1001 godnatthistorier - 65. Historien om Kristian Kvarts

65. Historien om Kristian Kvarts

-          Hva er det du holder i hånden, måtte M spørre da fru Fantasia satte seg ned i fotenden av senga.

-          Det er Kristian Kvarts.

-          Kristian Kvarts?

-          Ja, er han ikke fin?

-          Men han ser ut som han er laget av glass?

-          Det er fordi glass og kvarts er laget av det samme, et mineral som heter silisiumdioksid.

-          Det var et vanskelig navn. Jeg liker kvarts bedre, sa M.

-          Du finner Kristian Kvarts nesten over alt hvor det er stein og fjell. Noen kaller ham for bergkrystall.

-          Men hvorfor har jeg ikke sett ham før, da?

-          Det er fordi han liker å leke gjemsel. Det er ikke så ofte han dukker opp.

-          Jeg liker også å leke gjemsel.

-          Men du kan ikke gjemme deg på så lure steder som Kristian Kvarts. Han elsker å gjemme seg i granitt.

-          Granitt? Hvor er det? Jeg liker best å gjemme meg bak solbærbuskene.

-          Tja. Hva skal jeg si? Fru Fantasia tenkte seg om. – Granitt er ikke et sted. Det er en bergart.

-          En bergart? Hva er det?

-          Hmm. Granitt er en stein hvor Kristian Kvarts har gjemt seg så godt at han nesten ikke synes.

-          Det er ikke lett å se hvor han er i steinene. Han er skikkelig god til å gjemme seg.

-          Men en dag ble Kristian Kvarts lei av å leke gjemsel. Det hadde regnet i flere dager og han hadde riktig fått vasket seg. Å flytte på seg når han var stein og satt fast i fjellet, var nesten umulig. Hadde det ikke vært for at Stein Steinras kom ovenfra og dro ham med seg, hadde han nok blitt på plassen sin.

-          Stein kom med bulder og bra og rev Kristian med seg ut i elva.

-          Endelig skal jeg komme ut i verden og se meg om, tenkte han da han plasket ned i vannet. Men der nede var det helt annerledes enn han hadde tenkt. Selv var han ganske skarp i kantene. Strømmen var strid og han knuffet borti de andre steinene.

-          Au, au, au, hørte han rundt på alle kanter.

-          Selv om du kommer sammen med Stein Steinras, får du oppføre deg som en rullestein.

-          De var skikkelig irriterte alle sammen.

-          Kristian Kvarts ble kastet hit og dit og fikk etter hvert slått av de skarpe kantene. Under hver flom ble han rundere og rundere, og før han viste av det, var han blitt en rullestein akkurat som alle de andre.

-          Om høsten gikk ryktene og praten blant steinene på elvebunnen.

-          Sjøørreten kommer, hvisket alle sammen. – Sjøgrim og Sjøhild er sett lenger ned i elva. Bare de nå greier å komme opp hit. Ferdinand Fisker går og lurer på dem i vadestøvlene sine. Kunne vi bare hjelpe dem slik at de kommer trygt opp hit uten å treffe på ham.

-          Rullesteinene var blitt rundere nå og lå ikke like støtt som før. Når det var litt strøm i vannet, var det ikke lett å gå på dem med vadestøvler.

-          Ferdinand Fisker gikk ut på dypere vann mens han kastet med fluestangen. Han passet nøye på hvor han satte foten for ikke å miste balansen.

-          De kommer nå, rumlet rullesteinene. - Sjøgrim og Sjøhild er på vei. Nå gjelder det!

-          Steinene rundt Ferdinand begynte å rulle alt de greide.

-          Plutselig datt Ferdinand Fisker så lang han var og tok til å drive nedover. Heldigvis var ikke strømmen sterkere enn at han greide å svømme til lands. Men klissvåt og kald var han.

-          Nå var veien klar for sjøørretene.

-          De kom svømmende like bort til Kristian Kvarts og grov en liten grop i grusen. Der la Sjøhild eggene sine. Kristian rugget fornøyd på seg slik at noen av eggene ble gjemt under ham.

-          Det ble vinter og isen kom og la seg på elva. En morgen kjente Kristian at det var noe som kilte under ham. Han tittet ned og hva var det han så? En knøttliten ørretunge som så vidt kunne svømme.

-          Det var det rareste og søteste Kristian hadde sett! Den lignet slett ikke på moren og faren sin bortsett fra at den hadde hode og hale.

-          Der og da bestemte Kristian Kvarts at han ville bli liggende hvor han var. Og slik ble det. For hvert år ble han rundere og rundere. Av og til kunne han nok ønske at han var en kvartskrystall som ble beundret av alle som så ham, men hva slags liv var egentlig det?

-          Her i elva var det en mening med det han gjorde. Selv om vannet i elva var kaldt, ble han varm når han tenkte på alle småørretene han hadde tatt vare på.

Kvorts, kvarts, kvute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?