lørdag 27. juni 2020

18. TRUE OR NOT


I like magic! Early next morning I was dreaming. That is I believed I was dreaming. As on the previous days, some early morning birds were chirping so I am not sure. When I turned around in bed, the small box was there once again. Nothing rattled inside. I opened the box. There were some sheets of paper. I wanted to read chapter 18.

18.  TRUE OR NOT
The morning sun ripped through wisps of morning haze. Morning dew slipped from willow trees and shone like diamonds before they hit the river beneath. Tranquillity. Complete tranquillity. The soothing sound of waves hitting the nearby shore filled the air. Where the river met the sea, a small dark speck appeared. As the speck grew in size, John and Jill saw that it was the time traveller. Again. He sat down on a tree trunk, which looked like it had been lying there forever. He moved his hand wanting John and Jill to come closer. He signalled for them to sit down.
-          Our time here is short, he said.
-          Where are we, Jill asked.
-          No need to say, even if I know. However, the year is 3084.
-          In other words, it is thousand years since we left the Chinese farmer, John exclaimed.
-          What happened in between, Jill wondered.
-          Do you want to know?
-          Definitely, she answered.
-          You have the looking glass? You will find what you want there.
-          Thousand years! That is a long, long time, Jill exclaimed.
-          You can decide where to start – the end of the beginning, or the beginning of the end.
-          I want the end of the beginning, John said. – I really wonder why the old Chinese man gave away this looking glass. What kind of fear did he talk about? As for myself, I really have no fear. Let us have a look.
-          What year is this, the two of them wondered.
-          I think it is 2020, the time traveller said, almost whispering. – There was some talk about a deadly virus. Others talked about the return of Stalin’s dagger. Weird rumours spread among people. The following years fear ruled the world. Economies collapsed. Uprisings spread like wildfire, and there was no remedy. Some authoritarian countries tried to use the army to control people, but in vain. Regimes were falling like apples in autumn storms. The virus was not the problem, only slightly more dangerous than the normal yearly flue. The main problem was the reaction of the world community.
-          I want the looking glass, Jill said. – Who is that angry man with the special haircut?
-          It is the American president at that time, John said. - I think I heard that he died from the virus just before the presidential elections, but what happened next?
-          Give me the looking glass, the time traveller demanded. – It needs some cleaning. The dust of time makes it difficult to see what happened.
-          We want to know. Give us the looking glass! We want the truth!
-          Are you sure, the time traveller asked.
Then he kind of dissolved in the air, and a short time later he disappeared.
End of chapter 18. To be continued in chapter 19.




1001 godnatthistorier - 311. Historien om Brita Brennmanet


311. Historien om Brita Brennmanet
-          Kan du svømme, spurte fru Fantasia da hun kom inn til M og satte seg ned pĂĄ sengekanten.
-          Nei, ikke ennĂĄ, svarte M, - men jeg skal nok lære det om ikke lenge. Jeg vet jeg kan fĂĄ til nesten alt om jeg bare vil. I sommer var det sĂĄ kaldt i sjøen at jeg ikke hadde lyst.
-          SĂĄ du forresten Brita Brennmanet i vannet nĂĄr du var pĂĄ stranda? Hun bryr seg ikke om vannet er kaldt.

-          Det er hun som er rødbrun og har mange trĂĄder under seg?
Fru Fantasia nikket.
-          Hvordan har Brita lært ĂĄ svømme? Finnes det svømmeskoler for brennmaneter?
Feen smilte.
-          Nei, det tror jeg ikke, men hvem vet? Det er ingen som vet helt sikkert at maneter ikke kan snakke eller kommunisere med hverandre pĂĄ ett eller annet vis.
-          Maneter kan vel ikke snakke for de har jo ingen tunge!
-          Er du sikker pĂĄ det, spurte feen. – Har du sett etter?
-          Det tør jeg vel ikke. Brita Brennmanet svir hvis jeg fĂĄr trĂĄdene hennes pĂĄ huden.
-          Brita vil nok helst ikke komme borti deg, men kommer du i veien for henne, kan hun ikke svømme bort sĂĄ lett. Selv om hun har munn, kan hun ikke rope varsko her, hold deg unna.
-          Hvis hun har munn, mĂĄ hun vel ha tunge, mĂĄ hun ikke? Har hun ikke tenner heller?
-          Nei, det har hun nok ikke, for hun er egentlig bare en stor geleklump full av vann. Men spise kan hun nĂĄr hun er sulten. Hun spiser det som henger seg fast i brenntrĂĄdene hennes. Noe av det beste hun vet er sjøstikkelsbær.

-          Finnes det virkelig sjøstikkelsbær? Er det stikkelsbærbusker under vann? Eller faller stikkelsbærene ned i sjøen, og sĂĄ begynner de ĂĄ svømme?
-          Nei, nei. NĂĄ tror jeg fantasien din løper helt løpsk. Sjøstikkelsbær er smĂĄ maneter som er nesten helt gjennomsiktige. De svømmer rundt i sjøen, men er ikke lette ĂĄ se fordi de er helt gjennomsiktige. Ikke mange skapninger er vakrere enn sjøstikkelsbærene.

-          Brita Brennmanet sier ikke nei takk til ĂĄ spise sjøstikkelsbær til dessert. Hun spiser egentlig det meste som hun greier ĂĄ fange med brenntrĂĄdene sine.
-          Den eneste Brita er redd for under vann, er Halvdan Havlærskilpadde. Halvdan blir kjempestor. Noen mener han kan veie over tusen kilo pĂĄ det meste, og livretten han er nettopp brennmaneter.

-          Halvdan er en skikkelig rĂĄtass, mener Brit. – Han har sĂĄ tykk hud at han ikke bryr seg om at jeg kan brenne med trĂĄdene mine. Jeg skjønner ikke at det gĂĄr an ĂĄ spise sĂĄ mye som han gjør. En skulle ikke tro at den feite fyren hadde hørt at ĂĄ spise seg sprekkmett hver eneste dag ikke er særlig bra. 
-          Det er enda bra jeg er ganske liten. Det er verre for de brennmanetene i familien som er store. De har ingen sjanse til ĂĄ stikke av nĂĄr Halvdan kommer svømmende med de digre luffene sine.
-          Likevel bekymrer jeg meg ikke. Hvorfor skulle jeg det? Det er ingen ting jeg kan gjøre med Halvdan Havlærskilpadde. Man mĂĄ ta livet som det kommer, og rett som det er kommer det jo et deilig lite sjøstikkelsbær drivende. Da er jeg fornøyd.
Brinn, brann, brute, sĂĄ var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

fredag 26. juni 2020

1001 godnatthistorier - 310. Historien om Eivind Elg


310. Historien om Eivind Elg
-          Eivind Elg har gode dager nĂĄ om høsten, ser jeg, sa fru Fantasia og børstet noen granbarnĂĄler av drømmekappen før hun satte seg.
-          Hvordan det, spurte M
-          Har du ikke sett alle eplene som faller ned av epletrærne? At ikke folk kan høste eplene i tide! All nedfallsfrukten er god mat for Eivind. Ikke rart han kommer tuslende om kveldene for ĂĄ forsyne seg. Noen ganger har han med seg Elvira Elg og kalvene hennes.

-          SĂĄ fint at eplene ikke bare ligger der og rĂĄtner, svarte M
-          Det synes jeg ogsĂĄ, sa feen. – Mens Elvira og kalvene forsyner seg av eplene, pleier Eivind ĂĄ stĂĄ like ved og passe pĂĄ at ingen kommer og forstyrrer dem. Om noen tobeininger skulle komme, rister bare Eivind pĂĄ geviret. Det er nok til at ingen tør nærme seg.

-          Da jeg snakket med Eivind Elg nĂĄ nettopp, sa han at august/september var en fin tid ĂĄ være elg, men han gruet seg til elgjakten. Særlig var det Jeger BomBom han ikke likte. Hvorfor kunne ikke BomBom holde seg inne i godstolen og se pĂĄ TV slik som andre folk gjorde? Hvorfor skulle han pĂĄ død og liv ta børsa pĂĄ ryggen og gjøre livet utrivelig for dem som hadde skogen som sitt eneste hjem?
-          Eivind Elg hadde mange kvelder nĂĄr det ikke var elgjakt, stĂĄtt utenfor stuevinduene til tobeiningene og sett pĂĄ naturprogrammer pĂĄ TV. Der sa de at det var blitt for mye elg i skogen slik at jegerne mĂĄtte regulere elgstammen. For mange elg? Det var jo ikke det som var feilen, mente Eivind. Det var for mange tobeininger.
-          Jeg var helt enig med Eivind, sa feen. – Det var blitt for mange tobeininger.
-          Ja, fortsatte Eivind. – Hva ville tobeiningene sagt om vi elger hadde begynt ĂĄ jakte pĂĄ dem? Det hadde vært den letteste sak i verden ĂĄ gjøre for meg. Jeg vet om mange turstier i omrĂĄdene hvor jeg vandrer. Jeg kunne bare stille meg opp pĂĄ turveien opp til OftenĂĄsen en søndag, for eksempel. Da kunne jeg hatt hele ĂĄsen for meg selv. Det er jeg sikker pĂĄ. Men fordi jeg er snill og grei, gjør jeg ikke det. Skogen er for alle, mener jeg. OgsĂĄ for tobeiningene.
-          Hadde det ikke vært for at Jeger BomBom vifter med DumDum Dunderbørse, skulle jeg jaget ham tilbake til TV-stolen.
-          Kan vi ikke hjelpe Eivind Elg, spurte M. – Du har jo tryllestaven din, har du ikke?
-          Hva mener du jeg kan gjøre, svarte Fru Fantasia.
-          Det er jo sĂĄ enkelt. Du kan bare drysse litt stjernestøv over DumDum Dunderbørse slik at hver gang BomBom tar i den for ĂĄ skyte, blir den til en helt vanlig trestokk.
Og slik ble det. Da høstjakten startet, hadde feen vært rundt omkring med tryllestaven hos alle jegerne. Ingen av jegerne forstod hvorfor elgene ikke var redde og løp sin vei slik som året før. Tvert imot. De bare stod der. Hver gang noen forsøkte å skyte, ble børsa til en trestokk. Så kom elgene tuslende og slikket Jeger BomBom og alle de andre jegerne i ansiktet.
 
Endelig ble det fred og ro i skogen.
Bim, bom, bute, sĂĄ var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?