1001 godnatthistorier - 467. Historien om Kåre Kål

 

467. Historien om Kåre Kål

-          Hundre hoder er bedre enn ett, sier Kåre Kål. Jeg traff ham i kålåkeren i kveld, sa fru Fantasia og satte seg ved siden av M.

-          Jeg synes jeg greier meg bra med ett hode, sa M. – Jeg har hørt eventyr om troll med både tre, seks og ni hoder, og det gikk aldri bra med dem. Hundre høres ut som mye mer.

-          Ikke greit å vite hva Kåre Kål mente. Han sier så mye rart.

-          Kan hende er det fordi han holder til i kålåkeren? Jeg lurer litt på hva de snakker om de som holder til der, sa M.

 

-          Det skal vi finne ut, sa feen og svingte med tryllestaven.

-          Men, men, jeg ser jo ingen kålhoder, det er bare blader over alt. Jeg tror min santen at Kåre driver og leker gjemsel med oss.

-          Han er her nok. Det er bare å se godt etter innimellom bladene. Der har vi ham, forresten. Jeg spør ham hva han driver med for tiden.

-          Tror du ikke jeg hørte hva du sa, sa Kåre. – Jeg har store ører og hører det meste. Det er en av fordelene ved å være kålhode. Man kan følge med på det meste. Akkurat nå hørte jeg at Skybert Sky har planer om å komme med en regnskur i morgen. Han snakket om rotbløyte, og det kan trengs. Er det noe vi kålhoder må ha, så er det regn. Som dere ser, er det trangt om plassen her, og trangere blir det nå vi blir tjukke i hue som mange sier.

-          Tjukk i hue?

M måtte le enda hun visste det ikke var særlig høflig.

-          Var det noe som var morsomt, spurte Kåre.

-          Neida, svarte M, - det var bare en flue som kilte meg under nesen.

-          Å ja, sa Kåre, - det er slikt som skjer. Kan hende var det Kå Kålflue. Hun kan være veldig plagsom. Kå flyr inn i ørene mine rett som det er.

 

-          Hva hun har der å gjøre, vet jeg ikke, men hun er vel ute etter et sted å legge fra seg eggene sine. Når larvene til Kå Kålflue blir større, begynner de å spise av bladene mine. Da blir det hull der hvor det ikke skal være hull.

 

-          Nå kjenner jeg at det begynner å bli kjøligere i luften om nettene, og jeg begynner å glede meg litt til å bli høstet og komme i grønnsakdisken. Du vet det kan bli noe ensformig bare å være sammen med alle disse kålhodene. Når sommeren går mot slutten, har vi vel egentlig snakket om det meste det går an å snakke om.

-          Vi har diskutert om vi skal være med kålverdensmesterskapet, men har funnet ut at vi ikke har noen sjanse der. Verdens største kålhode skal ha veid over 60 kilo. Ivar Ipad har vist oss bilde av det.

 

-          Så store er det nok ingen av oss som greier å bli. Men jeg er fornøyd bare jeg kommer i grønnsakdisken. Hadde jeg veid 60 kilo var det ingen som orket å bære meg dit. Derfor er jeg glad for å være akkurat som jeg er.

 

-          Det holder lenge for meg. Men nå må du unnskylde meg. Jeg har det litt travelt og må skynde meg å vokse litt til før jeg blir høstet.

Kål, kal, kute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 466. Historien om Døkk Dørkarm

466. Historien om Døkk Dørkarm

-          I kveld da jeg åpnet døra for å komme inn til deg, var det en som snakket til meg, sa fru Fantasia og strøk over dynetrekket. – Jeg har knapt lagt merke til ham før, og det var akkurat det han klaget litt over.

-          Hvorfor er det ingen som bryr seg om meg, sa Døkk Dørkarm. – Alle går gjennom meg, men ingen ser meg. De er bare opptatt av å tørke av føttene på Dørdis Dørmatte og ikke å snuble i Dolp Dørstokk.

-          Hva kan jeg gjøre med det, spurte feen.

-          Du kan fortelle om meg i en godnatthistorie, sa Døkk.

-          Og det lovte jeg å gjøre. Men så begynte jeg å tenke på hva en slik historie skulle handle om. Det ble nesten som å fortelle om hullet i synålen; det er jo egentlig ikke noe å fortelle om. Jeg tror vi må snakke med Døkk selv. Jeg greier ikke å komme på noe.

 

De to reiste seg opp fra sengen. Da de stod ved siden av Døkk Dørkarm, sa feen at hun ikke kom på noe å fortelle, så Døkk måtte hjelpe til.

-          Merkelige greier, mente Døkk. – Alle går gjennom meg. Hadde det ikke vært for meg, ville det ikke gått an verken å gå inn i eller ut av hus. Jeg er liksom usynlig. Akkurat som Reidar Reisverk. Han synes heller ikke, men det ville vært umulig å bygge hus av tre uten ham.

 

-          Et hus uten en solid og god dørkarm ville vært umulig. Gjennom meg har konger og tyver gått, og jeg husker dem alle sammen.

-          For lenge siden, den gangen da røvere herjet omkring, var jeg liten og lav. Det var fordi det skulle være vanskelig å komme inn i husene for de som ikke hadde noe der å gjøre. Røvere som kom med sverd hånd, måtte bøye nakken for komme inn. Da kunne det hende at noen stod innenfor dørkarmen og hugget hodet av dem. Det var ikke pent gjort, men ellers kunne det skje at røverne hugget hodet av dem i stedet.

-          Skulle konger komme på besøk, ble dørkarmen gjort stor og høy fordi konger gjerne hadde en stor krone på hodet sitt. Dessuten hadde kongene ofte mesket seg med god mat slik at dørkarmene måtte være brede.

 

-          Dolp Dørstokk var lite begeistret for kongebesøk, for da ble han dekket til med en stor rød løper for at kongen ikke skulle snuble. Hvordan ville det gå om kongen snublet og falt? Kan hende ville han sprekke? Ingen våget å ta sjansen på det.

-          Det fineste med å være dørkarm, sa Døkk, - er at jeg ofte blir malt i de fineste farger. Noen ganger blir det til og med brukt bladgull når det er kongebesøk. Jeg skulle ønske at det var mer vanlig. Med bladgull, mener jeg.

 

-          Hadde jeg og Doffen Dør fått gullmaling på oss, ville vi sett ut som vi kom fra eventyrene i Tusen og en natt. Det hadde vært noe.

 

-          Historier og eventyr er det morsomste jeg vet. Derfor gleder jeg meg hver gang fru Fantasia kommer her om kveldene. Jeg husker alle historiene hennes og håper hun vil komme tilbake mange, mange ganger.

-          Det lover jeg sa feen, men nå er det nok for i kveld. God natt til dere begge to, Døkk og M.

Godnitt, godnatt, godnute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 465. Historien om Garibaldi Gardin

 

465. Historien om Garibaldi Gardin

-          Jeg ser du har trukket fra Garibaldi Gardin, sa fru Fantasia og satte ned ved siden av M i fotenden av sengen.

-          Ja, jeg pleier å trekke ham til side når jeg ruller ned Rudolf Rullegardin.

Plutselig var det noen som begynte å snakke borte ved vinduet.

-          Det er vel aldri Garibaldi Gardin som prater, sa M og så på feen.

-          Klart det er meg, sa Garibaldi. – Visste du ikke at jeg kan snakke? Det er bare det at du ikke har hørt etter før. Jeg synes virkelig du kan trekke meg for etter at du har rullet ned Rudolf. Jeg er jo mye penere enn ham.

 

-          Dessuten blir jeg krøllete av å være trukket fra hele tiden. Hva er poenget med å ha gardin om du ikke trekker meg for om natten?

M hoppet ut av sengen og gjorde som Garibaldi ville.

-          Det gjorde godt, sa Garibaldi Gardin. – Nå har du jo Rudolf Rullegardin trukket ned om natten, men jeg kan fortelle deg at før Rudolf ble til, var det bare oss gardiner som ble brukt. Vi ble trukket for fordi i gamle dager var det både spøkelser og andre lite hyggelige skapninger som tuslet rundt utendørs om natten.

-          Mange var redde for det som skjulte seg i mørket. Ja, du har sikkert hørt om folk som er mørkredde?

-          Nei, stopp nå, sa fru Fantasia. – Nå må du ikke fortelle historier som kan gjøre M så redd at hun ikke får sove. Ikke noe av det du vil fortelle, er jo sant.

-          Er det ikke det, spurte Garibaldi. – Dere aner ikke hvor mye skummelt jeg har sett nattestid. Hugleik Hus rett og slett forlanger at jeg blir brukt når det blir mørkt. Blomsterenga kan nok se fin og vakker ut om dagen, men om natten er det annerledes. Da farter Fartein Flaggermus omkring både høyt og lavt. Alle de andre som er der ute, tør jeg ikke nevne ved navn. Særlig ikke etter at det er blitt mørkt.

-          Selv Hugleik Hus er så redd om natten at det rett som det er knirker i ham. Særlig når Vegard Vestavind fyker rundt hushjørnene og får fart i de som ferdes i mørket.

-          Nei, nå tror jeg du må stoppe, sa feen. – Ser du ikke at M trekker dynen helt opp til nesetippen?

-          Det gjør jeg ikke det, svarte M. – Det er bare litt kaldt. Jeg er ikke redd i det hele tatt. Og jeg er ikke mørkredd, iallfall.

-          Det var verre før, knirket Hugleik Hus. – Da var jeg så redd at jeg bare våget å ha noen få glugger i veggene. Da Gleng Glass kom, ble det skikkelig skummelt. Hadde det ikke vært for Garibaldi Gardin, vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. De som bodde inni meg, var enda reddere. Noen ganger ble de så redde at de bare flyttet sin vei.

 

-          Jeg vet om mange hus som stod så langt fra andre hus at de som bodde der bare flyttet. Så redde var de. Det er derfor folk bor i byer og byggefelt. De vil helst ha lys utenfor hele natten for at alt det skumle som tusler rundt i nattemørket ikke skal komme for nær.

-          Ja, slik er det, sa Garibaldi Gardin.

-          Greit det, sa M. – Hvis du er så redd, skal jeg passe på å trekke deg for her eneste kveld. Men jeg er ikke redd og dermed basta.

Bastinne, bastate, bastute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

ATLE FRYKTER ALT!

 

ATLE FRYKTER ALT! (Men kan det være falske nyheter/fake news nå som Luciadagen nærmer seg?)

Svart senker frykten seg
I stall og stue
Solen har gått sin vei,
Farene truer

Trøsten er at Luciadagen i år faller på søndag 13. desember, ikke fredag 13., men hjelper det? Atle forsøker å omtale seg selv som tredje person for å distansere seg fra FRYKTEN, men virker det? Han vet ikke.

De siste årene (Atle vet ikke helt hvor lenge) har FRYKTEN hatt gode levekår. Det har tatt tid for ham, men han har etter hvert forstått at han bør FRYKTE eller være redd for det meste. Det siste året har FRYKTEN for Covid-19 fått det til å tippe over for stakkars Atle.

Nå er det blitt første desember, og han FRYKTER at det ligger an til snøkaos om ikke lenge. Når så kakelinna kommer, er han REDD for at det kan bli forferdelig glatt. Når han må gå til butikken for å proviantere, er han plaget av FRYKT for at han kan falle på glattisen og brekke en arm eller det som verre år. FRYKTEN for at det kan bli for kaldt eller for varmt i vinter rir ham som en mare nå når nettene er lange og dagene korte. Synker termometeret under 20 minus, er han REDD for at han ikke har gode nok ullsokker og kan fryse på seg forkjølelse, influensa eller andre uhumskheter i disse koronatider. Kanskje bør han holde seg innendørs eller aller helst ligge i senga hele dagen? Det siste tør han jo ikke, for han har hørt at de aller fleste dør akkurat der, i senga. Derfor er han alvorlig plaget av FRYKT hver gang han inntar horisontalen og trekker dyna opp til nesetippen. Dette er nå blitt så alvorlig for ham at han virkelig lurer på om han bør oppsøke fastlegen og åpne opp om alt som bekymrer ham. Det er bare det at dersom legen er velvillig, blir han henvist videre for undersøkelser av alt mulig, og hvem vet hva som kan feile ham da? Han FRYKTER så mye hva som kan bli resultatet at han utsetter legebesøket på ubestemt tid. Det er bare det at da vokser FRYKTEN enda mer!

Men kan hende er det ikke så alvorlig for Atle likevel? Om ikke lenge flyr han paraglider uten å ofre FRYKTEN en tanke. Snart fridykker han på 10-15 meters dyp i Norges neststerkeste tidevannsstrøm; der er FRYKTEN ikke med når han driver i Straumen ut mot Trondheimsfjorden.