1001 godnatthistorier - 57. Historien om Kjell Kjerrakaill

57. Historien om Kjell Kjerrakaill

-          Har du hørt om Kjell Kjerrakaill, spurte fru Fantasia.

-          Er det han som står like under Steinkjerbrua? M var ikke helt sikker.

-          Ja, det stemmer. Nå er han blitt skikkelig gammel. Han er så gammel at han knapt kan røre på seg. Iallfall ikke om dagen.

-          Hva er det han driver med, måtte M spørre igjen. - Han bare står der med det spydet sitt uten å røre på seg.

-          Det er en lystregaffel. Han står og venter på at en storlaks skal komme forbi. Da slår han til og spidder fisken. I Steinkjerelva har det vært veldig mye laks. Laksen må forbi der Kjell Kjerrakaill står på vei opp i Ogna og Byaelva.

-          Kjell Kjerrakaill har holdt til her i mer enn tusen år. I gamle dager gikk Kjell opp og ned i elva med lystregaffelen sin. Etter det ble forbudt å lystre laks, holder han seg i ro.  I hvert fall om dagen.

-          Konrad Konstabel hadde lenge hatt en mistanke om hva Kjell drev med om natten.

-          Sammen med Kolbein Konstabel hadde han lenge holdt et øye med Kjell, men Kjell var en luring. Han så seg godt om før han rørte en finger.

-          En dag da Konrad var og spiste lunsj, snek Kjell Kjerrakaill seg bort fra plassen han stod på. Det gikk ikke så fort, for han var gammel og stiv og det knirket forferdelig i knærne når han gikk. Dessverre var han akkurat litt for stor til å komme inn gjennom døra til Malmo Sport og Jernvare, så han gikk gjennom vinduet i stedet. Vinduet gikk i tusen knas, men Kjell skar seg ikke for han var laget av stål.

-          I butikken ble de fryktelig redde. Kjell skjøv dem inn på bakrommet før han forsynte seg av fiskeutstyr. Han tok også med seg litt smøreolje til rustne ledd. Kjell ville gjerne betale for seg, men oppdaget at han hadde glemt pengepungen under Steinkjerbrua. Vel, han fikk heller gjøre opp for seg en annen gang.

-          Da Konrad Politikonstabel kom til butikken i Kongens gate i politibilen med blålys og sirene, stod Kjell Kjerrakaill på plassen sin under Steinkjerbrua og lot som ingen ting. Fiskesakene hadde han gjemt.

-          Nå stod Kjell Kjerrakaill stille en hel uke. Han rørte ikke en finger. Konrad og Kolbein Konstabel patruljerte stadig vekk opp på Steinkjerbrua og hadde nok sine mistanker, men når Kjell ikke rørte seg, var det lite de kunne gjøre.

-          I slutten av juli kom noen dager med regn. Steinkjerelva steg og laksen begynte å gå opp fra Trondheimsfjorden. En natt greide ikke Kjell å stå stille lenger. Han hoppet ned fra der han stod og fant frem fiskesakene som han hadde tatt fra Malmo Sport og Jernvare. Han passet på å smøre alle ledd for ikke å knirke.

-          Hva Kjell Kjerrakaill ikke visste, var at Konrad Konstabel hadde satt opp et lite overvåkningskamera under Steinkjerbrua. Hadde han sett det, hadde han likevel ikke skjønt hva det var. Kjell var gammel og slikt fantes ikke i det hele tatt da han var ung for mer enn tusen år siden.

-          Konrad satt alene på politistasjonen med kaffekoppen sin da han så at noe hendte under Steinkjerbrua. Der hvor Kjell Kjerrakaill pleide å stå, var det ingen. Borte vekk var han. Endelig skulle han ta fisketyven på fersken. Kunne han arrestere Kjell, ville han kan hende bli forfremmet til overkonstabel? Da trengte han ikke lenger å ta nattevakter som nå.

-          Under brua var det halvmørkt. Konrad så ikke lystregaffelen som Kjell Kjerrakaill hadde lagt fra seg. Han snublet derfor og ramlet ut i elva. Strømmen var ganske stri. Kjell stod i mørket nedenfor og syntes synd på konstabelen. Han kastet et garn ut og fikk det rundt Konrad og trakk ham inn til land. Så skyndte han seg tilbake til den faste plassen sin og stod like urørlig som før.

-          Konrad Konstabel satt helt fast i garnet og ble funnet morgenen etter av folk som skulle på arbeid. En journalist fra Steinkjeravisa kom og tok bilder.

-          Dagen etter var det bilde av Konrad i garnet. Politikonstabel tatt for tjuvfiske, var overskriften.

-          Det hjalp ikke at Konrad forsøkte å fortelle hva som virkelig hadde hendt. Det var ingen som trodde på ham. Ingen trodde heller på de som arbeidet i Malmo Sport og Jernvare da de påstod at Kjell Kjerrakaill hadde brutt seg inn gjennom vinduet i butikken.

-          Slik gikk det til at Kjell ble kjent over hele Norge. Konrad ble ikke overkonstabel, men måtte fortsette som vanlig konstabel. Når han gikk over Steinkjerbrua, passet han på ikke å se ned der hvor Kjell Kjerrakaill stod.

Kjerr, kjarr, kjute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

Fotnote

Kjer
'Kjer' (av norrønt 'kar'), kjerr, er et gammelt faststående fiskeredskap i elv, beregnet på laks og ørret. Redskapet er bygd av grovt trevirke eller jernspiler og har oftest en ledegard av stein eller tømmer. Fisk som går mot strømmen, blir ledet inn i den ruselignende fangstinnretningen gjennom en kjegleformet inngang (kalv) og blir stående innesperret i fangstrommet til den blir hentet opp med håv. Kjer er mest brukt på Vestlandet og i Trøndelag.