1001 godnatthistorier - 373. Historien om Inger Inderøysodd og Sjur Skjenning på ferie i Syden

 

373. Historien om Inger Inderøysodd og Sjur Skjenning på ferie i Syden

-          I kveld MÅ jeg fortelle historien om da Inger Inderøysodd og Sjur Skjenning dro på ferie til Syden. Jeg hørte den av dem selv i dag. De er nettopp kommet tilbake til Inderøy, sa fru Fantasia og glattet på dyna før hun satte seg.

-          Har de to vært på ferie? Jeg trodde aldri de kunne reise lenger enn til broen over Straumen. Nå må du fortelle!

M satte seg opp i senga, så ivrig ble hun.

-          De to vennene bestemte seg helt plutselig for at de ville ut i den store verden. De hadde hørt mange snakke om hvor fint det var i Syden. Hvor Syden egentlig var, visste ingen av dem egentlig, men hva gjorde vel det? Når alle andre reiste dit, måtte det være en grunn til det. Inger og Sjur ville finne ut hvorfor.

 

-          Det gikk raskt å pakke, for begge to var egentlig ferdigpakket, Inger i soddspannet og Sjugur i en fin trekantet pappeske.

-          Det var da de kom til flyplassen at problemene startet. Sjugur Skjenning kom greit gjennom sikkerhetskontrollen. Verre var det for Inger Inderøysodd. Konradine Kontrollør holdt henne opp og ristet på henne.

-          Hva er dette for noe, spurte hun og så strengt på Sjugur.

-          Det er bare Inderøysodd, svarte Sjugur som sant var.

-          Da må hun pakkes inn i en forseglet plastpose før hun får lov til å gå om bord i flyet.

-          Er det ikke nok at jeg er i soddspannet, sa Inger. Hun ble så irritert at hun skvalpet inne i spannet.

-          Nei, svarte Konradine. – Regler er regler.

Omsider kom de to vennene gjennom sikkerhetskontrollen. Flyturen gikk fint selv om det kilte i magen til begge to da flyet lettet. Deretter sovnet de og våknet først da flyet landet med et lite bump.

-          Her var det varmt, sa Inger Inderøysodd, da de kom ut av flyet. – Greier vi dette her? Hvor er kjøleskapet?

-          Ikke vær så pysete, sa Sjur Skjenning. – Dette går fint. Det er sikkert kjøleskap på hotellet, for det hadde mange stjerner, iallfall flere enn tre.

Vel fremme på hotellet tuslet de to vennene ut en tur. På stranda stod to solstoler og ventet på dem.

 

-          Her var det fint, sa Sjur. – Gjør du som jeg, så går vi og setter oss under parasollen. Du kan sette deg til venstre, for der er det skygge. Jeg setter meg ved siden av deg og soler meg litt.

-          Her kan jeg ikke sitte, sa Inger Inderøysodd. – Det er for varmt. Jeg må ta meg et bad.

Hun vrikket seg sakte ned til vannet, men hadde glemt at hun ikke kunne svømme. Heldigvis var Barbro Badevakt i nærheten og fikk henne i land.

-          Dette skal jeg aldri gjøre mer, utbrøt hun. - Dessuten var det alt for varmt i vannet. Helt annerledes enn i Børgin. Der er det nesten aldri over 20 grader. Nei, jeg må tilbake til kjøleskapet. Der er det iallfall levelige forhold for en inntrønder.

Slik gikk dagene i Syden. Inger Inderøysodd holdt seg i kjøleskapet hele tiden og torde ikke en gang å lette på lokket. Sjur Skjenning, derimot, satt i solstolen hver eneste dag og ble fin og brunstekt. Da de kom hjem, var de uenige om at borte er bra, men enige om at hjemme er best.

 

Best, bast, bute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

2020 august 26 oftenåsen paragliding

1001 godnatthistorier - 372. Historien om Dag Dill

 

372. Historien om Dag Dill

-          Har du sett hva Gregersen holder på med i grønnsakhagen sin for tiden, spurte fru Fantasia da hun satte seg på sengekanten ved siden av M.

-          Nei, men jeg ser den krumme ryggen hans nesten hver eneste kveld.

-          Da jeg kom forbi nå, drev han og luket ugress der hvor Dag Dill vokser.

 

-          Dag er en skjør liten vekst og det er viktig at alle de andre frøene som spirer ikke får overtaket. Da blir det bare dill og dall og ingen Dag Dill.

-          Hva er dill og dall? Det forstår jeg ikke.

-          Det tror jeg du må spørre mamma eller pappa om.

-          Javel, svarte M. – Tror du de vet det?

-          Du får spørre, svarte feen.

-          Jeg tror jeg vil hilse på Dag Dill og høre hva han driver med, sa M.

Et lite dryss med stjernestøv fra tryllestaven, og de stod i grønnsakhagen til Gregersen.

-          Men der er jo Agmund Agurrk. Han kjenner jeg fra før.

-          Hei Agmund! Vet du hvor Dag Dill holder til her i hagen.

Agmund ristet på småagurkene sine.

-          Nei, det harr jeg ingen anelse om. Ingen forrtellerr meg noe. Jeg barre stårr herr og vokserr. Men du kan jo spørrre Sylte Sylteagurrk. Han holderr til derr borrte.

-          Takk skal du ha, sa M.

-          Ingen årrsak, svarte Agmund Agurrk.

Heldigvis var Sylte lettere å snakke med enn Agmund. Agmund Agurrk var litt treg av seg, noe som sikkert kom av at agurkene hans var veldig lange.

 

-          Dag Dill, sa Sylte Sylteagurk da de kom bort til agurksenga. – Jo, han holder til rett ved siden av meg. Vi er gode venner og pleier å holde sammen når høsten kommer. Ingen sylteagurk uten dill, sier jeg.

 

-          Der var du endelig, sa M og hilste på Dag Dill. – Det var ikke lett å finne deg.

-          Så sant som det er sagt, sa Dag. – Jeg bryr meg ikke så mye om å vise meg frem. Hvorfor skal jeg egentlig det. Jeg er ikke som Jorunn Jordbær, for eksempel. Hun skal bestandig stikke seg frem på bekostning av andre. Jeg, derimot, liker best å være sammen med andre for at de skal bli litt bedre på smak enn de ellers ville vært. Du har jo allerede snakket med Sylte Sylteagurk. Jeg vet du har hørt om Krestian Kreps. Om Krestian liker meg, er jeg ikke sikker på. Han ble iallfall så sint at han ble helt rød da han havnet sammen med meg i en stor svart gryte med kokende vann.

 

-          Per Potet er en annen god venn. Han blir så fornøyd når han får et lite dryss av dill over seg der han ligger på potetfatet.

-          I det hele tatt så liker jeg best å hjelpe andre. Det er bare slik jeg er. Jeg pleier å si til dem jeg treffer, at du skal være dill og snill og ellers kan du gjøre hva du vil. Hvorfor de ofte ler av meg, er mer enn jeg forstår. Men bare jeg får blomstre utpå høsten en gang, er jeg fornøyd.

Dill, dall, dute, så var den historien ute

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 371. Historien om Tiril Tiriltunge

 

371. Historien om Tiril Tiriltunge

Fru Fantasia satte seg ned ved siden av M og holdt opp en liten gul blomst.

-          Vet du hvem dette er?

-          Jeg har sett den mange ganger før i veikanten, men husker ikke hva den heter.

-          Det er Tiril Tiriltunge, sa feen.

-          Hun liker seg godt der hvor det ferdes folk og vokser gjerne langsmed veien på litt tørre steder der andre planter synes det blir for lite vann. Tiril har mange navn. Ett av dem er Maria gullsko.

-          Det var et rart navn, selv om hun ligner litt på en sko.

-          Akkurat. Ser hun ikke ut som en liten gullsko?

-          Jo, men hvorfor heter hun ikke bare gullsko?

-          Det skal jeg fortelle deg. Folk har sagt fra gammelt av at da moren til Jesus døde og kom opp til himmelen, hadde hun det så travelt at hun ikke fikk med seg skoene sine. Folk har trodd at når Jesus en gang kom tilbake, ville han ha med seg moren sin, men hva skulle hun da ha på de små føttene sine? Hun kunne iallfall ikke gå rundt i vanlige sandaler. Blomstene hørte også hva det ble snakket om, for blomster er ikke annerledes enn oss. De kan både høre, se og tenke. De bestemte derfor at Tiril Tiriltunge skulle stille seg opp langsmed veiene og vente på at jomfru Maria skulle komme tilbake. Derfor står de der den dag i dag og venter.

-          Det var en rar historie, sa M. – Kan det virkelig være sant?

-          Nå kan vi jo spørre Tiril. Jeg har henne her. Hun henger litt med hodet fordi hun er tørst, men hun kan sikkert svare for det.

 

-          Jeg hørte nok hva dere snakket om, sa Tiril. – Jo, det er sant. Jeg har stått i veikanten i hundrevis av år og ventet på at jomfru Maria skal komme og sette meg på de små føttene sine. Ennå har ingen ting hendt.

-          Blir det ikke kjedelig å stå slik år etter år og bare vente, måtte M spørre.

-          Kjedelig? Nei, hvordan kan du tro det. Du aner ikke hvor mye spennende som skjer her i veikanten. Bare spør Marius Markjordbær som vokser sammen med meg. Det er jo i veikanten allting hender. Ikke en dag er lik den andre. Dessuten vet jeg jomfru Maria en dag vil komme og ta meg på føttene sine. Når alle snakker om det, må det jo skje, må det ikke?

-          Hmm, sa M. – Du må ikke tro på alt du hører. Det er slett ikke sikkert det er sant.

-          Det gjør ikke så mye, svarte Tiril Tiriltunge. – Det viktigste er at jeg trives og har det fint her jeg vokser. Du aner ikke hvor mange gode venner som vokser sammen med meg i veikanten. Jeg kan bare nevne Bleik Blåklokke som spiller den fineste musikk når et vindpust rører på ham.

 

-          Og så vet jeg jo at jomfru Maria en dag vil komme gående barbent i veien her. Det er lykke nok for meg.

Lykk, lokk, lute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?