1001 godnatthistorier - 66. Historien om Kristine Krill

66. Historien om Kristine Krill

-          Du kjenner sikkert ikke Kristine Krill? Fru Fantasia så spørrende på M.

-          Er det ikke hun som er lærer på barneskolen, spurte M.

Fru Fantasia måtte le.

-          Nei, Kristine Krill er en liten reke som lever ute i havet. Hver morgen ser hun seg i vannspeilet oppe i vannoverflaten for å se om håret har krøllet seg i løpet av natten. Men det er ingen krøller.

-          Jaja, tenker Kristine. – Ingen krøller i dag heller. Da får jeg bare krille videre. Og det gjør hun.

-          Kristine Krill er selskapssyk. Heldigvis er det ingen sykdom. Hun er bare glad i å være sammen med andre.

-          Det er ikke lett å se Kristine Krill inne i stimer med krill, men der er hun iallfall.

-          Det aller morsomste Kristine vet er å svømme i flokk. Hun blir kjente med mange andre kriller også. Gammelkrillene har mye å fortelle. Spesielt om alle farene som lurer på dem ute i det åpne havet.

-          I Nordishavet er det Sivert Skrei. Han er i familie med Torstein Torsk, bare at han ofte er mye, mye større.

-          Sivert Skrei er også selskapssyk og liker seg best når han kan svømme sammen med mange andre skrei.

-          Heldigvis for Kristine Krill og vennene hennes kommer det store fisketrålere av og til og hjelper dem. Hun riktig godter seg når store skreistimer havner i trålposene og forsvinner fra havet. Selv er hun så liten at hun kommer ut mellom maskene om hun skulle være så uheldig å svømme inn i en trål.

-          En dag da Kristine lå og speilet seg i vannspeilet, hendte det noe forferdelig. Hun var så opptatt av å beundre seg selv at hun kom bort fra stimen.

-          Kristine var så oppslukt å se på alle de fine fargene hun hadde på hele seg at hun glemte alt annet. Hun våknet først da hun hørte noen puste like ved. Det var ikke hvem som helst som pustet. Det var Baldrian Blåhval.

-          Kristine hadde bare hørt om Baldrian av gammelkrillene, de få som hadde sluppet unna.

-          Nå så hun ham på vei mot krillstimen like ved. Kristine forsøkte å skrike, men stemmen hennes hørtes nesten ikke i vannet. Hun så bare et enormt gap som åpnet seg og så forsvant hele krillstimen inn. Gapet lukket seg halvveis og vannet ble spylt ut, men ingen krill var å se. Deretter svømte Baldrian Blåhval bare videre.

-          Hva skulle Kristine gjøre nå? Skulle hun svømme ned i dypet eller skulle hun ligge i overflaten og speile seg i vannspeilet? Hun valgte det siste. Da følte hun seg ikke så alene. Når hun så seg i speilet var de iallfall to krill.

-          Mens hun lå der, så hun en stor skygge komme nedenfra. Det var Bitten Brugde. Hun var en kjempestor hai. Akkurat som Baldrian Blåhval likte hun krill. Derfor åpnet hun munnen og spurte Kristin Krill om hun ville svømme inn.

-          Kristine tittet inn. Det så ikke ut til å være et trivelig sted å være. Hun ristet på hodet og takket nei.

-          Da kan du heller sette deg på ryggen min, så skal vi se om vi sammen kan finne vennene dine.

-          Kristine Krill holdt seg fast alt hun kunne. Det gikk greit, for Bitten Brugde svømte ikke fort. Hele tiden svømte hun med åpen munn. Det var sikkert derfor det gikk så sakte fremover.

-          Hvorfor har du munnen åpen, måtte Kristine spørre.

-          Det er fordi jeg kan si hallo om jeg møter en stim med krill. Jeg vet at krillen ikke liker seg så godt i det åpne havet hvor Baldrian Blåhval svømmer rundt. Når jeg har munnen åpen, kan de komme inn og gjemme seg om de vil.

-          Kristine visste ikke helt om hun skulle tro på Bitten. Hun krabbet helt frem på snuten til haien for å se bedre. Jammen var det fint å sitte slik. Hun kunne til og med speile seg i vannspeilet rett som det var.

-          Bitten bare svømte rett frem og la ikke merke til krillstimen til venstre. Kristine ropte og pekte til Bitten snudde.

-          Kristine vinket til krillen. Kom hit, kom hit, sa hun. Her er det et trygt gjemmested. Inne i munnen til Bitten Brugde kan ikke Baldrian Blåhval finne dere.

-          Krillstimen svømte rett inn i hva de trodde var en trygg hule. Da alle sammen var kommet inn, lukket Bitten munnen.

-          Da hun åpnet gapet igjen, var det ingen krill å se.

Krill, krall, krute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?