466. Historien om Døkk Dørkarm
- I kveld da jeg åpnet døra for å komme inn til deg, var det en som snakket til meg, sa fru Fantasia og strøk over dynetrekket. – Jeg har knapt lagt merke til ham før, og det var akkurat det han klaget litt over.
- Hvorfor er det ingen som bryr seg om meg, sa Døkk Dørkarm. – Alle går gjennom meg, men ingen ser meg. De er bare opptatt av å tørke av føttene på Dørdis Dørmatte og ikke å snuble i Dolp Dørstokk.
- Hva kan jeg gjøre med det, spurte feen.
- Du kan fortelle om meg i en godnatthistorie, sa Døkk.
- Og det lovte jeg å gjøre. Men så begynte jeg å tenke på hva en slik historie skulle handle om. Det ble nesten som å fortelle om hullet i synålen; det er jo egentlig ikke noe å fortelle om. Jeg tror vi må snakke med Døkk selv. Jeg greier ikke å komme på noe.
De to reiste seg opp fra sengen. Da de stod ved siden av Døkk Dørkarm, sa feen at hun ikke kom på noe å fortelle, så Døkk måtte hjelpe til.
- Merkelige greier, mente Døkk. – Alle går gjennom meg. Hadde det ikke vært for meg, ville det ikke gått an verken å gå inn i eller ut av hus. Jeg er liksom usynlig. Akkurat som Reidar Reisverk. Han synes heller ikke, men det ville vært umulig å bygge hus av tre uten ham.
- Et hus uten en solid og god dørkarm ville vært umulig. Gjennom meg har konger og tyver gått, og jeg husker dem alle sammen.
- For lenge siden, den gangen da røvere herjet omkring, var jeg liten og lav. Det var fordi det skulle være vanskelig å komme inn i husene for de som ikke hadde noe der å gjøre. Røvere som kom med sverd hånd, måtte bøye nakken for komme inn. Da kunne det hende at noen stod innenfor dørkarmen og hugget hodet av dem. Det var ikke pent gjort, men ellers kunne det skje at røverne hugget hodet av dem i stedet.
- Skulle konger komme på besøk, ble dørkarmen gjort stor og høy fordi konger gjerne hadde en stor krone på hodet sitt. Dessuten hadde kongene ofte mesket seg med god mat slik at dørkarmene måtte være brede.
- Dolp Dørstokk var lite begeistret for kongebesøk, for da ble han dekket til med en stor rød løper for at kongen ikke skulle snuble. Hvordan ville det gå om kongen snublet og falt? Kan hende ville han sprekke? Ingen våget å ta sjansen på det.
- Det fineste med å være dørkarm, sa Døkk, - er at jeg ofte blir malt i de fineste farger. Noen ganger blir det til og med brukt bladgull når det er kongebesøk. Jeg skulle ønske at det var mer vanlig. Med bladgull, mener jeg.
- Hadde jeg og Doffen Dør fått gullmaling på oss, ville vi sett ut som vi kom fra eventyrene i Tusen og en natt. Det hadde vært noe.
- Historier og eventyr er det morsomste jeg vet. Derfor gleder jeg meg hver gang fru Fantasia kommer her om kveldene. Jeg husker alle historiene hennes og håper hun vil komme tilbake mange, mange ganger.
- Det lover jeg sa feen, men nå er det nok for i kveld. God natt til dere begge to, Døkk og M.
Godnitt, godnatt, godnute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar