1001 godnatthistorier - 961. Historien om Ellen Elektromotor

 

961. Historien om Ellen Elektromotor

-          Har du hørt om Ellen Elektromotor, spurte fru Fantasia og satte seg ned på sengekanten.

-          Egentlig ikke, men jeg er ikke sikker, svarte M.

-          Ellen Elektromotor finnes nesten over alt. Gi henne en ledning med støpsel og en kontakt til strømnettet, så setter hun i gang med å arbeide.

 

-          Noen ganger kan Ellen til og med lage strøm når hun holder til i kraftverk, men for det meste bruker hun strøm når hun arbeider.

-          Jeg er fremtiden, pleier Ellen å si. – Mange netter drømmer jeg om hva jeg kommer til å gjøre om noen år. Da finnes det helt sikkert solcellepaneler som jeg kan ha på ryggen slik at jeg får nok strøm om dagen til å gjøre det jeg skal uten å dra på strømledninger. Den strømmen jeg ikke bruker om dagen, fylles opp i et batteri slik at jeg kan arbeide om natten også om jeg vil.

-          Egentlig liker jeg ikke å arbeide for mye, sier Ellen, - men det er jo fint å kunne hjelpe andre, og det er hva jeg holder på med hele tiden, enten jeg holder til i kraftverk eller i andre slags maskiner. Bare tenk på hvordan det ville vært om du ikke hadde kunnet slå på lyset om kvelden?

-          Da hadde det vært veldig mørkt, sa M.

-          Klart du kunne tent et stearinlys eller fått lys fra peisen eller et bål, men det hadde ikke vært det samme. At noen fant på å plassere meg i kraftverk, var en gave. Derfor kunne jeg ønske at folk hadde vært mer takknemlige. De vet først hvor heldige de er når strømmen blir borte, og de sitter der i mørket. Jeg tenker noen ganger hva som ville skjedd om det meste av oppfinnelser var blitt avoppfunnet. Hvordan ville det vært da?

-          Det hadde vært litt rart, sa M.

-          Jeg tror de fleste ikke tenker på hvordan det ville vært å leve i steinalderen. Det gikk greit den gangen det ikke var mange mennesker omkring. De som levde da, fant den maten de trengte like i nærheten av der de holdt til. Ble det lite mat, måtte de flytte på seg. Det går ikke lenger, for det bor mennesker de fleste steder. Alle de som bor i byer, måtte flytte ut på landet og dyrke sin egen mat. Det ville ikke Bjørnar Bonde og andre bønder like. Dessuten måtte alle gjøre alt arbeid selv. Nå har de maskiner til å hjelpe seg, og jeg holder til i alle maskiner som ikke blir drevet med bensin eller diesel.

-          Det visste jeg ikke, sa M.

-          Jeg trodde alle visste det. Jeg er så populær at jeg knapt har tid til å hvile. Men nå har jeg ikke tid til å snakke mer med deg! Jeg har så mye arbeid å gjøre, så det blir nok ikke noe søvn på meg i natt heller. God natt til deg!

Dermed forsvant Ellen Elektromotor like fort som hun var kommet.

Ellin, ellat, ellute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 960. Historien om Tom Tømmermann

 

960. Historien om Tom Tømmermann

-          Har du sett denne bilen før, spurte Fru Fantasia og holdt frem hånden før hun satte seg på sengekanten ved siden av M.

 

-          Går det virkelig an å ha så lange følehorn, spurte M. – Hvordan går det an å fly med dem?

-          Vi kan jo spørre ham, sa feen.

-          Jeg hører nok hva dere snakker om, sa Tom Tømmermann, for han var det. – Må man fly, så må man. Jeg bare passer på at det ikke er for mye vind. Best liker jeg å holde meg på bakken.

-          Men hva skal du med slike lange følehorn?

-          Det er for å lukte meg frem til hvor Tommeline Tømmermann holder til. Tommeline er litt rotete av seg, og hun har lett for å gå seg bort i furuskogen. Hun har kortere følehorn enn jeg.

 

-          Jeg pleier å hjelpe henne med å finne fine plasser hvor hun kan legge eggene sine. Akkurat nå er det vår, og jeg har det travelt. Du må gjerne bli med meg på en flytur om du har lyst til det?

-          Er jeg ikke litt stor, spurte M og så opp på feen.

-          Det ordner fru Fantasia greit, sa Tom Tømmermann. – Jeg kjenner henne fra før. Alle insektene rundt her vet hvem hun er. Stjernestøvet hennes ordner det meste. Nå får du bare holde deg fast.

Dermed bar det opp i luften. Det var en vakker vårdag med fjærlette hvite skyer på himmelen.

-          Kan vi fly opp til de skyene, spurte M.

-          De er nok litt for høyt oppe, sa Tom. - Det er tryggere her nede nær bakken. Der hører jeg noen som piper borte i furutrærne. Det høres akkurat ut som furulus.

-          Furulus? Hva er det for noe.

-          Du får unnskylde meg, men det er hva jeg kaller Furst Fuglekonge fordi han er så liten. Ikke si det til ham, for da kan han bli fornærmet. Der borte på den furustammen bakenfor det bjerketreet har vi forresten Tommeline. Jeg tror hun er opptatt med å legge egg. Det har hun holdt på med noen uker nå. Da er det viktig at jeg passer på. Jeg tenker særlig på Snytfrid Snylteveps. Snytfrid vet å passe på når eggene til Tommeline klekkes. Så snart hun hører at det er noen larver som kryper under furubarken, er hun der. Det er da jeg har nytte av de lange følehornene mine til å feie henne bort. Bare følg med nå, sa Tom.

-          Er du der igjen med de stygge følehornene dine, ropte Snytfrid. Det skulle ikke være lov å vifte slik. Du kan jo ødelegge vingene mine!

-          Jeg liker ikke slike som deg, utbrøt Tom. – Du kunne gjøre som oss andre insekter og legge eggene dine på blader eller under bark. 

Dermed viftet han med følehornene slik at Snytfrid Snylteveps måtte fly sin vei.

-          Der ser du, sa Tom. – Sannelig bra at jeg har slike lange følehorn. Nå forstår du at det er en grunn til alt, også lange følehorn. Men nå er det visst sengetid, og jeg skal fly deg tilbake.

Litt etter lå M i senga med dynen under nesen.

Nis, nas, nute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 959. Historien om Werner Værhane

 

959. Historien om Werner Værhane

-          I kveld skal jeg fortelle om hvordan det gikk til at Werner Værhane ble sittende på toppen av hustaket, sa fru Fantasia da hun kom inn på soverommet til M.

-          Det har jeg lurt på av og til, svarte M. – Det kan jo ikke være noe trivelig å sitte der uansett vær?

-          Det hadde seg slik at Hans Hane ikke var fornøyd med levemåten sin. Hver morgen måtte han stå tidlig opp for å vekke alle på gården. Det hadde han og familien hans gjort i uminnelige tider. Og hva var takken for å vekke gårdsfolket? Jo, eggene til Hønhild Høne ble stjålet hver eneste morgen.

-          Dette må ta en slutt, mente både Hønhild og Egbert Egg. – Vi kan ikke finne oss i dette lenger.

En morgen satte Hans Hane seg på taket, og der ble han sittende. Han tok verken til seg vått eller tørt, og så gikk det som det måtte gå. Han døde der han satt, men falt ikke ned.

 

-          Det ser ut som han galer, men det kommer ikke en lyd ut av nebbet hans. Han lyder ikke lenger navnet sitt, men kaller seg selv for Werner Værhane der han sitter. Nå varsler han bare vær og vind. Når nebbet hans peker mot vest, varsler han vestavind. Siden han sitter på taket til en gård i Steinkjer, betyr det gjerne regn og blåsende vær. Peker nebbet mot øst, blir det ofte finvær.

-          Werner kan ikke noe for det, men han liker å stikke kjepper i hjulene for bonden på gården.

-          Hvordan kan han gjøre det når han sitter på hustaket, måtte M spørre. – Han kan umulig få tak i noen kjepper der han sitter?

-          Det jeg mente å si, var at han liker å lage problemer for bonden fordi han aldri fikk takk for å vekke ham hver eneste morgen. Du har kan hende hørt noen snakke om trøndervær?

-          Ja, hva er det for noe rart?

-          Det er at det begynner å regne og blåse når du minst venter det. Da er det ikke greit å være bonde. Når Trygve Traktor har spent på seg plogen for å pløye, slår det nesten aldri feil at det kommer en regnskur slik at jorda blir klissete og bløt. Det er Werner Værhane som har bestilt uværet. At det er gress som trives best i åkrene i Trøndelag, er Werner sin skyld. Dessverre for Werner er det en annen som også trives når det regner. Det er Rustfinn Rust. Helt uten at Werner merket noe i det hele tatt, arbeidet Rustfinn med sitt.

-          En regnfull og vindfull dag skjedde det. Werner Værhane blåste av jernstangen han satt på og ble borte vekk. Da bonden kom ut om morgenen for å se hvor vinden kom fra, var det ingen som satt på hustaket. Borte var han, og borte ble han. Den sommeren ble den beste i manns minne i Trøndelag.

Minn, mann, mute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?