1001 godnatthistorier - 49. Historien om Kaftein Kaffe

49. Historien om Kaftein Kaffe

-          Hmm, sa fru Fantasia og snuste ut i luften. – Hvor kommer den deilige lukten fra?

-          Det er pappa som lager kaffe, svarte M.

-          Vet du hvor kaffen kommer fra, spurte feen.

-          Den kommer fra butikken, vel. Der hvor alt kommer fra. Jeg har vært med i butikken mange ganger.

-          Jeg mener før butikken, sa feen. Alle varene i butikken har en historie å fortelle. Nå skal du høre historien om Kaftein Kaffe.

-          Men det heter jo kaptein, ikke kaftein?

-          Ikke når man har Kaffe til etternavn.

-          Kaftein Kaffe har hatt en lang og spennende vei å gå før han dryppet ned i kaffekoppen.

-          For lenge siden, da han hang i kaffetreet og var ung og grønn, hadde han ingen anelse om fremtiden. Han var fornøyd med å være der han var. Godt og varmt var det også.

-          Et par veverfugler hadde bygd rede like ved Kaftein. Hver morgen våknet han av vakker fuglesang. Hva som var inne i redet, visste han ikke for det var umulig å se inn.

-          Tidlig en morgen ble Kaftein Kaffe vekket av at veverfuglene tok til å kvitre og kvitre. Da han så ned, var det en stor kvelerslange som gled sakte mellom trærne. Kaftein hadde hørt om kvelerslanger. Mange skumle historier. De kunne bli mere enn åtte meter lange og kunne klatre i trær. Kaftein hadde sett et bilde av en kjempeslange en gang. Denne var nesten like stor.

-          Slangen stoppet av og til og lot tungen gli ut og inn av munnen. Det var tydelig at den hadde fått øye på fugleredet like ved Kaftein. Heldigvis var den for stor og tung til å klatre opp i treet. Den forsøkte, men kom bare to meter opp før den måtte gi seg.

-          Kvelerslangen hveste før den krøp videre.

-          Etter dette gikk dagene. Kaftein ble mer og mer moden. Snart var han klar til å plukkes. Han visste ikke helt hva han ville selv, men en dag var han plutselig plukket. Etterpå forstod han hvor godt og trygt han hadde det der han hang i kaffetreet.

-          Nå kom det en vanskelig tid for Kaftein Kaffe. Hva ville han bli? Han var nødt til å velge ett eller annet. Hvor mye ville han bli brent på kaffebrenneriet? Ville han fortsette livet som kaffebønne? Ville han bli kokmalt eller filtermalt? Eller ville han bli pulverkaffe? Han hadde ingen anelse, for han visste ingen ting om hva som foregikk i verden der ute. Det får være opp til skjebnen, tenkte han og slappet helt av. Jeg kan ikke gjøre noen ting, likevel.

-          Kaftein Kaffe var heldig. Av alle ting endte han opp som julekaffe. Det var ikke alle forunt.

-          Riktignok ble han filtermalt, men det fikk være. Han var helt sikker på at det var finere å være julekaffe enn vanlig kaffe. Kan hende ble han helt opp i gullkopp også? Han var forferdelig spent da posen ble åpnet og han ble helt opp i kaffetrakteren.

-          Han tittet rundt om inne i kjøkkenet. Der stod de sannelig og ventet på ham alle sammen, julekakene, julemarsipanen og julepynten. Kaftein Kaffe riktig breiet seg i posen. Hva er julen uten julekaffe, tenkte han.

-          Julekakene neide og bukket da han kom ut av posen. Det var smultringer, serinakaker, peppersnipper, peppernøtter, berlinerkranser, fattigmann, kransekakestenger. Alle syv slagene. Inne i stuen stod juletreet ferdigpyntet. Det blunket til Kaftein med lysene. Kaftein forsøkte å blunke tilbake, men greide det ikke helt.

-          Og sannelig! Der var gullkoppene som han hadde drømt om. Noe så vakkert hadde han aldri sett. Han riktig nøt synet av alle herlighetene mens han ble filtrert. Var det ikke Glade jul som ble spilt for ham også?

-          Like etter ble han helt opp i gullkoppen som ventet på ham. Bare ham!

-          Gullkopp og gullasjett! Nei og nei, så stolt han var! Dette visste han ikke der han hang på kaffebusken for en evighet siden.

-          Skal det være fløte eller sukker, var det noen som spurte.

-          Begge deler, svarte Kaftein, – og gjerne en kake eller tre om jeg må be.

-          Kunne jeg få et lite glass julelikør også? Han så en flaske med hjemmelaget kreklinglikør på bordet.

-          Tusen takk, sa Kaftein og tok en slurk. - Mmm! En smak av fjell og vidde, hørte han folk si.

-          Hva var forresten fjell og vidde? Det kunne forresten være det samme. Nå ville han ha påfyll. Det fikk han så mange ganger han ville.

-          Slik var julekvelden for Kaftein Kaffe. Gull og glitter, kaker og kreklinglikør! Det hadde han ikke forestilt seg der han hang på kaffetreet for lenge, lenge siden.

Koff, kaff, kute. Så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

1001 godnatthistorier - 48. Historien om Tim Timotei

48. Historien om Tim Timotei

-          Hvem er det som sier hei på deg når du går i blomsterenga, spurte fru Fantasia da hun satte seg i fotenden av senga.

-          Nei, hvem kan det være?

-          Det er Tim Timotei. Han er alltid blid der han står og strekker seg mot sola.

-          Du kjenner ham kanskje igjen?

-          Det er jo Tim Timotei jeg bruker når jeg finner markjordbær og trer dem på strå. Jeg kjenner ham godt.

-          Tim er nesten like glad i jordbær som deg. Det har han fortalt til meg, sa feen.

-          Det er derfor jordbær kalles strawberries på engelsk. Tim riktig koser seg når han får søt, deilig jordbærsaft.

-          Siden Tim er ganske høy der han står i enga, har han god oversikt over det som skjer lenger ned. Det vet insekter og småkryp å benytte seg av.

-          De titter opp på Tim rett som det er og spør om han ser noe farlig i enga. Siden Tim er en skikkelig spøkefugl, er det noen ganger han tøyser litt med småkrypene. Slik som da Lauritz Løpebille romsterte nede i gresset. Tim kunne ikke dy seg.

-          En nøtteskrike, en nøtteskrike! Løp alt du kan!

-          Tim Timotei hadde aldri sett noen bille løpe så fort, og han lo så han ristet. Tim visste at Lauritz hadde sluntret unna med løpetreningen de siste ukene, så egentlig gjorde han Lauritz en tjeneste når han narret ham til å springe for livet. Lauritz Løpebille slapp også å betale tre bladlus på billefitness-senteret.

-          Det var rett som det var noen som lot seg skremme. Tim Timotei fikk seg en god latter hver gang. Han lo så pollenet løsnet og fløy av gårde med vinden.

-          Ikke alle likte at Tim Timotei lo og spredte pollen alle veier. Bjørnar Bonde var allergisk mot gresspollen og fikk høysnue hver sommer. Tett nese og rennende øyne. Tim forsøkte å ta hensyn, men så var det bestandig ett eller annet å le av. Som da Solrun Smørblomst hadde sneket seg inn i enga og det regnet. Hun ble fullere og fullere av vann. Nede på bakken hadde Mysil Mygg søkt ly. Noe av det verste Mysil visste var regndråper. Han trodde han satt trygt under Solrun, men Solrun hadde sett ham. Plutselig bare bøttet hun regn ned i hodet på Mysil som ikke fikk summet seg, før han var klissvåt. Igjen kunne ikke Tim Timotei holde seg. Han lo og spredte pollen over alt.

-          Det var høysommer med sol og regn. Timoteienga vokste seg høyere og høyere. Marit Markmus hadde bygget reir like under Tim. En sommerdag kom det unger i reiret. Når Sølvi Sønnavind kom, pleide Tim å synge for ungene i musereiret. Da sovnet de slik at Marit kunne gå ut for å finne mat. Markmusungene var så søte, syntes Tim.

-          Markmusungene vokste seg fort store. De åpnet øynene og fikk pels. En dag mens Tim var opptatt med å synge for ungene, kom Sølvi Sønnavind blåsende.

-          Nå kommer Bjørnar Bonde, ropte hun. Han kommer med traktor og slåmaskin! Jeg så ham borte i jordekanten. Nå gjelder det å redde seg for den som kan!

-          Tim Timotei ropte på Marit Markmus og fortalte hva Sølvi hadde fortalt. Marit tok ungene i nakkeskinnet en etter en og bar dem bort i jordekanten til et trygt sted.

-          Selv kunne ikke Tim Timotei gjøre noe. Han satt fast med roten i bakken. Hvordan ville det gå med ham nå? Praten gikk i timoteienga. De som var litt eldre enn Tim, hadde opplevd dette før.

-          Vi skal bli til høy, sa de. Mer fikk de ikke sagt før slåmaskinen kom og slo dem ned. Det gjorde forferdelig vondt, men Tim klaget ikke. Høy, tenkte han. Hva er det?

-          Dagen etter ble han hengt på hesje sammen med alle de andre i enga.

-          Så skulle jeg få oppleve dette også, sa han til seg selv. Men vi er iallfall sammen i timoteifamilien.

-          Nå kom Marit Markmus tilbake med alle ungene og takket Tim for at han hadde reddet dem.

-          Dessverre kan jeg ikke synge for ungene dine lenger, knirket Tim med tørr stemme. Jeg kjenner meg gammel nå, og jeg tror enden er nær for meg.

-          En dag kom Kranselin Ku bort og snuste på hesjen. Tim Timotei forsøkte å gjemme seg, men var for tørr og stiv i kroppen. Han så bare den store tungen til Kranselin som tok tak i ham. Plutselig ble det mørkt.

-          Nå blir vi til melk, hørte han noen si før det ble helt stille.

Hesj, husj, hute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

Fascistiske trekk ifølge Umberto Eco

på https://utforsksinnet.no/fascistiske-trekk-umberto-eco/

1001 godnatthistorier - 47. Historien om Surt Svartbak

47. Historien om Surt Svartbak

-          Har du sett måkeskjæret i Sandebukta, spurte fru Fantasia da hun satte seg på hodeputen til M.

-          Det er der hvor det er så mange hettemåker som skriker og skriker hele dagen og natten?

-          Det stemmer. Skjæret heter Bekkeskjæret.

-          Om våren kommer hettemåkene og finner ut hvor de skal bygge reir og legge egg. Noen ganger er det nesten hvitt av måker på skjæret. Hettemåkene liker best å bo tett sammen. Da er de trygge for fiender som er ute etter eggene og ungene deres. Fordi de bor så tett, blir det småkrangling hele tiden. Du skulle bare vite alt de krangler om.

-          Jeg hører det hver eneste kveld, sa M.

-          Den verste skurken er Surt Svartbak og kona hans, Sara Svartbak. De to luringene har vært tidlig ute om våren og har allerede bygget reir før hettemåkene kommer. De to bor på det lille skjæret like ved Bekkeskjæret. Allerede før de fleste hettemåkene har begynt å legge egg, har svartbakene unger på skjæret. Og de ungene er veldig sultne. Det aller beste de vet å spise er hettemåkeegg.

-          Surt og Sara har tre sultne unger som skriker etter mat nesten hele tiden. Surt vet hvordan han skal snike til seg et egg eller to. Fra lufta stuper han ned mot skjæret i full fart. Da blir alle hettemåkene redde og letter. Surt flyr unna med hele hettemåkeflokken etter seg. Nå har Sara Svartbak tid til å ta det hun vil av egg siden det ikke er noen som passer på.

-          Den eneste som ikke bryr seg, er Svanhild Svane. Hun ligger på egg. En liten svartbak er ikke noe å bry seg om, mener hun.

-          Om Surt og Sara stjeler mange egg hver eneste dag, gjør det ikke så mye. Hettemåkene legger bare nye egg. Verre er det når eggene klekkes. Da forsyner svartbakene seg av unger også. Nå går det ikke lenger å legge nye egg. Det er for sent på sommeren.

-          Svartbakungene vokser seg større og større og har gode dager.

-          Snart kan de svømme, men de holder seg nær skjæret likevel. Hvor mange hettemåkeegg og unger de har spist, vet de ikke selv, men det er mange. Likevel er det nesten hvitt av måker på skjæret. Men nå begynner hettemåkene virkelig å bli lei av å bli forstyrret av Surt Svartbak hele tiden. Skal han aldri slutte med skurkestrekene sine?

-          Surt skriker og hyler når han kommer flygende, og det er ikke fred å få.

-          Nå har også Svanhild Svane og Sondre Svane fått unger i reiret. Ungene kan allerede svømme, men likevel føler ikke svanene seg trygge på Surt Svartbak.

-          En kveld samles derfor alle som bor på Bekkeskjæret til rådslagning. Hva skal de gjøre for å bli kvitt Surt og Sara Svartbak? Etter å ha kaklet i mange timer, blir de enige om en plan. Det er hettemåkene som har snakket mest.

-          Selbjørn Steinkobbe som har ligget i vannet like ved, har hørt hva de har snakket om.

-          Jeg vet om et garn som Ferdinand Fisker mistet her i vår, sa Selbjørn. Jeg kan trekke det over skjæret dere svartbakene bor. Da tør de ikke slå seg ned der igjen. Så kan dere jage dem bort etterpå.

-          Den neste morgenen da alle svartbakene var på svømmetur, dro Selbjørn garnet over skjæret. Nå var det Sondre Svane sin tur. Mens Svanhild passet på ungene, fløy han ut dit hvor svartbakene svømte. Sondre landet så vannet sprutet. Nå morsket han seg skikkelig, blåste seg opp og slo med vingene.

-          Svartbakungene kunne ikke fly. De måtte bare svømme på harde livet for å komme unna. Surt og Sara Svartbak kunne ikke gjøre noe for å hjelpe. Sondre Svane var for stor.

-          Om kvelden forsøkte de å snike seg i land på skjæret, men kom ikke i land på grunn av garnet.

-          Sondre Svane stod på Bekkeskjæret og morsket seg.

-          Siden den dagen så de ikke mer til svartbakfamilien. Ingen visste hvor de ble av. Alle var fornøyde. Småkranglingen var det nesten slutt på. Da høsten kom, trakk alle hettemåkene sørover. Det var bare svanene som ble igjen i Sandebukta.

Skjær, skjar, skjute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?