1001 godnatthistorier - 234. Historien om Lusken Lusegress

234. Historien om Lusken Lusegress

Fru Fantasia kom inn til M og M så forventningsfullt opp. Feen hadde bestandig så mye spennende å fortelle. M hadde aldri trodd at det var så mye rart i verden.

-          Hva tror du jeg har i hånden bak ryggen, spurte hun.

-          Er det mose, spurte M og så på den lille grønne planten.

-          Nesten riktig gjettet, men det er lusegress.

-          Lusegress? Men jeg kan ikke se noen lus.

-          Det er fordi Lusken ikke liker Lucius Lus. Lusken liker ingen i lusefamilien. Spesielt ikke Lucius.

-          Ha deg unna, sier Lusken så snart han får øye på Lucius. – Kommer du deg ikke vekk, så skal jeg ta knekken på deg.

Fra gammelt av ble lusegress samlet inn og kokt. Vannet ble brukt til å vaske håret i og vips var lus ikke noe problem. Da hodelusen ble nesten borte, trodde folk det var nok å bruke såpe og shampoo til hårvasken, men slik var det ikke. Lucius Lus kom tilbake og slo seg ned i håret til barn i barnehage og skole. Nå var det ingen hjelp å få av Lusken, for han hadde lusket til fjells. Når folk ikke lenger hadde bruk for ham, dro han heller på ferie. I fjellet var det verken lus eller mange turister, og han fikk stort sett være i fred. Noen sauer tuslet omkring, men de beitet helst på gress og urter.

-          Lusken Lusegress fikk vokse i fred og ro og nøt den friske luften i fjellet. Sammen med Krikar Krekling hadde han gode dager. Når det ble litt for stille for de to vennene, kom gjerne en liten saueflokk forbi og breket litt. Rett som det var, la de fra seg en liten lort.

-          Takk for det, sa Krikar. – En liten lort er som en gave fra himmelen. Da får jeg større bær neste år.

-          Ingen av de to vennene var fjellklatrere. Likevel konkurrerte de seg imellom om hvem som kunne gå høyest til fjells. Krikar Krekling hadde den fordelen at han ofte ble spist av fugler som la igjen frø rundt omkring. Snøgrim Snøspurv var til god hjelp, men som regel la han igjen frøene så høyt til fjells at det ikke var noe jord å vokse i.

-          Krikar kunne nok spire, men det ble aldri til at han greide å holde ut i snaufjellet. Dessuten var han for utsatt for frost om han vokste høyt oppe. Noe av det verste Krikar Krekling visste, var å fryse.

-          Da var det helt annerledes med Lusken Lusegress der han lusket rundt i fjellheimen. Lusken hadde sett seg ut Galdhøpiggen. Dit ville han veldig gjerne ta en tur. Hadde det bare vært litt mer jord der oppe, liker han å tro at han kunne klatret helt til topps og vokst der.

-          Hadde du bare ikke hatt så saftige bær, tror jeg nok at vi kunne dratt på ordentlig fjelltur sammen.

-          Jeg har hengt meg på Fjodor Fjellstøvel flere ganger med yngleknoppene som jeg har i toppen. Noen ganger har jeg vært med helt til de høyeste fjelltoppene, men der har det vært bare stein, så jeg har ventet med å slippe meg ned til vi har kommet ned igjen.

-          Du skulle vært en tur på Galdhøpiggen, sa Lusken. – Der er det fint. Du kan få kakao og kaffe der oppe også. Om du vil ha noe å drikke.

-          Selv har jeg aldri fått kakao, men jeg har undret meg på om det er godt. Det samme har Fjodor Fjellstøvel. Det samme kan det egentlig være.

-          Nedover mot Spiterstulen bruker jeg å si takk for laget til Fjodor. Ser deg til neste år, sier jeg. Noen uker senere kommer snøen. Er jeg heldig, får jeg besøk av Leif Lemen når han er på vei nedover. Han sier at han skal hilse til deg, Krikar.

Hils, hals, hute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?