371. Historien om Tiril Tiriltunge
Fru Fantasia satte seg ned ved siden av M og holdt opp en liten gul blomst.
- Vet du hvem dette er?
- Jeg har sett den mange ganger før i veikanten, men husker ikke hva den heter.
- Det er Tiril Tiriltunge, sa feen.
- Hun liker seg godt der hvor det ferdes folk og vokser gjerne langsmed veien på litt tørre steder der andre planter synes det blir for lite vann. Tiril har mange navn. Ett av dem er Maria gullsko.
- Det var et rart navn, selv om hun ligner litt på en sko.
- Akkurat. Ser hun ikke ut som en liten gullsko?
- Jo, men hvorfor heter hun ikke bare gullsko?
- Det skal jeg fortelle deg. Folk har sagt fra gammelt av at da moren til Jesus døde og kom opp til himmelen, hadde hun det så travelt at hun ikke fikk med seg skoene sine. Folk har trodd at når Jesus en gang kom tilbake, ville han ha med seg moren sin, men hva skulle hun da ha på de små føttene sine? Hun kunne iallfall ikke gå rundt i vanlige sandaler. Blomstene hørte også hva det ble snakket om, for blomster er ikke annerledes enn oss. De kan både høre, se og tenke. De bestemte derfor at Tiril Tiriltunge skulle stille seg opp langsmed veiene og vente på at jomfru Maria skulle komme tilbake. Derfor står de der den dag i dag og venter.
- Det var en rar historie, sa M. – Kan det virkelig være sant?
- Nå kan vi jo spørre Tiril. Jeg har henne her. Hun henger litt med hodet fordi hun er tørst, men hun kan sikkert svare for det.
- Jeg hørte nok hva dere snakket om, sa Tiril. – Jo, det er sant. Jeg har stått i veikanten i hundrevis av år og ventet på at jomfru Maria skal komme og sette meg på de små føttene sine. Ennå har ingen ting hendt.
- Blir det ikke kjedelig å stå slik år etter år og bare vente, måtte M spørre.
- Kjedelig? Nei, hvordan kan du tro det. Du aner ikke hvor mye spennende som skjer her i veikanten. Bare spør Marius Markjordbær som vokser sammen med meg. Det er jo i veikanten allting hender. Ikke en dag er lik den andre. Dessuten vet jeg jomfru Maria en dag vil komme og ta meg på føttene sine. Når alle snakker om det, må det jo skje, må det ikke?
- Hmm, sa M. – Du må ikke tro på alt du hører. Det er slett ikke sikkert det er sant.
- Det gjør ikke så mye, svarte Tiril Tiriltunge. – Det viktigste er at jeg trives og har det fint her jeg vokser. Du aner ikke hvor mange gode venner som vokser sammen med meg i veikanten. Jeg kan bare nevne Bleik Blåklokke som spiller den fineste musikk når et vindpust rører på ham.
- Og så vet jeg jo at jomfru Maria en dag vil komme gående barbent i veien her. Det er lykke nok for meg.
Lykk, lokk, lute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar