1001 godnatthistorier - 529. Historien om Kjartan Kjuke

 

529. Historien om Kjartan Kjuke

-          Har du hørt om Kjartan Kjuke, spurte fru Fantasia da hun satte seg ved siden av M.

-          Nei, sa M, - men han høres ut som han er en raring. Går det an å hete Kjuke til etternavn? Han er kan hende litt tjukk?

-          Bli med ut i skogen, så tar vi en titt og hilser på ham, sa feen og drysset litt stjernestøv over M der hun satt i senga.

Plutselig stod de midt i skogen.

-          Men her det det jo bare trær så langt jeg kan se?

 

-          Jeg er helt sikker på at Kjartan Kjuke gjemmer seg et sted der inne, sa feen. - Det morsomste han vet er nettopp å leke gjemsel. Han holder nemlig til inne i trærne mesteparten av tiden før han plutselig finner på å titte frem. Der har vi ham, forresten.

 

-          Å, er det slik han ser ut. Da har jeg sett ham mange ganger. Kan han snakke, forresten?

-          Nå jeg har drysset stjernestøv over deg, vil du forstå hva han sier. Men han er ikke akkurat av den mest pratsomme sorten. Det gjelder forresten alle i kjukefamilien. De liker best å sitte på hvert sitt tre eller stubbe og tie stille.

-          Er det noe rart at vi ikke sier så mye, sa Kjartan Kjuke. – Det er knapt noen som bryr seg om oss. Ikke er vi spiselige slik som Kantarellus Kantarell. Skule Skogeier sier vi er en pest og en plage og gjør skade på skogen hans. Skule skulle bare visst hvordan skogen ville sett ut om ikke vi tok oss av døde trær og stubber.

-          Dessuten har vi kjuker hjulpet til med mye annet. Bare bli med bort og hils på fetteren min, Knut Knuskkjuke, som holder til på treet der borte.

 

-          Han ligner på meg, men er en tørr type. Noen sier han er tørr som knusk.

-          Knusktørr har jeg hørt om, sa M.

-          Det har du sikkert, sa Kjartan, for Knut Knuskkjuke ble brukt i gamle dager når man slo ild med flint og stål. Knut ble til og med hult ut og brukt til å frakte glør med den gangen det var vanskelig å gjøre opp ild.

-          Men hva driver du egentlig med i skogen hele tiden? Du sitter jo stille her på trestammen dag ut og dag inn. Blir det ikke kjedelig?

-          Kjedelig? Du aner ikke hvor mye jeg ser når jeg sitter her på denne bjerkestammen. Skal man følge med på hva som skjer i skogen, er man helt nødt til å sitte stille. Hver morgen når det er blå himmel, kommer Solfrid Sol og kiler meg med solstrålene sine, for eksempel.

-          Det gjør hun aldri med meg, sa M.

-          Ja, der ser du. Ikke noe er så vakkert som når det er fuktig i skogen og du kan se solstrålene sildre som vann mellom trærne.

 

-          For ikke snakke om alt som kryper og går. Jeg ser det meste fordi jeg sitter musestille. Jeg her helt sikker på at fru Fantasia kan gjøre deg om til en kjuke akkurat som meg slik at vi to kan sitte sammen her i skogen og du kan oppleve hvordan det er å være kjuke.

-          Kan jeg det, sa M og så opp på feen.

-          Det må bli en annen gang, for nå er det tid for å sove, svarte feen.

Kjisk, kjask, kjute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

Life is too short to take it seriously! - LIVET ER FOR KORT TIL Å TA DET ALVORLIG!

 

Ett år i Atles liv. Innfall og utfall. 

One year in Atle's life. Incidence and outcome.

 

LIVET ER FOR KORT TIL Å TA DET ALVORLIG!

Atle våknet etter denne drømmen, men var i tvil om det virkelig var en drøm eller om dette hadde hendt:

Atle kom til et fremmed land og kunne ikke språket. Dermed ble han satt på et språkkurs og var svært fornøyd med det.

Han kunne ikke alfabetet i det fremmede landet og fikk bøker som han (selvsagt) ikke kunne lese. Læreren snakket kun språket Atle skulle lære, og Atle forstod (selvsagt) ikke et ord. Kort tid etter ble han meldt opp til en prøve i samfunnskunnskap etter å ha deltatt i en ukes undervisning (som han ikke forstod i det hele tatt). Han strøk (selvsagt) med glans til denne prøven, men fikk vite at han hadde to sjanser til.

Etter et halvt år med språkkurs forstod han fremdeles ingen ting. Etter mange forsøk kunne han skrive navnet sitt riktig. Han var flink til å kopiere, men lese navnet sitt var ikke lett selv om han hadde skrevet det over hundre ganger. Han hadde også kopiert en lang rekke setninger på det ukjente språket med ukjente bokstaver, men kunne (selvsagt) ikke lese noe av det han hadde skrevet.

Han fikk underhånden vite at andre i samme situasjon hadde gått på skole hele 2000 timer uten å lære verken å lese, skrive eller snakke språket.

Heldigvis våknet han av drømmen, men den var så virkelig at han måtte klype seg i armen for å sjekke om han virkelig var våken…

 

LIFE IS TOO SHORT TO TAKE IT SERIOUSLY!

Atle woke up after this dream, but was in doubt whether it was really a dream or if this had happened:

Atle came to a foreign land and did not know the language. Thus, he was put on a language course and was very happy with it.

He did not know the alphabet in the foreign land and got books that he (of course) could not read. The teacher only spoke the language Atle was to learn, and Atle (of course) did not understand a word. Shortly afterwards, he was enrolled in a social studies exam after attending a week of teaching (which he did not understand at all). He stroked (of course) with brilliance for this test, but was told that he had two more chances.

After half a year of language courses, he still did not understand anything. After many attempts, he was able to spell his name correctly. He was good at copying, but reading his name was not easy even if he had written it over a hundred times. He had also copied a large number of sentences in the unknown language with unknown letters, but could (of course) not read any of what he had written.

He eventually learned that others in the same situation had gone to school for 2,000 hours without learning to read, write or speak the language.

Luckily he woke up from the dream, but it was so real that he had to pinch his arm to check if he was really awake…

1001 godnatthistorier - 528. Historien om Beng Bensinstasjon

 

528. Historien om Beng Bensinstasjon

-          I kveld skal jeg fortelle om en som arbeider og sliter fra morgen til kveld hver eneste dag, sa fru Fantasia og satte seg på sengekanten.

-          Har han aldri en eneste fridag?

-          Det stemmer. Klokken var bare seks om morgenen da Beng Bensinstasjon åpnet for første gang. Siden den dagen har han bare fått hvile seg noen timer om natten.

-          Beng var forferdelig spent da klokken nærmet seg seks. Han var nyvasket og fin og ventet på at den første kunden skulle komme

-          Allerede fem over seks kom den første bilen rullende inn. Det var en Mercedes Benz. Beng trodde først ikke sine egne øyne. Kunne det gå an å se ut slik for en bil?

 

-          Er du en helt vanlig bil, måtte Beng spørre.

-          Ja, ser du ikke det? Jeg heter Mercedes Benz Silver Lightning, og nå trenger jeg bensin. Selger du bensin, eller selger du ikke bensin?

Beng ble så forfjamset at han ikke visste hvilken pumpe han skulle velge. Å få slikt storveies besøk var mer enn han kunne drømme om.

-          Jeg skal ikke ha diesel, brummet den sølvblanke bilen. – Du kan forresten kalle meg Mercedes. Jeg håper du har skikkelig bensin, jeg mener superbensin.

Beng snublet i bensinslangene, men fant til sist frem til den rette.

-          Hundre liter er greit, sa Mercedes. – Mindre kan det ikke være. Pass på at det ikke blir noe søl. Jeg liker ikke bensinflekker på lakken min. Dessuten fikk jeg en fluelort på vinduet da jeg kjørte inn her. Kan du vennligst tørke den bort?

-          Til tjeneste, sa Beng og strammet seg opp og begynte å fylle bensin.

-          Du er kan hende kjent her i strøket, spurte Mercedes. – Siden du holder til her, mener jeg.

-          Javel, sa Beng og strammet seg enda mer opp.

-          Da vet du vel om veiene rundt her passer for meg. Du skjønner jeg tåler ikke så mye humper og hull i veien.

-          Vi har en vei som heter E6 rett her borte. Bare ta til høyre og du er der. Du ser skiltet der borte.

 

-          Men pass på at du ikke kjører til Vuku. Veien dit er ikke god. Og husk at det er 80 kilometers fartsgrense på E6 nesten hele tiden.

-          80 kilometer! Hva tar du meg for? Jeg kan da ikke rusle i bare 80 kilometer! Ser du ikke hvem jeg er og hvordan jeg ser ut? 300 kilometer hadde vært passende fart for en som meg. Får jeg bensin eller får jeg ikke bensin?

-          Jeg tror jeg må snakke med Konrad Konstabel først. Jeg ringer nå med en gang, så er han her om fem minutter.

Det tok ikke to minutter en gang før Konrad kom løpende. Han stilte seg opp foran Mercedes.

-          Jeg kan ikke se at du har skilter slik som andre biler, sa Konrad.

 

-          Skilter? Hva skal jeg med skilter når jeg farer forbi i 300 kilometer. Det er ingen som ser skiltene likevel.

-          Aha, sa Konrad Konstabel. – Jeg kjenner deg igjen. Du skulle spille i en film, og du har rømt! Jeg har nok sett etterlysningen. Beng! Ikke gi ham mer bensin! Når han ikke har skilt, har han ikke lov til å kjøre på veien. Hvis du er snill og grei nå, Mercedes, skal jeg kjøre deg til siden og parkere deg her.

Men ikke før hadde Konrad satt seg ved rattet, før Mercedes utstøtte et motorbrøl og forsvant med Konrad Konstabel mot E6. Siden har ingen verken sett eller hørt noe til dem.

-          Ikke betalte han heller, sa Beng der han stod alene igjen i en sky av eksos.

Sis, sos, sute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?