356. Historien om Bitten Brugde
- Ute i Trondheimsfjorden var det noen som hadde sett en kjempestor fisk, hørte jeg her i dag, sa fru Fantasia og satte seg ved siden av M. – Jeg ble nysgjerrig og måtte dra ut for å sjekke. Etter å ha lett en stund, så jeg noe svømme i vannflaten. Det var den største fisken jeg noen gang har sett.
- Hvem var det, spurte M.
- Ingen annen enn Bitten Brugde. Hvorfor hun heter Bitten, vet jeg ikke. Hun var over ti meter lang. Da jeg spurte henne hvor gammel hun var, sa hun at hun var over femti år. Hun husket ikke så nøye, men hun var iallfall femti.
- Hva drev hun med ute i fjorden?
- Hun holdt på å spise.
- Hun svømte sakte i overflaten med åpen munn og slurpet i seg plankton og smådyr i vannet.
- Finner du noe mat, spurte jeg. – Det er ikke lett å se at det er smådyr der du svømmer.
- Ikke så mye, svarte Bitten, - men holder jeg på mange timer, vil jeg da bli mett. Det gjelder å være tålmodig.
- Spurte du henne hvorfor hun heter Bitten når hun er så kjempestor?
- Ja, det husket jeg på. Det er fordi hun spiser bittesmå dyr i havet, ikke noe annet. Bitten fortalte også at det kunne bli lange dager for henne, men hun tok det med ro og slet seg ikke ut. Mat var det over alt. Det gjaldt bare å ta tiden til hjelp. Ofte svømte hun sammen med flere andre brugder og da småpratet de om alt det merkelig de møtte i havet.
- Noe av det aller rareste var at det mange steder fløt store skall rundt i overflaten.
- Bitten skjønte ikke hva de som var oppe i skallene drev med. Hun og venninnene hennes ble veldig nyfikne noen ganger og dultet hodet i skallene. Da se de noen titte ned i vannet og rope hai. Det virket som de ble redde, for like etter flyttet de på seg i rasende fart. Altfor fort til at Bitten kunne følge etter. Merkelige greier var alle enige om. Det måtte være helt tullete å flyte slik rundt på overflaten når det var mye bedre å svømme. Alle burde skjønne at å svømme var det som var naturlig.
- Rett som det var møtte Bitten Marit Manta. Hun likte også å svømme rundt på jakt etter plankton.
- Disse skallene som flyter rundt, er bare i veien for oss, sa Marit. – Hva kan vi gjøre for å få dem bort? De har propeller også, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har vært borte i de skarpe greiene.
- Noen ganger hopper det til og med noen ut av skallene som ligger der og flyter. Det virker som de vil svømme sammen med meg, men de kan jo nesten ikke svømme i det hele tatt. Jeg prøver å la være å bry meg om dem, men det er litt plagsomt når de stiller seg rett foran munnen min mens jeg driver og spiser. Uhøflig vil jeg si det er.
- Noen skal absolutt ta på meg også.
- Jeg opplever akkurat det samme, sa Bitten Brugde. – De er alt for innpåslitne når de svømmer like ved meg. Kanskje vi burde snakke med Villmann Hvithai? Han kan sikkert sette en stopper for alt dette.
- Noen sier at det skal ikke mer til enn at Villmann viser seg, før de som svømmer sammen med oss fisker, kommer seg opp i skallene sine i rasende fart. Det har jeg selv sett, sa Marit Manta. Dessverre er det nok for kaldt i vannet her til at Villmann trives.
- Jaja. Nå er det tid for mat, sa Bitten og svømte videre.
Mit, mat, mute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar