476. Historien om Lasse Laks
- Jeg kom forbi Kjerrakaillen i kveld nede ved Steinkjerelva, sa fru Fantasia og satte seg på sengekanten ved siden av M.
- Hva drev han med, spurte M.
- Han bare stod der og speidet ned i vannet som rant forbi.
- Ser du ikke laksen der nede, hvisket Kjell Kjerrakaill. – Det er selveste Lasse Laks. Kom hit, så kan du se selv. Bare han kommer litt nærmere, kan jeg spidde ham på lystergaffelen.
- Men jeg så at Lasse holdte seg på trygg avstand, sa feen.
- Jeg kjenner nok den karen der oppe, sa Lasse og slo med halen. – Vi lakser vet å holde oss på avstand.
- Jeg husker godt da jeg var liten smolt og reiste fra elva her. Han var der da også og brydde seg lite om Konrad Konstabel som patruljerte forbi rett som det var. Kjell stod bare stille og lot som ingen ting, men straks Konrad gikk sin vei, var han klar med gaffelen sin igjen.
- Det var tider, sa Lasse. Jeg husker det som det var i går da jeg kom ut av egget lenger opp i elva her.
- Alt var nytt for meg, og jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg visste ikke en gang at jeg var en laks. Heldigvis traff jeg på noen andre som også var nyklekt. Vi holdt oss nær hverandre og svømte bestandig sammen. Vi følte det var tryggest slik.
- Plommesekken hadde vi på magen, men den forsvant snart, og det ble tid for å finne frem til maten selv. Vi var heldige og klarte oss fint. Sikkert fordi vi holdt sammen de første ukene i elva. Jeg passet bestandig på å holde meg nær bunnen og like ved store steiner der jeg kunne gjemme meg.
- Til slutt kom den store dagen da vi var klare til å forlate Steinkjerelva og svømme ut i Trondheimsfjorden. Det var ikke fritt for at vi var spente og litt engstelige. Hva ville møte oss der ute i fjorden? Jeg husker jeg fikk nesten sjokk da jeg traff på Berit Breiflabb. Jeg trodde hun var en stein jeg kunne gjemme meg under. Heldigvis slapp jeg unna da hun ville jafse meg i seg.
- I Trondheimsfjorden og havet ute ved kysten av Trøndelag var det andre farer som truet. Sprong Spekkhogger var en av dem. Stort sett gikk han etter sild, men så han en laks, var han ikke sen om å prøve seg. Hadde det ikke vært for at Sprong måtte opp for å puste av og til, hadde det vært vanskelig å slippe unna ham og gapet hans.
- Bortsett fra når jeg måtte passe meg for Sprong Spekkhogger, var det trivelige år i sjøen. Det var alltid nok av mat å finne og jeg traff mange nye venner. Derfor var det litt trist da jeg kjente på meg at det var tid for å dra tilbake til Steinkjerelva. Akkurat hva jeg skulle der, visste jeg ikke, men jeg var urolig i hele meg da jeg fant frem til Trondheimsfjorden og la på svøm innover. Nå er jeg her og vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Skal jeg svømme oppover elva eller skal jeg holde med her i nærheten av Kjerrakaillen?
- Vi er mange laks som svømmer rundt her nå og er usikre på hva vi skal gjøre.
- Kan vi ta en kveldstur ned til Kjerrakaillen og se om vi ser Lasse Laks, spurte M.
- Det får bli en annen kveld, sa feen. - Nå er det tid for å sove.
Liks, laks, lute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar