1001 godnatthistorier - 62. Historien om Silje Selje

62. Historien om Silje Selje

Våren var kommet. M så at snøen smeltet og små sildrebekker rant i veikanten. Men hvorfor hadde ikke fru Fantasia dukket opp de siste kveldene? M var bekymret. Ville det ikke bli en godnatthistorie i kveld heller?

Men så satt hun der likevel på sengekanten etter at M hadde pusset tennene.

-          Unnskyld at jeg ikke kom i går, sa feen. – Jeg måtte bare reise nordover med Sølvi Sønnavind for å se hvor langt våren var kommet. På veien tilbake stoppet jeg og snakket med Silje Selje som bor i skogholtet rett her borte.

-          Silje Selje? Hvem er det?

-          Tja, hva skal jeg si? Silje Selje er et tre. Hun har grågrønn stamme. Bladene hennes er litt lange og spisse i enden. Hun liker ikke å stå tett inntil de andre seljetrærne. Hun er ikke så selskapssyk som Gregers Gran som helst bare vil ha grantrær i nærheten. Dessuten har Silje Selje gåsunger om våren. Gåsungene kommer ut før bladene kommer.

-          Åja, da vet jeg hvem det er.

-          Det rare med seljetrærne er at det er hanntrær og hunntrær. Gregers Gran har både hann- og hunnblomster oppe i toppen. Gregers er sambo. Silje Selje er særbo; hun har bare hunnblomster.

-          Salve Selje har bare hannblomster.

-          Når begge to har gåsunger, ser de ganske like ut, Silje og Salve.

-          Enten du tror det eller ikke, så er Silje misunnelig på Salve hele våren. For hvem er det som først får besøk av Birgit Bie og familien hennes? Det er Salve. Kan hende er det fordi han ser mye gildere ut der han står og lyser gult i vårskogen? Og så er han full av pollen som er det beste biene vet tidlig om våren. Dersom Bjørnar Bonde har stelt godt med biene sine om høsten, har de nok av mat i kuben. Men om våren må de skaffe blomsterstøv selv. Det er Salve Selje full av.

-          Silje har bare nektar å by på. Til gjengjeld er den god på smaken. Etter at Birgit Bie har vært hos Salve, tar hun seg rett som det er en tur til Silje for å få en munnfull nektar.

-          Birgit Bie forstår ikke helt hvorfor ikke Silje og Salve kan bo i samme tre slik som andre treslag. Hun synes de er litt sære. Bør Bøk og Bjart Bjerk har det ikke slik.

-          Vi er særbo, sier Silje.

-          Ja, det var det jeg sa, svarte Birgit Bie. Dere er litt sære. Men det bryr jeg meg ikke om så lenge dere har pollen og nektar.

-          Vi sees, sa Birgit før hun fløy videre.

-          Solfrid Sol hadde mye å gjøre om våren. Først smeltet hun all snøen. Da det var gjort, lokket hun frem blåveis og hvitveis.

-          Silje Selje kjente hvordan sevjen steg opp og hun ble varm og myk i barken. Kunne hun ha det bedre?

-          Bjørnar Bonde var borte i bikubene og så til at Birgit Bie og de andre biene hadde det bra.

-          En dag hendte det noe skummelt. Iallfall syntes Silje det, men det var kanskje fordi hun var litt sær og ikke visste bedre. Berit og Berte Bondedatter kom gående opp til skogholtet der Silje bodde. De hadde med seg hver sin skarpe tollekniv. Da de stod under Silje, begynte de å trekke henne i greinene.

-          Au, det gjør vondt, sa Silje. Kan dere ikke slutte?

-          Enten sa hun ikke fra høyt nok, eller så forstod ikke barna hva hun sa. Med knivene kappet de av noen av de fineste greinene Silje hadde, uten at Silje kunne gjøre noen ting. Hun ble virkelig redd og greide ikke å holde på alle blomstene sine. Noen falt ned på bakken og slo seg. Silje Selje ble så sint at hun begynte å gråte. Det dryppet sevje fra de avkuttete greinene.

-          Nå skal vi lage seljefløyter, sa Berit til Berte.

-          Først da roet Silje seg og tittet ned på barna og hva de gjorde.

-          Hva kan dette bli, mon tro, spurte Silje seg selv.

-          Etter at barken var tatt av og kniven hadde skåret litt her og der, ble barken satt på igjen. Når Berit og Berte blåste inn i henne, kilte det litt. Og under over alle undere! Det ble til de deiligste toner.

-          Silje Selje så seg rundt om det var noen andre som hørte. Og sannelig ble det ikke stille borte i skogen der Gregers Gran, Bør Bøk og Bjart Bjerk stod. Alle lyttet til de fine tonene.

-          At jeg skulle oppleve dette, sa Silje for seg selv. De andre kan si at jeg er litt sær, men det er bare jeg som kan bli til seljefløyte.

-          Nesten hver dag den våren kom bondebarna til Silje. Selv Svend Svarttrost ble stille når Berit og Berte spilte på Silje. Og Solfrid Sol smilte til alle sammen.

Sil, sol, sute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?