1001 godnatthistorier - 955. Historien om Snøgrim Snøspurv

 

955. Historien om Snøgrim Snøspurv

-          Snøgrim Snøspurv er en reisende fyr, sa fru Fantasia og holdt frem hånden.

Der satt Snøgrim og blunket med de svarte øyene sine. Rett etter satte han seg på en bjerkegren.

 

 

-          Skal jeg sette meg på en kvist, skal det helst være bjerk, kvitret Snøgrim. – Bjerk er nemlig svart og hvit akkurat som meg selv.

-          Hvor har du vært i sommer, spurte M.

-          I år bestemte jeg meg for å gjøre en forandring. Vanligvis flyr jeg til Svalbard når det blir vårlig. Der er det nemlig lyst døgnet rundt, men i sommer var jeg ved Spiterstulen i Jotunheimen. Der hadde jeg nemlig hørt at det er nok av mat å finne på grunn av alle turistene som tusler omkring i området. Når de er ute og går, har de gjerne med seg matpakke. Der de setter seg ned for å spise, blir det gjerne mye smuler liggende igjen til meg.

-          Da har du sikkert truffet på Fjols Fjellturist, spurte M.

-          Akkurat det er jeg ikke sikker på, svarte Snøgrim. – Det er så mye rart som går i fjellet.

-          Fjols pleier å ha med seg matpakke med to skiver peanøttsmør.

-          Peanøttsmør er det beste jeg vet, sa Snøgrim, - men det skal helst være ordentlig grovbrød. I sommer fant jeg baguette med peanøttsmør. Klart det går an å spise, men helkornbrød er best.

-          Da skulle det ikke fordundre meg om Fjols har vært i nærheten. Han elsker hvitt brød. Jeg vet han var på Svellnosbreen i sommer, sa M.

-          I år var det turister som gikk dit hver eneste dag, pep Snøgrim. – Jeg fant ut at de har noen faste rasteplasser hvor de pleier å spise nisten sin. Hva de gjør der, har jeg ingen anelse om. Hadde de bare bygget reir slik som jeg gjør, kunne jeg forstått dem. Ikke legger de egg heller slik som Snøhild Snøspurv gjør. Noen av dem slår opp noe de kaller telt, og da hender det rett som det er at det blir noen brødsmuler på meg. Men de holder aldri til på samme plassen i lang tid, og jeg har aldri sett at de ruger på de eggene noen av dem har med seg. I stedet ødelegger de eggene og spiser dem.

 

-          Hvordan de kan finne på slikt, er mer enn jeg forstår. Det er sikkert derfor det er så få barn som går turer i fjellet. De blir nok spist opp før de kommer ut av egget.

M måtte nesten le.

-          Det er ikke slik det er, sa hun.

-          Men jeg har jo sett det selv, protesterte Snøgrim. – De spiser egg. Noe slikt ville aldri jeg funnet på. Egg er til for å ruges til de klekkes. Det er noe alle burde vite. Jeg er helt sikker på at om disse fjellturistene hadde hatt vinger, ville de skjønt det. Det burde bare vært forbudt å gå til fots i fjellet.

-          Sa du for Budt? Men så vidt jeg vet, spiser Budt også egg til frokost noen ganger, sa M.

-          Hmm, avbrøt feen. – Nå tror jeg det er sengetid. Det er best ikke å si til Snøgrim Snøspurv at du også spiser egg av og til.

Regg, ragg, rute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 954. Historien om Kaftir Kaffekanne

 

954. Historien om Kaftir Kaffekanne

Fru Fantasia satte seg ned ved siden av M og holdt noe bak ryggen.

-          Hva er det du gjemmer, spurte M. – Er det en overraskelse?

-          Egentlig ikke, svarte feen. – Det er bare Kaftir Kaffekanne. Jeg måtte ta ham med i kveld.

-          Når kommer min tur, har Kaftir spurt utallige ganger. – Nå har du fortalt om både Kaftein Kaffe, Kaftir Kaffekjele og Karsten Kaffekopp, sa Kaftir. Derfor har jeg ham med nå.

-          Det var på tide, pep Kaftir Kaffekanne gjennom tuten.

 

-          Hvorfor piper du slik, måtte M spørre. – Kan du ikke snakke vanlig slik som de fleste andre?

-          Det er de andre som burde snakke slik som jeg gjør, svarte Kaftir. – Nå har jeg vært i finere selskap så lenge jeg har levd, og der snakker damene slik. For tiden bor jeg sammen med fru Fisfin i huset mitt. Vi to kommer godt overens. Det tok litt tid å lære henne å snakke slik som finere folk gjør, men etter hvert fikk hun det til. Nå snakker de fleste fine fruene som bor på Øvre Singsaker i Trondhjem slik som meg.

-          Heter det ikke Trondheim, da?

-          Ikke på Øvre Singsaker. Jeg skal forresten lære deg et lite knep om du en gang skulle komme til Øvre Singsaker og drikke kaffe der. Det har jeg lært av en hollandsk sjøkaptein. Det viktigste er nemlig ikke at du drikker kaffe, men hvordan du holder koppen. Pekefingeren skal nemlig peke rett ut i luften.

-          Det høres rart ut. Er det noen grunn til det?

-          Det bare er slik på Øvre Singsaker. Alle som har bodd der noen år, gjør det. Selv lærte jeg det den gangen jeg seilte på et hollandsk skip. Det var forresten for over tre hundre år siden. Hollenderne plantet kaffetrær på øya Java i Indonesia, for det gikk ikke an å dyrke den slags i Holland. Jeg vet ikke hvor mye kaffe jeg skjenket den gangen jeg gikk i fart mellom Holland og Java. Den gangen var kaffe en dyrebar vare og ble drukket fra små kopper med bare plass til to fingrer i hanken.

-          Men hvordan havnet du på Øvre Singsaker av alle steder?

-          Jo, det skal jeg si deg. Finere folk i Trondhjem fikk etter hvert smak på kaffe. Jeg var med på en kaffelast fra Holland. Da skipet var utenfor Agdenes, blåste det opp til full storm. Jeg husker det som det var i går, for jeg stod på bordet i lugaren til kapteinen og var full av rykende varm javakaffe. Så hørtes det et dunk, og vi stod på grunn ytterst i Trondhjemsfjorden. Jeg trodde min siste time var kommet, men kapteinen la meg i skipssekken og fikk reddet meg i land. Flere sekker med den fineste javakaffe ble også berget. I Trondhjem traff kapteinen på en mann som het Kjeldsberg. I huset hans bodde kapteinen mens han ventet på båt for å reise tilbake til Holland. De to drakk kaffe sammen. Kjeldsberg satte slik pris på å en kopp ettermiddagskaffe at han bestemte seg for å lage sin egen kaffe. Som takk for oppholdet ble jeg forært til Kjeldsberg. Siden flyttet jeg til et hus på Øvre Singsaker sammen med fru Fisfin, og der har jeg bodd siden, avsluttet Kaftir Kaffekanne.

Kinn, kann, kute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 953. Historien om Liten Liter

 

953. Historien om Liten Liter

-          Hvem er det som snakker slik inne i Kjørleik Kjøkkenskap nå i kveld, sa M da fru Fantasia satte seg ned ved siden av henne.

-          La oss gå og ta en titt, svarte feen.

På kjøkkenet var hørtes en skramling uten like.

-          Vel er jeg liten, men jeg er stor nok, sa en tynn stemme.

-          Jeg tror sannelig det må være Liten Liter, mente feen.

-          Hvem skulle det ellers være? Selvsagt er det meg! De andre her inne bare ramler og skramler. Kan noen ta meg ut av skapet?

 

-          Det ordner jeg, sa M.

-          Å, det var godt å komme litt bort fra alle de andre rotekoppene. De holder på med sitt, jeg driver med mitt. Ja, du vet kan hende at det bare er jeg som brukes til måling her i kjøkkenskapet? Ja, bortsett fra Vesle Vekt, da, men han veier bare i kilo. Heldigvis er det blitt orden på måling og vekt. Nå er det liter, kilo og meter som gjelder i de fleste land. Jeg har hørt historier om hvordan det var i kjøkkenskapet i gamle dager. Da ble det målt i peler, og en pel var så lite som 2,4 desiliter, nesten en kvart liter. Så var det en pott som var fire peler. Deretter var den en kanne som var to potter, nesten to liter. Et anker var førti potter, og en tønne inneholdt tre ankere. Til slutt var det et oksehode som var det samme som to tønner.

-          Det der hørtes vanskelig ut, sa M.

-          Ja, det var virkelig rotete. Først da jeg kom, ble det orden på tingene. Du kan bare tenke deg hvor mye greier det ble i kjøkkenskapet da det var trangt om plassen.

-          Men du er vel ikke i kjøkkenskapet hele tiden, spurte M.

-          Nei, det stemmer. Rett som det er, synes jeg det blir for trangt der sammen med kjeler og kar og alt det andre som er der. Jeg liker godt å være på bærtur. Det er ikke mye som er så trivelig som å være på blåbærtur. Bård Blåbær setter også pris på at jeg kommer. Når det lir ut på sommeren, blir han lei av å henge i blåbærriset sammen med alle de andre blåbærene. Da er de gjerne ferdigsnakket om det meste.

-          Jeg trodde Bård Blåbær likte best å bli veid i kilo?

-          Det er ikke så nøye, sier Bård. Det viktigste er å bli plukket og oppleve noe nytt. Det samme mener jeg. Jeg kan egentlig måle hva som helst bortsett fra det som blir målt i meter. Alt som kan helles, kan jeg måle. Connie Cola er veldig nøye på at hun blir målt når hun kommer på flaske. Det gjelder forresten alt som er på flaske. Det jeg ikke liker med Connie og alle de andre som inneholder mye kullsyre, er at de ikke vet å holde seg på plass. Da er det enklere med Vanja Vann; hun kan ristes hardt som bare det uten at hun spruter ut slik som Connie. Når Connie har sprutet fra seg, er det ikke lenger en liter igjen på flasken. Jeg forstår ikke hvorfor hun skal blåse seg opp med den kullsyren, men det er jo ikke min sak. Bare jeg kan måle, er jeg fornøyd, avsluttet Liten Liter.

Lit, lat, lute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?