadde hørt at han kunne være litt bisk, så jeg tok ett skritt frem, to skritt frem. Etter et ukjent antall fremskritt stod jeg altså i hagen til Carl.
Atle: Nei, er det deg, Carl. Det var en hyggelig overraskelse! Hva bedriver du her nede, langt borte fra den politiske andedammen i Norge?
Carl: Slå deg ned, Atle!
Jeg så meg om etter et vedtre til å banke i egen skalle, fant en passende kubbe, og skulle akkurat feste grepet om den, da Carl, smilende som alltid, stoppet meg.
Carl: Du må ikke ta alt jeg sier bokstavelig. Mellom oss to kan jeg fortelle hvor lei jeg er av alle journalistene som misforstår meg hele tiden. Men bli med meg nå, så setter vi oss her borte ved dammen.
PLASK! Jeg skvatt skikkelig da et beist av en fisk vaket bare to meter unna.
Atle: OJ! Hva var det?
Carl: Kan du holde på en hemmelighet?
Jeg nikket. Passet på å lage jugekors bak ryggen.
Carl: Den fisken som plasket var en Gjedde. Et skikkelig beist. Den holder til i Sivet der borte. Tidlig om morgenen pleier jeg å liste meg frem til dammen. Av hensyn til Gjedda, for ikke å skade den, bruker jeg ikke krok. I kebabsjappa rett nedenfor her kjøper jeg halalslaktet fårekjøtt. Lar det ligge å råtne litt for at Gjedda skal få ferten av det når jeg dropper godbiten ute i Sivkanten. Så er det bare å vente.
Atle: Javel!!??
Carl: Du kan ikke forestille deg hvor stort beistet er blitt etter at jeg gikk av på Stortinget. Men, som sagt, dette er konfidensielt. Dette med Gjedda i Sivet. Det er bare en sær hobby jeg har lagt meg til etter alle disse årene i politikken.
Atle: Stol på meg. Jeg holder tett som en sil. Unnskyld! En potte. (jugekors igjen) Takk for intervjuet, Carl. Jeg tror jeg må stikke nå.
Med små tilbakeskritt trakk jeg meg tilbake. Jeg har respekt for store Gjedder som lurer i Sivet.
Carl kan ha hagen sin og fiskedammen for seg selv.
Atle: Nei, er det deg, Carl. Det var en hyggelig overraskelse! Hva bedriver du her nede, langt borte fra den politiske andedammen i Norge?
Carl: Slå deg ned, Atle!
Jeg så meg om etter et vedtre til å banke i egen skalle, fant en passende kubbe, og skulle akkurat feste grepet om den, da Carl, smilende som alltid, stoppet meg.
Carl: Du må ikke ta alt jeg sier bokstavelig. Mellom oss to kan jeg fortelle hvor lei jeg er av alle journalistene som misforstår meg hele tiden. Men bli med meg nå, så setter vi oss her borte ved dammen.
PLASK! Jeg skvatt skikkelig da et beist av en fisk vaket bare to meter unna.
Atle: OJ! Hva var det?
Carl: Kan du holde på en hemmelighet?
Jeg nikket. Passet på å lage jugekors bak ryggen.
Carl: Den fisken som plasket var en Gjedde. Et skikkelig beist. Den holder til i Sivet der borte. Tidlig om morgenen pleier jeg å liste meg frem til dammen. Av hensyn til Gjedda, for ikke å skade den, bruker jeg ikke krok. I kebabsjappa rett nedenfor her kjøper jeg halalslaktet fårekjøtt. Lar det ligge å råtne litt for at Gjedda skal få ferten av det når jeg dropper godbiten ute i Sivkanten. Så er det bare å vente.
Atle: Javel!!??
Carl: Du kan ikke forestille deg hvor stort beistet er blitt etter at jeg gikk av på Stortinget. Men, som sagt, dette er konfidensielt. Dette med Gjedda i Sivet. Det er bare en sær hobby jeg har lagt meg til etter alle disse årene i politikken.
Atle: Stol på meg. Jeg holder tett som en sil. Unnskyld! En potte. (jugekors igjen) Takk for intervjuet, Carl. Jeg tror jeg må stikke nå.
Med små tilbakeskritt trakk jeg meg tilbake. Jeg har respekt for store Gjedder som lurer i Sivet.
Carl kan ha hagen sin og fiskedammen for seg selv.
søndag 5. september 2010
”Fiktive intervjuer 2 – President Obama in the Sky”
Jeg forstår ikke hvorfor (ikke uventet, for det er SVÆRT lite jeg egentlig forstår!), men av en eller annen grunn havnet jeg i nabosetet til den amerikanske presidenten på den flyturen der han holdt andakt med en del jordbundne pastorer). Selvsagt måtte jeg benytte sjansen til å stille noen velvalgte (?) spørsmål.
Atle: Trives du i jobben som president i verdens eneste supermakt?
Obama: Ja
Atle: Mange i USA påstår at du er muslim. Men det er du ikke. Du er medlem av en kristen menighet, er du ikke?
Obama: Ja
Atle: Og nå har USA trukket alle kampsoldatene ut av Irak?
Obama: Ja
Atle: Og overført dem til Afghanistan?
Obama: Ja
Atle: Dette er nytt for meg. Er det noen grunn til at dette ikke er kommet frem i media?
Obama: Ja
Atle: Jaha, ja. Jaja. Da har jeg bare et spørsmål til. Nei, forresten. Det kan være.
Obama: Javel?
Atle (mumler for seg selv): Makan til positivt menneske. Ikke rart han vant valget for noen år siden.
Atle: Trives du i jobben som president i verdens eneste supermakt?
Obama: Ja
Atle: Mange i USA påstår at du er muslim. Men det er du ikke. Du er medlem av en kristen menighet, er du ikke?
Obama: Ja
Atle: Og nå har USA trukket alle kampsoldatene ut av Irak?
Obama: Ja
Atle: Og overført dem til Afghanistan?
Obama: Ja
Atle: Dette er nytt for meg. Er det noen grunn til at dette ikke er kommet frem i media?
Obama: Ja
Atle: Jaha, ja. Jaja. Da har jeg bare et spørsmål til. Nei, forresten. Det kan være.
Obama: Javel?
Atle (mumler for seg selv): Makan til positivt menneske. Ikke rart han vant valget for noen år siden.
lørdag 4. september 2010
”Mad Mike-metoden – nytt forsøk”
Etter å ha plukket ned noen bananklaser (jeg landet ikke i bananpalmene, men har av og til lurt på om jeg likevel skulle søke om medlemskap i det eksklusive Team Monkey Biz) fant jeg ut at vinden var grei for å teste ut Mad Mikemetoden en gang til.
Da skjermen lå der og nøt 30 + og sol, var vinden selvsagt ikke grei. Det rusket kraftig i trærne rundt meg på alle kanter fra de forskjelligste retninger. Et vinddrag i nakken fikk meg til å feste grepet på A-riserne. Akkurat da kom et vindkast fra motsatt retning og brettet forkanten av skjermen mot meg. Ikke lett det der!
Etter en del fyking frem og tilbake, fikk jeg nok. Men jeg har ikke gitt opp. Skal få til dette. Men det er nok en ide å ha et tak i bremselinene når jeg trekker opp med A-riserne.
Da skjermen lå der og nøt 30 + og sol, var vinden selvsagt ikke grei. Det rusket kraftig i trærne rundt meg på alle kanter fra de forskjelligste retninger. Et vinddrag i nakken fikk meg til å feste grepet på A-riserne. Akkurat da kom et vindkast fra motsatt retning og brettet forkanten av skjermen mot meg. Ikke lett det der!
Etter en del fyking frem og tilbake, fikk jeg nok. Men jeg har ikke gitt opp. Skal få til dette. Men det er nok en ide å ha et tak i bremselinene når jeg trekker opp med A-riserne.
fredag 3. september 2010
”Fiktive intervjuer 1 – Mao”
Vi (dette kalles ”beskjedenhetsflertall”) tok turen til Den himmelske freds plass i Beijing hvor Mao fremdeles ligger på lit de parade.
Atle: Hva var det egentlig som gikk galt etter revolusjonen i Kina i 1949?
Mao: Jeg regner med at dette intervjuet er ”off the record”`og ikke kommer på trykk?
Atle: Selvsagt. Kors på halsen! (Det Mao IKKE ser, er at jeg lager et jugekors bak ryggen med den andre håndens pekefinger og langfinger)
Mao: Da har det ingen hensikt å holde kjeft slik jeg har gjort i alle disse årene. Jeg kan si det nå. Det meste gikk galt. For ikke å si alt.
Atle: Men kommunismen lever jo i beste velgående i Kina, gjør den ikke? Partiet blomstrer. Det er en økonomisk vekst som er uten sidestykke i verden.
Mao: Men hvor ble den av, den rene lære? Arven fra Marx. Kina i dag er mer kapitalistisk enn noe annet land i verden.
Atle: Det kan du ikke mene? Dessuten er du jo død!
Mao: Det er det som er sakens kjerne. Nå kan jeg si det jeg mener. Dessuten er det en rotte som har laget reir rett under det venstre kneet mitt. Den gnager der rett som det er, og det gjør vondt. Du Atle, du kunne ikke ta kontakt med noen i Sentralkomiteen for å få fjernet udyret før det yngler og jeg blir helt oppspist.
Atle: Selvsagt, selvsagt. (jeg gjør jugekors igjen). Takk for intervjuet!
Så forlater jeg Den himmelske freds plass. Merkelig navn, forresten?
Atle: Hva var det egentlig som gikk galt etter revolusjonen i Kina i 1949?
Mao: Jeg regner med at dette intervjuet er ”off the record”`og ikke kommer på trykk?
Atle: Selvsagt. Kors på halsen! (Det Mao IKKE ser, er at jeg lager et jugekors bak ryggen med den andre håndens pekefinger og langfinger)
Mao: Da har det ingen hensikt å holde kjeft slik jeg har gjort i alle disse årene. Jeg kan si det nå. Det meste gikk galt. For ikke å si alt.
Atle: Men kommunismen lever jo i beste velgående i Kina, gjør den ikke? Partiet blomstrer. Det er en økonomisk vekst som er uten sidestykke i verden.
Mao: Men hvor ble den av, den rene lære? Arven fra Marx. Kina i dag er mer kapitalistisk enn noe annet land i verden.
Atle: Det kan du ikke mene? Dessuten er du jo død!
Mao: Det er det som er sakens kjerne. Nå kan jeg si det jeg mener. Dessuten er det en rotte som har laget reir rett under det venstre kneet mitt. Den gnager der rett som det er, og det gjør vondt. Du Atle, du kunne ikke ta kontakt med noen i Sentralkomiteen for å få fjernet udyret før det yngler og jeg blir helt oppspist.
Atle: Selvsagt, selvsagt. (jeg gjør jugekors igjen). Takk for intervjuet!
Så forlater jeg Den himmelske freds plass. Merkelig navn, forresten?
onsdag 1. september 2010
”Paramotoren startet greit og gikk som en klokke”
da jeg tok den ut nå sent i ettermiddag. Da er det bare å vente på en ettermiddag som ser grei ut. Tidlige morgenstarter er ikke noe for meg. Dessuten er det ofte dugg i gresset tidlig på morgenen. Jeg har trukket en del skjerm ute på idrettsplassen når det har vært vind, men det er så ymse hvordan det er. Krevende er det, iallfall.
I går tenkte jeg at jeg skulle forsøke startmetoden til ”Mad Mike Küng”. Se http://www.youtube.com/watch?v=Y2MwZyOl47U&feature=related
Metoden egner seg for relativt sterk og laminær vind; man trekker opp skjermen med en hånd på hver A-riser. Når skjermen er oppe, skifter man grep til C- og D-riserne på begge sider for maksimal kontroll. Det funket ikke særlig i termikken ute på idrettsplassen, men det hadde jeg vel egentlig ikke ventet heller. Jeg får prøve når vinden er mer stabil.
I går tenkte jeg at jeg skulle forsøke startmetoden til ”Mad Mike Küng”. Se http://www.youtube.com/watch?v=Y2MwZyOl47U&feature=related
Metoden egner seg for relativt sterk og laminær vind; man trekker opp skjermen med en hånd på hver A-riser. Når skjermen er oppe, skifter man grep til C- og D-riserne på begge sider for maksimal kontroll. Det funket ikke særlig i termikken ute på idrettsplassen, men det hadde jeg vel egentlig ikke ventet heller. Jeg får prøve når vinden er mer stabil.
”Sakineh Mohammadi Ashtiani subjected to mock execution
Her son Sajad says she was told she would be hanged at dawn on Sunday and visits by her family and lawyer have been denied.” See http://www.guardian.co.uk/world/2010/aug/31/sakineh-mohammadi-ashtiani-mock-execution-stoning
If you want to read more, go to the Guardian.
I am kind of fascinated about what happens to legal systems and what sentences and misdemeanour they are able to produce in an environment of religious or political belief. This evidently happens in Iran, the USA and probably in Norway, too.
søndag 29. august 2010
”Restoring HONOR”?
Tens of thousands met at the Linconln Memorial in Washington yesterday.
According to Aftenposten (http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3787667.ece) I quote Aftenposten: ” Beck er populær i den såkalte Tea Party-bevegelsen, og beskyldte i fjor president Obama for å nære et dypt hat mot hvite amerikanere og deres kultur.” In translation: Beck is popular in the socalled Tea Party Movement, and last year accused predident Obama for nurturing a deep hatred against white Americans and their culture.
No comments except this infamous photo.
fredag 27. august 2010
”Hva er en intellektuell?”
OJ! Det sved. Jeg kjenner meg renset. Frimodig til sinns. Og kan uten å skamme meg (nesten) gi svaret på spørsmålet i overskriften.
Hva er en intellektuell ? - Det er en som er som Atle!! Dersom du går gjennom de ulike små innleggene i denne bloggen (som dessverre bare skraper litt i overflaten av det som rører seg i hodet mitt), vil du skjønne hvorfor jeg lar all blygsel falle. Men ta for all del ikke det jeg til nå har sagt alt for alvorlig.
ALVORET KOMMET NÅ: Når interessen for å DEFINERE virkeligheten blir større en interessen for å BESKRIVE OG HANDLE ut fra virkeligheten, da har virkelig sivilisasjonen tatt fullstendig overhånd. At noen profitterer stort på slik virksomhet er en annen sak. Min oppfatning er at da bærer det utfor bakke og at den bakken kan være svært bratt.
Noen stikkord:
Kreative diagnoser i helsevesenet. I en eller annen helseregion i sør gikk det for noen år siden over stokk og stein da noen fant ut at det lønte seg med bestemte typer diagnoser for å tappe refusjonspenger fra staten. Helseleder Stein Stokke med flere måtte gå med gylne fallskjermer som de på forhånd hadde bevilget til seg selv.
Rusmidler. Den største svøpen i dag er trolig alkohol, fordi den rammer bredest. Likevel har noen (Narkobaroner? Narkobaronenes medløpere i statsapparatet? Eller andre?) greid å gjøre narkotika, marihuana, hasj, m.m illegalt. Til stor glede for organisert kriminalitet og politi. Det er ingen liten del av kriminaliteten som er narkotikarelatert.
Krigen mot terror. Den virksomheten som USA og deres medløpere i NATO, blant annet Norge, bedriver i Afghanistan, vil trolig aldri vinne frem. Afghanistan er en mye verre hengemyr enn Vietnam, Under dekke av å kjempe mot terrorister bedriver NATO en virksomhet som grenser mot folkemord. Våpenindustrien er den store seierherren. Men krigen er allerede tapt ute på slagmarken.
I alle disse tre tilfellene har ”noen” definert virkeligheten slik at den passer egne interesser, mens kostnadene lesses over på samfunnet. Dette er helt klart en overforenkling, men inneholder likevel mer enn et snev av sannhet.
onsdag 25. august 2010
”Adolf Hitler and paragliding”
The other day I posted a kind of weird text postulating that Hitler was still alive in Europe.
Today I was doing some groundhandling with my Adventure paraglider. As usual it was quite turbulent. The thermals were kicking like wild horses all around. Sometimes I was lifted 1-2 meters up from the ground. Other times the wing experienced major collapses of every kind.
When waiting for the wind I just stood there. Thinking. My thoughts just roaming freely:
”Festung Europa” – is that what they/we are building in Europe now? Not too different from the Nazis who wanted to remove inferior species (jews, gypsies etc) from ”das Reich”.
There were days in the distant past when there were noe passports, and people could move freely around if they had the means to live, if they could find work.
As an individual human being I can see noe reason why I cannot move freely around in this world as long as I am no criminal, I live according to the laws in the countries I visit, and as long as I am no burden to the same countries?
I am really sorry to say, but I think Hitler and Mussolini would have been smiling if they were aware of what is going on in Europe now in 2010.
In this sad mood, and with no wind (maybe the wind was responding to my gloomy mind?), I packed my glider and went back home.
”Adolf Hitler is dead – Adolf Hitler is still alive”
France is said to have officially declared that Rom people are not wanted in the country and deportations from 300 camps have started this summer. The same is said to happen in Germany. Not to mention other countries in Europe: Sweden, Denmark, Italy, but especially countries in Eastern Europen now members of the European Union.
ADOLF HITLER IS ALIVE, INDEED!
fredag 20. august 2010
”Lufte skjermen i dag?”
Jeg forsøkte litt i går. Sikkert hundre flagg fortalte at det var vind. De stod faktisk rett ut. Men disse billigflaggene de bruker her, er så tynne at det skal ikke store vindfjerten til før de får blåst seg. Da stod jeg der med PG-sekken med nesen i vindretningen og snuste. 35 grader i skyggen og sol der jeg stod, gjorde at det ikke var nødvendig med varmedress, nei. Da jeg var sånn passe gjennomvåt, tuslet jeg tilbake.
Nytt forsøk i dag. Regnbyger hang ned på alle kanter og genererte vind. Men var det nok til å få opp skjermen? NEI! Akkurat nå regner det 200 meter motvinds. Ingen vits i å vente på bygeløftet, for plutselig er det der og noen sekunder senere er jeg gjennomvåt.
Nytt forsøk i dag. Regnbyger hang ned på alle kanter og genererte vind. Men var det nok til å få opp skjermen? NEI! Akkurat nå regner det 200 meter motvinds. Ingen vits i å vente på bygeløftet, for plutselig er det der og noen sekunder senere er jeg gjennomvåt.
mandag 16. august 2010
”Afghansk par steinet til døde”
”En mann og en kvinne er steinet til døde i Afghanistan etter at Taliban anklaget dem for å ha et forhold, opplyser lokale myndigheter.” Dette står å lese i Aftenposten (http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3770113.ece)
Videre står det: ” – Taliban dømte begge til døden ved steining, og så begynte noen av tilskuerne å kaste steiner på dem helt til de døde, forteller vitnet.”
Allāhu Akbar (Allah er stor/større), var det vel de sa, de som kastet stein, da straffen var fullbyrdet.
Det stopper aldri å forundre meg hva mennesker kan tillate seg å gjøre i religionens navn. Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.
Videre står det: ” – Taliban dømte begge til døden ved steining, og så begynte noen av tilskuerne å kaste steiner på dem helt til de døde, forteller vitnet.”
Allāhu Akbar (Allah er stor/større), var det vel de sa, de som kastet stein, da straffen var fullbyrdet.
Det stopper aldri å forundre meg hva mennesker kan tillate seg å gjøre i religionens navn. Tilgi dem ikke, for de vet hva de gjør.
fredag 13. august 2010
”Hensikten helliger midlene?”
Jeg leser i Aftenposten at det er mulig bruken av utarmet uran i ammunisjon har ført til omfattende misdannelser blant barn i Fallujah, Irak. Se http://www.aftenposten.no/nyheter/uriks/article3766563.ece
Og krigen mot terror ruller videre. På baklerretet ser vi den katolske inkvisisjonen arbeide for det DE trodde på den gangen.
Trygt plassert på Storberget og Stoltenberget sitter norske politikerer og insinuerer at de norske krigsheltene (les leiesoldatene) i Afghanistan gjør Norge til et tryggere sted å være. Av alle dager benyttet noen av dem 17. mai til å si dette. I sannhet lever vi i Utrolia. Det er bare å si hallelujah, hallelujah, hallelujah! AMEN
Les den medisinske rapporten fra Fallujah her: http://www.mdpi.com/1660-4601/7/7/2828/pdf
Og krigen mot terror ruller videre. På baklerretet ser vi den katolske inkvisisjonen arbeide for det DE trodde på den gangen.
Trygt plassert på Storberget og Stoltenberget sitter norske politikerer og insinuerer at de norske krigsheltene (les leiesoldatene) i Afghanistan gjør Norge til et tryggere sted å være. Av alle dager benyttet noen av dem 17. mai til å si dette. I sannhet lever vi i Utrolia. Det er bare å si hallelujah, hallelujah, hallelujah! AMEN
Les den medisinske rapporten fra Fallujah her: http://www.mdpi.com/1660-4601/7/7/2828/pdf
torsdag 12. august 2010
”Sakineh Mohammadi Ashtiani 'confesses' to murder on Iran state TV”
Lawyer says Ashtiani was tortured before interview recorded in Tabiz prison, and fears execution imminent.
This and more you can read here: http://www.guardian.co.uk/world/2010/aug/12/sakineh-mohammadi-ashtiani-confesses-murder-iran
I really hope international pressure will help this woman.
Almost every day we get new innoculations against religion. This time it is Islam. I feel a bit sorry for the Islamic fundamentalists in Iran who do not understand that they are a disgrace for their religion. But I am quite happy, too, as they show very clearly what religious madness can do to people. What would the Prophet Mohamed say about this if he was still living, I sometimes wonder…
This and more you can read here: http://www.guardian.co.uk/world/2010/aug/12/sakineh-mohammadi-ashtiani-confesses-murder-iran
I really hope international pressure will help this woman.
Almost every day we get new innoculations against religion. This time it is Islam. I feel a bit sorry for the Islamic fundamentalists in Iran who do not understand that they are a disgrace for their religion. But I am quite happy, too, as they show very clearly what religious madness can do to people. What would the Prophet Mohamed say about this if he was still living, I sometimes wonder…
tirsdag 10. august 2010
”Still State of Emergency in Bangkok but Yellow Shirts (PAD) demonstrates”
AND FACE NO ACTIONS BY THE ARMY OR THE POLICE (See http://www.bangkokpost.com/opinion/opinion/190319/public-protests-will-not-help)
Prime Minister Abhisit even negotiated with the demonstrators! No yellow shirt leaders are detained or punished because of the occupation of Government House and the airport some years ago. Red shirt leaders are stille detained on charges of terrorism.
This shows that the Thai Government is biased and not very fit for reconciliating Thai people.
Here you can watch the short video, ”We’re Sorry, Thailand” that was censured by the authorities in Thailand:
http://www.youtube.com/watch?v=9dNIu8_-iU8&feature=player_embedded
Prime Minister Abhisit even negotiated with the demonstrators! No yellow shirt leaders are detained or punished because of the occupation of Government House and the airport some years ago. Red shirt leaders are stille detained on charges of terrorism.
This shows that the Thai Government is biased and not very fit for reconciliating Thai people.
Here you can watch the short video, ”We’re Sorry, Thailand” that was censured by the authorities in Thailand:
http://www.youtube.com/watch?v=9dNIu8_-iU8&feature=player_embedded
”OG USA OG NATO HOLDER TROLIG PÅ MED SAMME JÆVELSKAPEN I AFGHANISTAN”
i den mislykkede krigen mot terrorisme. Og Norge henger med. Det nedenfor er sakset fra Wikipedia (http://en.wikipedia.org/wiki/War_on_Drugs)
"Heroin trafficking operations of the CIA, U.S. Navy and Sicilian Mafia
Further information: Collaborations between the United States government and Italian Mafia
During World War II, the United States Navy, concerned that strikes and labor disputes in U.S. eastern shipping ports would disrupt wartime logistics, released the mobster Lucky Luciano from prison, and collaborated with him to help the mafia take control of those ports. Labor union members were terrorized and murdered as a means of preventing labor unrest and ensuring smooth shipping of supplies to Europe.[56]
In order to prevent Communist party members from being elected in Italy following World War II, the CIA worked closely with the Sicilian Mafia, protecting them and assisting in their worldwide heroin smuggling operations in exchange for the mafia's assistance with assassinating, torturing, and beating leftist political organizers.[57]
[edit] CIA/KMT opium smuggling operations
In order to provide covert funds for the Kuomintang (KMT) forces loyal to Generalissimo Chiang Kai-Shek, who were fighting the Chinese communists under Mao, the CIA helped the KMT smuggle opium from China and Burma to Bangkok, Thailand by providing airplanes owned by one of their front businesses, Air America.[58][59]"
"Heroin trafficking operations of the CIA, U.S. Navy and Sicilian Mafia
Further information: Collaborations between the United States government and Italian Mafia
During World War II, the United States Navy, concerned that strikes and labor disputes in U.S. eastern shipping ports would disrupt wartime logistics, released the mobster Lucky Luciano from prison, and collaborated with him to help the mafia take control of those ports. Labor union members were terrorized and murdered as a means of preventing labor unrest and ensuring smooth shipping of supplies to Europe.[56]
In order to prevent Communist party members from being elected in Italy following World War II, the CIA worked closely with the Sicilian Mafia, protecting them and assisting in their worldwide heroin smuggling operations in exchange for the mafia's assistance with assassinating, torturing, and beating leftist political organizers.[57]
[edit] CIA/KMT opium smuggling operations
In order to provide covert funds for the Kuomintang (KMT) forces loyal to Generalissimo Chiang Kai-Shek, who were fighting the Chinese communists under Mao, the CIA helped the KMT smuggle opium from China and Burma to Bangkok, Thailand by providing airplanes owned by one of their front businesses, Air America.[58][59]"
Abonner på:
Innlegg (Atom)