1001 godnatthistorier - 48. Historien om Tim Timotei

48. Historien om Tim Timotei

-          Hvem er det som sier hei på deg når du går i blomsterenga, spurte fru Fantasia da hun satte seg i fotenden av senga.

-          Nei, hvem kan det være?

-          Det er Tim Timotei. Han er alltid blid der han står og strekker seg mot sola.

-          Du kjenner ham kanskje igjen?

-          Det er jo Tim Timotei jeg bruker når jeg finner markjordbær og trer dem på strå. Jeg kjenner ham godt.

-          Tim er nesten like glad i jordbær som deg. Det har han fortalt til meg, sa feen.

-          Det er derfor jordbær kalles strawberries på engelsk. Tim riktig koser seg når han får søt, deilig jordbærsaft.

-          Siden Tim er ganske høy der han står i enga, har han god oversikt over det som skjer lenger ned. Det vet insekter og småkryp å benytte seg av.

-          De titter opp på Tim rett som det er og spør om han ser noe farlig i enga. Siden Tim er en skikkelig spøkefugl, er det noen ganger han tøyser litt med småkrypene. Slik som da Lauritz Løpebille romsterte nede i gresset. Tim kunne ikke dy seg.

-          En nøtteskrike, en nøtteskrike! Løp alt du kan!

-          Tim Timotei hadde aldri sett noen bille løpe så fort, og han lo så han ristet. Tim visste at Lauritz hadde sluntret unna med løpetreningen de siste ukene, så egentlig gjorde han Lauritz en tjeneste når han narret ham til å springe for livet. Lauritz Løpebille slapp også å betale tre bladlus på billefitness-senteret.

-          Det var rett som det var noen som lot seg skremme. Tim Timotei fikk seg en god latter hver gang. Han lo så pollenet løsnet og fløy av gårde med vinden.

-          Ikke alle likte at Tim Timotei lo og spredte pollen alle veier. Bjørnar Bonde var allergisk mot gresspollen og fikk høysnue hver sommer. Tett nese og rennende øyne. Tim forsøkte å ta hensyn, men så var det bestandig ett eller annet å le av. Som da Solrun Smørblomst hadde sneket seg inn i enga og det regnet. Hun ble fullere og fullere av vann. Nede på bakken hadde Mysil Mygg søkt ly. Noe av det verste Mysil visste var regndråper. Han trodde han satt trygt under Solrun, men Solrun hadde sett ham. Plutselig bare bøttet hun regn ned i hodet på Mysil som ikke fikk summet seg, før han var klissvåt. Igjen kunne ikke Tim Timotei holde seg. Han lo og spredte pollen over alt.

-          Det var høysommer med sol og regn. Timoteienga vokste seg høyere og høyere. Marit Markmus hadde bygget reir like under Tim. En sommerdag kom det unger i reiret. Når Sølvi Sønnavind kom, pleide Tim å synge for ungene i musereiret. Da sovnet de slik at Marit kunne gå ut for å finne mat. Markmusungene var så søte, syntes Tim.

-          Markmusungene vokste seg fort store. De åpnet øynene og fikk pels. En dag mens Tim var opptatt med å synge for ungene, kom Sølvi Sønnavind blåsende.

-          Nå kommer Bjørnar Bonde, ropte hun. Han kommer med traktor og slåmaskin! Jeg så ham borte i jordekanten. Nå gjelder det å redde seg for den som kan!

-          Tim Timotei ropte på Marit Markmus og fortalte hva Sølvi hadde fortalt. Marit tok ungene i nakkeskinnet en etter en og bar dem bort i jordekanten til et trygt sted.

-          Selv kunne ikke Tim Timotei gjøre noe. Han satt fast med roten i bakken. Hvordan ville det gå med ham nå? Praten gikk i timoteienga. De som var litt eldre enn Tim, hadde opplevd dette før.

-          Vi skal bli til høy, sa de. Mer fikk de ikke sagt før slåmaskinen kom og slo dem ned. Det gjorde forferdelig vondt, men Tim klaget ikke. Høy, tenkte han. Hva er det?

-          Dagen etter ble han hengt på hesje sammen med alle de andre i enga.

-          Så skulle jeg få oppleve dette også, sa han til seg selv. Men vi er iallfall sammen i timoteifamilien.

-          Nå kom Marit Markmus tilbake med alle ungene og takket Tim for at han hadde reddet dem.

-          Dessverre kan jeg ikke synge for ungene dine lenger, knirket Tim med tørr stemme. Jeg kjenner meg gammel nå, og jeg tror enden er nær for meg.

-          En dag kom Kranselin Ku bort og snuste på hesjen. Tim Timotei forsøkte å gjemme seg, men var for tørr og stiv i kroppen. Han så bare den store tungen til Kranselin som tok tak i ham. Plutselig ble det mørkt.

-          Nå blir vi til melk, hørte han noen si før det ble helt stille.

Hesj, husj, hute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?