529. Historien om Kjartan Kjuke
- Har du hørt om Kjartan Kjuke, spurte fru Fantasia da hun satte seg ved siden av M.
- Nei, sa M, - men han høres ut som han er en raring. Går det an å hete Kjuke til etternavn? Han er kan hende litt tjukk?
- Bli med ut i skogen, så tar vi en titt og hilser på ham, sa feen og drysset litt stjernestøv over M der hun satt i senga.
Plutselig stod de midt i skogen.
- Men her det det jo bare trær så langt jeg kan se?
- Jeg er helt sikker på at Kjartan Kjuke gjemmer seg et sted der inne, sa feen. - Det morsomste han vet er nettopp å leke gjemsel. Han holder nemlig til inne i trærne mesteparten av tiden før han plutselig finner på å titte frem. Der har vi ham, forresten.
- Å, er det slik han ser ut. Da har jeg sett ham mange ganger. Kan han snakke, forresten?
- Nå jeg har drysset stjernestøv over deg, vil du forstå hva han sier. Men han er ikke akkurat av den mest pratsomme sorten. Det gjelder forresten alle i kjukefamilien. De liker best å sitte på hvert sitt tre eller stubbe og tie stille.
- Er det noe rart at vi ikke sier så mye, sa Kjartan Kjuke. – Det er knapt noen som bryr seg om oss. Ikke er vi spiselige slik som Kantarellus Kantarell. Skule Skogeier sier vi er en pest og en plage og gjør skade på skogen hans. Skule skulle bare visst hvordan skogen ville sett ut om ikke vi tok oss av døde trær og stubber.
- Dessuten har vi kjuker hjulpet til med mye annet. Bare bli med bort og hils på fetteren min, Knut Knuskkjuke, som holder til på treet der borte.
- Han ligner på meg, men er en tørr type. Noen sier han er tørr som knusk.
- Knusktørr har jeg hørt om, sa M.
- Det har du sikkert, sa Kjartan, for Knut Knuskkjuke ble brukt i gamle dager når man slo ild med flint og stål. Knut ble til og med hult ut og brukt til å frakte glør med den gangen det var vanskelig å gjøre opp ild.
- Men hva driver du egentlig med i skogen hele tiden? Du sitter jo stille her på trestammen dag ut og dag inn. Blir det ikke kjedelig?
- Kjedelig? Du aner ikke hvor mye jeg ser når jeg sitter her på denne bjerkestammen. Skal man følge med på hva som skjer i skogen, er man helt nødt til å sitte stille. Hver morgen når det er blå himmel, kommer Solfrid Sol og kiler meg med solstrålene sine, for eksempel.
- Det gjør hun aldri med meg, sa M.
- Ja, der ser du. Ikke noe er så vakkert som når det er fuktig i skogen og du kan se solstrålene sildre som vann mellom trærne.
- For ikke snakke om alt som kryper og går. Jeg ser det meste fordi jeg sitter musestille. Jeg her helt sikker på at fru Fantasia kan gjøre deg om til en kjuke akkurat som meg slik at vi to kan sitte sammen her i skogen og du kan oppleve hvordan det er å være kjuke.
- Kan jeg det, sa M og så opp på feen.
- Det må bli en annen gang, for nå er det tid for å sove, svarte feen.
Kjisk, kjask, kjute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar