1001 godnatthistorier - 235. Historien om Attila Atom

235. Historien om Attila Atom

-          Jeg snakket med Vilja Vitenskapskvinne forleden, sa fru Fantasia da hun slo seg ned ved siden av M.

-          Vilja ville absolutt fortelle meg om Attila Atom.

-          Hvem er det, spurte M. – Det var et rart navn.

-          Vilja sa at Attila er så liten at det er helt umulig å se ham. Likevel er han der hele tiden. Uten Attila Atom hadde det ikke vært noen ting.

-          Går det an, da? Jeg ser jo deg, rommet mitt, lekene, ja, alt.

-          Det er det merkelige. Attila Atom er den byggeklossen som alle ting er bygget opp av. Selv er han laget av en ørliten kjerne, en atomkjerne. Rundt kjernen svever det enda mindre elektroner. Likevel er mesteparten av Attila tomrom. Det er derfor Nøytrunn Nøytrino kan gå tvers gjennom ham uten å treffe noen ting.

-          Det tror jeg ikke på, sa M.

-          Enten du tror det eller ikke, så er det slik det er. Da jeg snakket med Attila sist, var han et oksygenatom.

-          Rundt kjernen hans svever små elektroner akkurat som planeter rundt sola. Attila Atom liker best å være et oksygenatom fordi da hender det så mye spennende. Attila liker ikke å være alene. Det er bestandig bedre å være to, mener han. Derfor slår han seg gjerne sammen med Ada Atom og blir et oksygenmolekyl.

-          Hvis noen skal tegne oss på papir, måtte papirarket være omtrent 15 milliarder kilometer fra den ene siden til den andre. Det skjønner alle at ikke går. Så mye papir finnes ikke i hele verden!

-          Det fine med å slå seg sammen med Ada slik at vi blir et oksygenmolekyl, er at vi blir til den luften du puster inn, sier Attila. Jeg har ikke tall på de gangene jeg har gått inn gjennom nesen din og ut igjen. Du kan ikke ane hvor mye rart det er der inne.

-          Er det sant, undret M.

-          Du tror vel ikke at jeg lyver? Det er så sant som jeg heter Attila Atom. Rett som det er, treffer Ada og jeg et hydrogenatom. Da slår vi tre oss sammen og blir til vann. Det samme vannet som du tapper ut av springen og bruker når du pusser tennene. Når jeg snakker om det – kan du si til Tarjei Tannbørste at jeg ikke liker at han tar på seg for mye tannpasta. Det holder at du sier det til Tarjei. Carl Colgate blir kanskje sint om du sier det direkte til ham; han tror han er noe bare fordi han har Colgate til etternavn.

-          Når vannmolekylene slår seg sammen, blir vi til innsjøer og store hav, men uten oksygen hadde det vært dårlig med liv i vannet. Nesten alt som lever i vannet må puste, og da trenger de oksygen.

-          Ada og jeg kjenner alle fiskene i vannet, både store og små. Til og med Baldrian Blåhval er vi venner med selv om han må opp til overflaten for å puste luft.

-          Egentlig synes jeg det er noe slitsomt å være i vannet og bli pustet ut og inn hele tiden. Du kan bare tenke det hvordan det er å være i kontakt med fiskegjeller hele tiden.

-          Det er litt vemmelig. Derfor trives Ada og jeg best når vi slår oss sammen med Sindre Silisium og blir til silisiumdioksid. Det er akkurat som å ha ferie når vi ligger inne i fjellet og er en kvartskrystall.

-          Er vi heldige, kommer vi på geologisk museum og blir beundret av mange mennesker hver eneste dag, avsluttet Attila Atom.

Beundrerinne, beundrerate, beundrerute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

1001 godnatthistorier - 234. Historien om Lusken Lusegress

234. Historien om Lusken Lusegress

Fru Fantasia kom inn til M og M så forventningsfullt opp. Feen hadde bestandig så mye spennende å fortelle. M hadde aldri trodd at det var så mye rart i verden.

-          Hva tror du jeg har i hånden bak ryggen, spurte hun.

-          Er det mose, spurte M og så på den lille grønne planten.

-          Nesten riktig gjettet, men det er lusegress.

-          Lusegress? Men jeg kan ikke se noen lus.

-          Det er fordi Lusken ikke liker Lucius Lus. Lusken liker ingen i lusefamilien. Spesielt ikke Lucius.

-          Ha deg unna, sier Lusken så snart han får øye på Lucius. – Kommer du deg ikke vekk, så skal jeg ta knekken på deg.

Fra gammelt av ble lusegress samlet inn og kokt. Vannet ble brukt til å vaske håret i og vips var lus ikke noe problem. Da hodelusen ble nesten borte, trodde folk det var nok å bruke såpe og shampoo til hårvasken, men slik var det ikke. Lucius Lus kom tilbake og slo seg ned i håret til barn i barnehage og skole. Nå var det ingen hjelp å få av Lusken, for han hadde lusket til fjells. Når folk ikke lenger hadde bruk for ham, dro han heller på ferie. I fjellet var det verken lus eller mange turister, og han fikk stort sett være i fred. Noen sauer tuslet omkring, men de beitet helst på gress og urter.

-          Lusken Lusegress fikk vokse i fred og ro og nøt den friske luften i fjellet. Sammen med Krikar Krekling hadde han gode dager. Når det ble litt for stille for de to vennene, kom gjerne en liten saueflokk forbi og breket litt. Rett som det var, la de fra seg en liten lort.

-          Takk for det, sa Krikar. – En liten lort er som en gave fra himmelen. Da får jeg større bær neste år.

-          Ingen av de to vennene var fjellklatrere. Likevel konkurrerte de seg imellom om hvem som kunne gå høyest til fjells. Krikar Krekling hadde den fordelen at han ofte ble spist av fugler som la igjen frø rundt omkring. Snøgrim Snøspurv var til god hjelp, men som regel la han igjen frøene så høyt til fjells at det ikke var noe jord å vokse i.

-          Krikar kunne nok spire, men det ble aldri til at han greide å holde ut i snaufjellet. Dessuten var han for utsatt for frost om han vokste høyt oppe. Noe av det verste Krikar Krekling visste, var å fryse.

-          Da var det helt annerledes med Lusken Lusegress der han lusket rundt i fjellheimen. Lusken hadde sett seg ut Galdhøpiggen. Dit ville han veldig gjerne ta en tur. Hadde det bare vært litt mer jord der oppe, liker han å tro at han kunne klatret helt til topps og vokst der.

-          Hadde du bare ikke hatt så saftige bær, tror jeg nok at vi kunne dratt på ordentlig fjelltur sammen.

-          Jeg har hengt meg på Fjodor Fjellstøvel flere ganger med yngleknoppene som jeg har i toppen. Noen ganger har jeg vært med helt til de høyeste fjelltoppene, men der har det vært bare stein, så jeg har ventet med å slippe meg ned til vi har kommet ned igjen.

-          Du skulle vært en tur på Galdhøpiggen, sa Lusken. – Der er det fint. Du kan få kakao og kaffe der oppe også. Om du vil ha noe å drikke.

-          Selv har jeg aldri fått kakao, men jeg har undret meg på om det er godt. Det samme har Fjodor Fjellstøvel. Det samme kan det egentlig være.

-          Nedover mot Spiterstulen bruker jeg å si takk for laget til Fjodor. Ser deg til neste år, sier jeg. Noen uker senere kommer snøen. Er jeg heldig, får jeg besøk av Leif Lemen når han er på vei nedover. Han sier at han skal hilse til deg, Krikar.

Hils, hals, hute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

1001 godnatthistorier - 233. Historien om Nøytrunn Nøytrino

233. Historien om Nøytrunn Nøytrino

-          Du har vel aldri sett Nøytrunn Nøytrino i det siste, spurte fru Fantasia da hun kom inn til M.

-          Nei, skulle jeg sett henne, svarte M.

-          Jeg tror hun er umulig å få øye på, for hun er så liten. Hun er så liten at det ikke går an å forestille seg hvor liten. Vilja Vitenskapskvinne er godt kjent med Nøytrunn. Vilja sier at selv om familien til Nøytrunn er kjempestor, så har Nøytrunn ingen kontakt med de andre nøytrinoene. Vilja vet at hvert eneste sekund så passerer omtrent 68 milliarder, (68.000.000.000) nøytrinoer gjennom hver kvadratcentimeter. En kvadratcentimeter er så stor som tommelfingerneglen til pappaen din.

-          Nøytrunn har det forferdelig travelt. Hun farer av sted med lysets hastighet. Det er fort. Nesten tre hundre tusen kilometer på ett sekund

-          Vilja Vitenskapskvinne sier at fordi Nøytrunn er bittebitteliten, så støter hun aldri borti noen andre. Hun går rett gjennom alt fordi det meste egentlig er tomrom, ingenting. Det er derfor hun er så ensom – hun møter aldri noen andre.

-          Jeg synes synd på Nøytrunn. Det må være trist ikke å ha noen venner i det hele tatt.

-          Det kan vi gjøre noe med, sa feen og fant frem tryllestaven. – La oss stoppe henne og slå av en liten prat.

Fru Fantasia gjorde noen bevegelser med tryllestaven rett over tommelfingerneglen sin og drysset litt stjernestøv. Og sannelig! Der var Nøytrunn Nøytrino.

-          Hva skjedde, spurte Nøytrunn. – Dette har aldri hendt meg før. Hvem er du, sa hun og så på M.

-          Jeg er M, vel.

-          Hyggelig å hilse på deg, sa Nøytrunn. – Jeg tror kanskje jeg har sett deg før, men jeg har hatt det så travelt. Slik er det når man må kappspringe med Lyster Lys. Jeg er litt lurere enn Lyster. Når han møter på en hindring, er det full stopp for ham, mens jeg farer rett gjennom og kommer ut på den andre siden. Hvis du går inn i et rom som ikke har vinduer og lukker døra, blir det helt mørkt. Men jeg farer bare rett gjennom. Dessuten kan jeg reise gjennom jordkloden uten å treffe på noen ting og komme ut på andre siden og ha like god fart.

-          Går det virkelig an, spurte M.

-          Ja, for oss nøytrinoer, så.

-          Kanskje du kan fortelle meg hvordan det er inne i jorda. Jeg har bare gravd litt og støtt på Markus Meitemark og andre småkryp.

-          Ja, han kryper rundt. Jeg har passert gjennom ham også. Men det er lenger inn i jorda det begynner å bli interessant og spennende. Du aner ikke hvor mye gull og sølv jeg har sett. Gullet ligger i svære hauger inne i jorda, men ikke alle steder. Hvis jeg hadde fortalt deg hvor gullet var, ville du blitt rik, men jeg har det så travelt at jeg knapt legger merke til slikt. Jeg bare ser at gullet er der.

-          Så spennende! Jeg har lyst til å reise på skattejakt sammen med deg!

M klappet i hendene, så ivrig ble hun. Nøytrunn Nøytrino så spørrende på feen.

-          Skal vi, sa hun.

Fru Fantasia nikket og drysset mer stjernestøv med tryllestaven.

-          Nå ble det varmt, sa M på vei nedover.

-          Ja, slik er det inne i jorda, svarte Nøytrunn. – Det er derfor jeg har det så travelt. Hadde jeg ikke gått like fort som Lyster Lys, ville jeg brent opp. Nå bare kjenner jeg så vidt at det er litt varmt. Vi kommer ut igjen i Australia et sted. Der vet jeg at det er gull. Nå tar vi det litt med ro. Hold pusten nå, for vi kommer ut i en liten elv.

-          Ser du hva jeg ser, sa fru Fantasia og pekte med tryllestaven.

-          Ja, sa M. – Nå fyller jeg lommene.

-          Dette var moro. Nå har jeg noe å vise til mamma og pappa i morgen. Hva vil de si når jeg viser dem alt gullet vi fant?

Det fikk M aldri vite, for plutselig lå hun i sengen. Både gullet og Nøytrunn Nøytrino var borte. Bare feen satt på sengekanten. M lukket øynene.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

Nedenfor er en link til «The Scale of the Universe» - interessant å ta en titt på denne animasjonen.

http://htwins.net/scale2/index.html