En hjertesak - kapittel 6

Kapittel 6

At tallene og tegnene på skjermen var så komplett renset for den blodige virkeligheten som de representerte, var et faktum Li Cheng satte pris på. Han var ikke noe umenneske selv om han ikke følte noe spesielt når han var nødt til å overvære henrettelser og gjøre det etterarbeidet han var pålagt. Han visste med seg selv, trodde han, at grensen for hva han kunne være med på, gikk der hvor han måtte bruke tortur og fysisk smerte overfor levende mennesker. Det var hva han trodde. Men han var ikke sikker. Han visste det var vanskelig å være idealist når det gjaldt å styre gjennom urent moralsk farvann. Når målene var høye, enten det gjaldt politikk eller religion, var midlene ofte av verste sort, og for mange, enten de kalte seg Inkvisisjonen, CIA eller KGB, var veien blitt målet.

På veggen, rett over monitoren, hang bildet. Li følte at den store lederen stirret på ham. Blikket var følelsesløst og ikke fokusert på noe spesielt. En stor vorte eller hva det var, var det eneste synlige tegn på at mannen bak ansiktet var et menneske. Hvorfor hadde han ikke fjernet denne kulen rett under underleppen? Var det et forsøk på å være menneskelig av formannen, som en gang skulle ha sagt at det ikke var mulig å lage omelett uten å knuse noen egg?

Li Cheng fisket ut en ny sigarett av pakken. Det sved fremdeles i pekefingeren. Hvor lenge skulle partiet holde på med å lage omelett? Kina var stort, og det var fremdeles mange egg som ble knust. Noen ville en dag komme til å brenne fingrene sine dersom folket i Kina ikke fikk ta del i velstanden som befolkningen i Vesten veltet seg i.

Han tente sigaretten med en billig gasslighter produsert i Shanghai. Sikkert en kopi av en kopi av en lighter made in Taiwan. Om to timer var denne arbeidsdagen slutt. Da ville han gjøre som han pleide etter hver arbeidsdag. Han ville gå hjem. Der ventet  Wei Ling med en bolle ris og kanskje noe kjøtt ved siden av grønnsakene. Deretter ville han besøke foreldrene som bodde i nabogaten.

Bortsett fra lyden av viften på datamaskinen var det stille i rommet. Etter et par drag hadde han parkert sigaretten i askebegeret. Røyken fra gloen åt seg innover og lagde en skjev søyle med en bulk på midten der luftdraget fra viften forgjeves prøvde å blande tobakksrøyken med luften omkring. Røyken steg til den nådde taket, hvor den bredte seg ut som en tynn dis.

Hadde vinduet vært høyere, ville solstrålene som skar søylen av røyk i to, ha farget røykskyen gyllen. Nå gjorde den grå røyken at taket på et vis løste seg opp i ingenting. Igjen konsentrerte han seg om skjermen. Meldingene som kom inn via e-post, iallfall de som var av mer følsom karakter, var krypterte og måtte ha særbehandling for å kunne leses.

Den første meldingen var fra California. En nordmann hadde behov for et hjerte. Til erstatning for det gamle som var slitent av år med fråtsing og vellevnet, gjettet Li Cheng seg til. Det var noe av det som irriterte ham mest med denne jobben, at han skulle sitte her og forlenge livet til velbeslåtte mennesker som så det som en lettvint løsning å skifte ut et organ som de selv hadde ødelagt ved å leve som de gjorde.

Nordmenn. Det var ikke mange av dem, men han hadde så vidt hørt om det lille landet langt mot nord, et land befolket av sære individer som trodde de var noe annet og mer enn folk i andre land bare fordi en del av dem var individualister av verste sort og passet på å stikke seg frem enten ved å påstå at de hadde oppdaget Nord-Amerika, gå på ski over Grønland eller reise på flåter av balsa og annet forgjengelig materiale over verdenshavene, og så få andre folkeslag til å tro at de hadde gjort enestående bragder.

Nei, nå fikk han gjøre det han skulle. Ikke sitte å irritere seg over bagateller. Før han gikk fra kontoret, måtte han ha funnet et hjerte til denne nordmannen på et av likhusene i folkerepublikken. Det tok litt tid å fylle ut alle data på mottakeren, men når det var gjort, gjenstod bare et par tastetrykk, og programmet ville gjøre resten. Etter noen minutter, når maskinen hadde gått gjennom databanken og funnet et hjerte som passet, ville han få en kryptert kvittering på at ordren var effektuert.

Det hadde tatt noen år å utarbeide dette systemet som nå så ut til å utvikle seg mer og mer i retning av en gullgruve for Kina. Synd han ikke kunne skryte av sin rolle i organisasjonen. Av diverse hensyn som han ikke likte å tenke på, måtte alt holdes strengt hemmelig. Men han visste at han, Li Cheng, var den som hadde best oversikt over det som foregikk. Det gikk ikke ett organ ut av landet, om det så var bare en skarve nyre, uten at han visste det. Han opprettholdt kontakten med de store sykehusene og var den som trakk i trådene. Alt takket være programvaren han hadde utviklet sammen med noen av folkerepublikkens beste programmerere. Når de først skulle satse internasjonalt, var det viktig at alt fungerte knirkefritt.

Så langt hadde de ikke støtt på problemer som ikke kunne løses. Markedet i Vesten så ut til å være enormt, og det eneste ankepunktet fra interessentene i utlandet var at det tok så lang tid å skaffe de bestilte organene. Kinesiske myndigheter hadde imidlertid vært samarbeidsvillige og fra tid til annen startet kampanjer mot kriminell virksomhet. Henrettelsene som fulgte etter slike kampanjer bedret balansen mellom tilbud og etterspørsel i en periode. Slik hadde det sine fordeler å ha kontakter opp i toppledelsen. Likevel var det umulig å dekke kravene fra det voksende markedet, for det var grenser hvor hardt man kunne slå til mot kriminalitet som bare ville føre til noen måneder i fengsel i andre land.

Det frie initiativ hadde fått bedre vilkår på flere områder i Kina, og Li Cheng hadde faktisk vært inne på tanken om å starte for seg selv. Han hadde kontaktene og forutså at markedet ville vokse inn i himmelen om få år. Hvorfor skulle han egentlig ta til takke med smulene som ble levnet ham dersom det var riktig det som mange snakket om, også innen partiet, at det aldri ville bli noe av sosialismen i Kina? Pragmatikere som vurderte fakta uten politiske skylapper påstod at det kapitalistiske Skandinavia, deriblant Norge, var langt mer sosialistisk enn Kina noensinne hadde vært. Kina hadde slagordene, men det var så å si det eneste som hadde noe med sosialisme å gjøre. Resten var korrupsjon og rent maktmisbruk. Mente mange.

Dette var ting han ikke satte pris på  å høre. Det stred mot alt han hadde lært og alt han stod for, men det var umulig å lukke ørene helt. Så han var faktisk begynt å tvile. Var det riktig og rettferdig at han, Li Cheng, etter en lang dag med krevende arbeid, skulle gå hjem til et ynkelig hus med to små rom og kjøkken hvor Wei Ling ventet på ham med en bolle ris, grønnsaker og kanskje litt kjøtt av og til?

Et sinne hadde bygd seg opp i ham. Langt innenfra. Var han ikke et tenkende menneske? Hvorfor skulle han gå gjennom livet med skylapper for øynene? Var det noen rettferdighet i at han skulle arbeide for en luselønn når bakmennene i systemet tjente penger i slike mengder at han ikke en gang kunne se for seg velstand de veltet seg i uansett hvor mye han prøvde?

Wei Ling fortjente ikke å ha en ektemann som viste for nabolaget at han var et null. Han ville snakke med henne når han kom hjem. Spørre henne om hun ønsket å fortsette dette livet i en bakgate i Wuhan. Wei Ling var den eneste han hadde fortalt hva arbeidet som lege gikk ut på. Etter instruksene skulle han egentlig ikke gjort det, men han var ikke mann til å holde på slike hemmeligheter overfor en kvinne han delte seng med hver natt.

Li Cheng satt foran skjermen og tente den ene sigaretten etter den andre. Hadde han ikke for lenge siden innsett at det ville være umulig for Kina å dekke transplantasjonsmarkedet? Bare om noen år kunne folkerepublikken risikere at det kom andre store aktører inn. Mye av det som foregikk innen for eksempel nyretransplantasjoner var småskalavirksomhet hvor lokale formidlere hadde et brukbart levebrød på å bruke fattigfolk som donorer. Det var bare et tidsspørsmål før organisert kriminalitet ville få øyene opp for det kolossale markedet som bare ventet på dyktige gründere.

Da sigarettpakken var tom, hadde han bestemt seg. Han ville snakke med Wei Ling og høre hennes mening.

En hjertesak - kapittel 5

Kapittel 5

At Internett og IT-revolusjonen hadde brakt menneskeheten nærmere kunnskapens arnested, var en påstand Per Arge ikke umiddelbart ville sluke, men at store deler av norsk ungdom nå, som et resultat av IT-satsingen til ihuga entusiaster, befant seg, eller ville komme til å befinne seg, i skyggen av kunnskapens tre, var en formulering han hadde mer sans for.

Likevel kunne han ikke nekte for at det var en del å finne der ute i cyberspace. Faktisk hadde han flere ganger funnet mye informasjon som han neppe hadde kunnet få tak i på annen måte enn på nettet. Nå dumpet han helt tilfeldig over en side i USA mens han søkte på nyretransplantasjoner. Det var hjemmesiden til en organisasjon som kalte seg "Abolish Witchcraft" som hadde en del stoff om satanister og hvordan de behandlet ofrene sine. Det lå nesten i dagen, men ikke så åpenlyst at tanken ville streifet ham, hadde han ikke søkt på nyretransplantasjoner. Ikke hadde han hørt om andre som hadde tenkt i de banene heller. Men plutselig så han en sammenheng.

Fra før visste han at satanistgrupper hadde praktisert menneskeofringer i en årrekke. Det var gammelt nytt. En ny tendens var at flere ofre som var blitt funnet de siste årene, hadde manglet vitale kroppsdeler. Disse organene var ikke revet ut av kroppen slik en kunne vente, og slik aztekerne i Sør-Amerika ble beryktet for da spanjolene kom til verdensdelen på 1500-tallet. De var tvert imot fjernet med små kirurgiske snitt som nesten ikke var synlige om man ikke undersøkte likene nøye.

Derfor satt han nå foran skjermen og prøvde å finne de rette søkeordene, men med lite hell. Tilfeldighetene var ikke på hans side så det ut til. Iallfall ikke akkurat nå. Likevel holdt han på, for intuisjonen sa at han hadde funnet et spor som førte til noe mer. Hvor ofte hadde han ikke forundret seg over denne egenskapen som grenset til det overnaturlige. Dette at han kjente med hele kroppen at her var det noe. Hittil hadde han aldri tatt feil når denne følelsen kom. Hvorfor skulle han ta feil nå?

Han skvatt da noen berørte ham i nakken. Så oppslukt hadde han stirret inn i flimmeret på skjermen at han bare ubevisst hadde merket at Dona Maria kom inn i rommet. Derfor reagerte han ikke så sterkt som han ellers ville gjort. Han rykket bare til, og slappet så av mens hun lot hendene gli over skuldrene og nakken. Arge lente seg tilbake i stolen og lukket øynene. Hva hadde han gjort i livet som fortjente at denne kvinnen hadde kommet inn i livet hans, eller rettere sagt hadde gitt ham en plass i livet hennes?

Han merket ikke at skuldrene var anspente før han kjente det var behagelig å bli berørt. Det var ikke så mye som skulle til. Bare denne lette berøringen av fingre som ville ham vel. Disse myke fingrene som knadde frem svaret han ikke likte: Ingenting. Ingenting hadde han gjort for å fortjene dette. Tilfeldighetene hadde flyttet dem til samme sted på et tidspunkt hvor begge to var rede til forandringer. Slikt skjedde hver eneste dag over hele jordkloden. Menn og kvinner vant og tapte i livets spill. Det meste var basert på tilfeldigheter.

Selv hadde han nådd veggen i forholdet til Kari. Dona Maria hadde mistet mannen sin i rivaliseringen mellom mafiagrupper. Begge to hadde vært åpne for forandringer. Så enkelt var det. Andre ville kan hende si at både hun og han hadde fortjent at livet snudde seg til det bedre, men folk sa så mye. Det meste av det som ble sagt var ikke annet enn mer eller mindre vellykte forsøk på å dekke over tomrommene i tilværelsen. Disse tomrommene folk helst ikke ville vite av, og som de fylte med en vill flora av usannsynlige aktiviteter. De var som barn, tenkte han med lukkede øyne. Holdt på med noe en stund, slapp det og fant en ny leke, en ny kvinne, en ny mann, for så igjen å kaste seg over noe annet. Han strakte armene opp og la dem rundt ryggen til Dona Maria. Hvor var de daglige ritualene i folks liv blitt av? Var det noe han hadde sans for i religionene, var det ritualene, gjentakelsene, som bare ved sin eksistens lutret menneskene og hevet dem opp på et høyere nivå. Slik som når han satt her, og Dona Maria, som utallige ganger før, stod inntil ham, og han kjente denne nærheten. Det var noe opphøyet, noe sakralt ved denne berøringen.

”Hva er det egentlig du holder på med? Skal vi ikke heller gå ut på terrassen? Det må være bedre enn å bruke kvelden foran skjermen. Både du og jeg har levd så lenge at vi sannsynligvis har flere dager bak oss enn foran oss. Bli med ut.”

”Bare vent et øyeblikk eller to. Jeg prøver å finne ut om det kan være en sammenheng mellom organtransplantasjoner og folk som bare forsvinner. Jeg fikk en telefon fra Herbjørn Bø i Norge om at sånne ting kanskje kunne foregå på flere velrenommerte sykehus i verden. Jeg skal bare gjøre et par søk til, så kommer jeg ut til deg.”

Helt uventet dukket en UFO-historie opp på skjermen. En gruppe ungdommer som hadde vært savnet i New Mexico var funnet. Døde. Dagene før hadde lokalbefolkningen sett merkelig lys på himmelen. Folkesnakket spredte seg. Journalister fra den lokale fjernsynsstasjonen hadde vært ute i felten og laget noen reportasjer, og så hadde de helt tilfeldig funnet ungdommene et sted hvor veien bare sluttet. Det var blitt en stor sak, for UFO-er var fremdeles godt stoff i perioder med nyhetstørke. Ungdommene var blitt sendt til obduksjon. Det var søkeordet "obduksjon" som via diverse omveier hadde ført ham til denne historien. Ingen ytre tegn tilsa at de skulle ha dødd en plutselig og voldsom død, men alle manglet flere indre organer. Den indirekte årsaken til dødsfallene var entydig, men organtyveri med døden til følge var en meget uvanlig forbrytelse. Koblingen til UFO-aktiviteten var nærliggende. Husket han ikke feil, var dette UFO-land. I mange tiår hadde det vært rapportert hendelser fra nettopp dette området.

Flygende tallerkener var utvilsomt et interessant fenomen, men denne gangen var det nok andre som hadde vært ute etter ungdommene. Hvis han kunne stole på følelsen bak pannebenet, var dette et spor han ikke burde la ligge. Han trykket på Print, deretter på Ctrl s og lagret siden på harddisken. Så klikket han seg frem til flyavgangene neste dag til New Mexico og bestilte en enveisbillett. Bestillingen ble bekreftet, og han logget ut.

Han lettet nesten fra de svarte hellene som hadde ligget i solen hele formiddagen. Så glovarme var de. Dona Maria kunne ikke annet enn å le over de klossete dansestegene han tok tilbake til skyggen. Der fisket han til seg et par sandaler før han våget seg ut i solen.

”Du må ha funnet noe interessant siden du kunne glemme hvor varme hellene er på denne tiden av dagen? Jeg visste ikke at du var i stand til å gjøre slike krumspring, men nå har jeg sett det. Har du flere skjulte talenter?”

Han nikket. ”Mange, men det er ikke alle som er egnet til å vises på åpen scene, så jeg forslår vi venter til kvelden. Han kysset henne og satte seg ned, klippet av en klase blå druer og nappet ettertenksomt av en etter en. Opp av lommen fisket han en skarp kniv, gjorde et raskt snitt i hver drue og tok ut steinene.”

”Jeg må reise til New Mexico i morgen. Jeg reiser til Madrid i morgen tidlig, og derfra har jeg reservert billett på dagflyet til Albuquerque. Her kan du selv se hvorfor jeg reiser.”

Han rakte henne utskriften. ”Roswell,” sa hun. ”Det navnet høres kjent ut. Var det ikke der de fant noen vesener som hadde krasjlandet i en UFO en gang på femtitallet?”

”Noen mener det,” svarte Arge. ”Men det ble lagt lokk over hele historien den gangen. Akkurat som deg vil mange tenke UFO når de hører om Roswell. Derfor er jeg rimelig sikker på at likene er blitt plassert i nærheten av Roswell som del av en dekkoperasjon. Det er noen som vil at dette skal se ut som nærkontakt med vesener fra rommet, men da har de ikke regnet med Per Arge. Når jeg kommer over til New Mexico, vil jeg ta kontakt med noen av de pårørende, presentere meg som privatdetektiv og fortelle at jeg har mistanker som går i en bestemt retning, og at dette ikke har noe med UFO-er å gjøre, men tvert i mot om andre og mer håndfaste kjensgjerninger.”

”Du mener det kan ha sammenheng med den saken i Oslo? Den nepaleren som donerte en nyre på Rikshospitalet?”

”Jeg vet ikke, men det er et eller annet som sier meg at det kan være en sammenheng, og at dette ikke er noen fillesak.”

”Er du sikker på at det ikke er bedre å la dette ligge? Hva vil skje dersom noen får vite hva du holder på å grave deg ned i? Hva vil de gjøre dersom de merker at du er på sporet etter organtransplantasjoner som ikke tåler å bli gransket? Svaret sier seg selv. Hvorfor skal du utsette deg for det? Det er ingen andre enn jeg som kommer til å gråte når du blir sendt tilbake i en blykiste. Hvis det er ulovligheter som foregår, vil det komme frem uansett. Det vil bare ta litt lenger tid.”

Dona Maria stilte seg foran ham. ”Hva har du å vinne på å forfølge denne saken? La politiet ordne opp. De er betalt for å utsette seg for sånne farer. Dette er deres sak. Ikke din. Du trenger ikke å blande deg inn i de skitne sakene som andre steller til. Det er ikke din oppgave. Vet du hvorfor jeg er glad i deg? Det er fordi du bryr deg, fordi du er engasjert, fordi du er et levende menneske. Jeg hadde en gang en mann som jeg var glad i. La ikke det skje en gang til at jeg må følge mannen min til graven.”

”Skjønner du ikke det, at det er derfor jeg må gjøre dette? Hvis ikke hadde jeg ikke vært den jeg er, og du hadde ikke vært glad i meg. Det er det som er forbannelsen min. At jeg må bry meg. Jeg vet det høres dumt ut. Men politiarbeidet var som et kall for meg. Hvis du skjønner hva jeg mener? Noen mennesker kan se en stakkar ligge i grøftekanten og blø og bare gå forbi fordi det koster å bry seg. Jeg er ikke religiøs. Ikke i det hele tatt. Men den historien som rørte meg mest i mitt barneliv, var den om den barmhjertige samaritan. Han tok seg av mannen i grøftekanten selv om de ikke hørte til samme stamme. Jeg må gjøre dette, for ellers kan jeg miste meg selv Da er det ikke sikkert du vil like den mannen som er igjen, en mann uten ryggrad og selvrespekt. Et restmenneske! Nei, jeg må reise til New Mexico!”

Dona Maria reiste seg og lente seg mot rekkverket på terrassen. Havet skimret som hamret sølv i soldisen.

”Ja vel. Men jeg blir med. Skal du reise, blir jeg med! Jeg går inn og pakker. Du bestiller to billetter på flyet til Albuquerque!”

En hjertesak - kapittel 4

Kapittel 4

Drosjesjåføren var en ung mann. Preben Albriktsen gjettet han var student som prøvde å greie seg med minst mulig studielån og på denne måten utnyttet ledig tid til å tjene penger. Høflig takket han nei da sjåføren tilbød seg å følge ham til døren. Han var da ikke så dårlig at han ikke kunne gå de få skrittene gjennom porten og til inngangsdøren, sa han.

Hvorfor skal du bestandig være så overmodig, angret han seg da han stod og holdt i smijernsporten for ikke å miste balansen. Omsider så han klarere. Den tunge svarte inngangsdøren var omrammet av det huset han kalte sitt. Det hadde kostet den gangen han og Elisabeth hadde presset ut de andre kjøperne og fått tilslaget på den fasjonable eiendommen på Frogner. De hadde ikke vært gift mer enn tre år den gangen. Kanskje hadde huset kostet mer enn det var verdt, var en tanke som hadde streifet ham atskillige ganger, ikke bare nå mens han stod og følte kulden fra smijernet ete seg inn til beinet i fingrene.

Visst var huset stilrent. Hvite murer. Høye vinduer. En etter forholdene stor hage. Noen av trærne måtte være plantet ved begynnelsen av attenhundretallet. De kastet en svalende skygge når sommeren var på det varmeste. Da han stod der og klamret seg til de kalde sprossene i porten, visste han med ett at huset var et monument over svunne tider som aldri ville komme tilbake. Han og Elisabeth hadde kjøpt seg en identitet som ikke var deres. Det kom som et sjokk da Elisabeth kom hjem fra en rutinekontroll hos legen og sa at hun kanskje hadde kreft. Før ett år var gått, satt han og barna alene igjen i det store huset.

Fingrene var knokkelhvite da han løsnet grepet om smijernssprossene og så opp mot en himmel han ikke kunne øyne bak grønnsværet. Hengslene må smøres, tenkte han da han skjøv opp porten. Det plaget ham at han hadde tenkt den tanken helt siden vinteren slapp taket uten å gjøre noe med det. Det plaget ham at det irriterte ham å høre denne rustne lyden, for det burde være viktigere ting å være opptatt av nå da kroppsmaskineriet hans var så dårlig vedlikeholdt at han knapt rakk frem til sin egen inngangsdør.

Jo, livet han hadde levd til nå hadde kostet. Ennå var han ikke femti og burde ha mange gode år foran seg. I morgen ville han gå til huslegen og si han trengte hvile. Det var en stille tid i banken med mye ferieavvikling og få telefoner. Egentlig ville nesten ingen merke at han ikke var der.

Dorthe måtte ha sett ham fra vinduet. Hun stod i døråpningen da han kom opp trappen.

”Jeg ble nesten redd da jeg så denne mannen som stod og klamret seg til porten. Fem minutter senere stod han der fremdeles. Det falt meg ikke inn at det kunne være deg på denne tiden av dagen. Hvordan er det med deg?”

”Takk. Ikke så verst. Det kunne vært bedre. Jeg fikk et illebefinnende nede på Karl Johan og måtte ta en drosje.”

”Jeg skal hente noe å drikke til deg. Hvis du vi ha, da?

Han nikket og satte seg på en stol i hallen. Stolen var hard, men det var godt å sitte ned.  Dorthe rakte ham et glass vann. Det dugget av glasset, og vannet var så kaldt at han ikke maktet å få ned mer enn én slurk av gangen. Da glasset var tomt, kjente han seg mer konsentrert og opplagt.

”John Esdaile ringte for litt siden. Du husker den legen jeg nevnte for deg i morges. Han som sa han kunne ordne med en hjertetransplantasjon utenfor systemet. Om få dager vil et hjerte være klart. Alle prøver indikerte at kroppen din vil få minimale problemer med å godta dette hjertet. Dersom du aksepterer, kan det operative inngrepet finne sted på en privat klinikk i California. Han har en bror som er lege der. Det eneste han trengte var ditt samtykke før han bestiller tid.”

”Jaså. Sa han det?”

Dorthe nikket. ”Hva sier du? Skal jeg ringe til Esdaile og si at du er klar?”

Preben Albriktsen reiste seg. Han var et hode høyere enn sin datter. Han tok noen skritt mot vinduet og så ut. Smijernsporten han hadde klamret seg til, var innrammet av to hvite søyler. Det var noe monumentalt  over utgangen mot gaten, og det forundret ham at han ikke hadde registrert det før, enda så mange ganger han hadde stått her og sett ut mot gaten.

”Ja.” Han snudde seg. ”Ja, du kan ringe. Jeg går inn på soverommet og hviler en times tid. Vekk meg ved ett-tiden.”

Før han lukket døren bak seg, hørte han Dorthe taste inn et telefonnummer. Så var det bestemt. Han kledde rolig av seg, slo den hvite dynen til side og la seg ned på det kjølige lakenet. Lukket øynene og koblet tankene fri.

Han mente han ikke hadde sovnet, men tankene om den forestående hjertetransplantasjonen tok helt andre veier enn han hadde kunnet forestille seg. Iallfall var han våt av svette da han slengte dynen til side. Enda han var så kald på kroppen at huden nuppet seg. Hadde han ikke visst at alt bare var tankespinn, ville han følt alvorlig angst for å forsvinne ned i det marerittaktige dragsuget. Slik måtte det være å forlise med en stor båt og bli trukket ned og ned. Så langt ned at lungene ble presset så mye sammen at all oppdrift forsvant, og han bare fortsatte å synke av seg selv. Han kjente følelsen fra ungdommen da han hadde drevet med fridykking til 15-20 meter og hadde stått nede på bunnen og sett mot lyset der oppe. Skulle han komme opp der nede fra, nyttet det ikke å flyte opp. Nei, han måtte sparke fra og svømme oppover av alle krefter.

Preben Albriktsen rystet på hodet, skuttet seg. Begynte å finne frem klærne som han hadde spredt ut over dobbeltsengen han hadde delt med Elisabeth. Klokken var ennå ikke ett da han lukket døren etter seg.