465. Historien om Garibaldi Gardin
- Jeg ser du har trukket fra Garibaldi Gardin, sa fru Fantasia og satte ned ved siden av M i fotenden av sengen.
- Ja, jeg pleier å trekke ham til side når jeg ruller ned Rudolf Rullegardin.
Plutselig var det noen som begynte å snakke borte ved vinduet.
- Det er vel aldri Garibaldi Gardin som prater, sa M og så på feen.
- Klart det er meg, sa Garibaldi. – Visste du ikke at jeg kan snakke? Det er bare det at du ikke har hørt etter før. Jeg synes virkelig du kan trekke meg for etter at du har rullet ned Rudolf. Jeg er jo mye penere enn ham.
- Dessuten blir jeg krøllete av å være trukket fra hele tiden. Hva er poenget med å ha gardin om du ikke trekker meg for om natten?
M hoppet ut av sengen og gjorde som Garibaldi ville.
- Det gjorde godt, sa Garibaldi Gardin. – Nå har du jo Rudolf Rullegardin trukket ned om natten, men jeg kan fortelle deg at før Rudolf ble til, var det bare oss gardiner som ble brukt. Vi ble trukket for fordi i gamle dager var det både spøkelser og andre lite hyggelige skapninger som tuslet rundt utendørs om natten.
- Mange var redde for det som skjulte seg i mørket. Ja, du har sikkert hørt om folk som er mørkredde?
- Nei, stopp nå, sa fru Fantasia. – Nå må du ikke fortelle historier som kan gjøre M så redd at hun ikke får sove. Ikke noe av det du vil fortelle, er jo sant.
- Er det ikke det, spurte Garibaldi. – Dere aner ikke hvor mye skummelt jeg har sett nattestid. Hugleik Hus rett og slett forlanger at jeg blir brukt når det blir mørkt. Blomsterenga kan nok se fin og vakker ut om dagen, men om natten er det annerledes. Da farter Fartein Flaggermus omkring både høyt og lavt. Alle de andre som er der ute, tør jeg ikke nevne ved navn. Særlig ikke etter at det er blitt mørkt.
- Selv Hugleik Hus er så redd om natten at det rett som det er knirker i ham. Særlig når Vegard Vestavind fyker rundt hushjørnene og får fart i de som ferdes i mørket.
- Nei, nå tror jeg du må stoppe, sa feen. – Ser du ikke at M trekker dynen helt opp til nesetippen?
- Det gjør jeg ikke det, svarte M. – Det er bare litt kaldt. Jeg er ikke redd i det hele tatt. Og jeg er ikke mørkredd, iallfall.
- Det var verre før, knirket Hugleik Hus. – Da var jeg så redd at jeg bare våget å ha noen få glugger i veggene. Da Gleng Glass kom, ble det skikkelig skummelt. Hadde det ikke vært for Garibaldi Gardin, vet jeg ikke hva jeg skulle gjort. De som bodde inni meg, var enda reddere. Noen ganger ble de så redde at de bare flyttet sin vei.
- Jeg vet om mange hus som stod så langt fra andre hus at de som bodde der bare flyttet. Så redde var de. Det er derfor folk bor i byer og byggefelt. De vil helst ha lys utenfor hele natten for at alt det skumle som tusler rundt i nattemørket ikke skal komme for nær.
- Ja, slik er det, sa Garibaldi Gardin.
- Greit det, sa M. – Hvis du er så redd, skal jeg passe på å trekke deg for her eneste kveld. Men jeg er ikke redd og dermed basta.
Bastinne, bastate, bastute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar