351. Historien om Arild Armeringsstål
- Hvem er det som bråker slik hele dagen, spurte M da fru Fantasia kom inn i soverommet. – Det er nesten ikke fred å få hele dagen.
- Det er Arild Armeringsstål som er med på å bygge husene rett der borte, sa feen og pekte.
- Uten Arild ville det blitt vanskelig å bygge hus av Beta Betong. La oss ta en tur bort for å snakke litt med Arild.
Etter et lite dryss med stjernestøv, suste de av sted. Det var bare det at Arild Armeringsstål ikke var særlig lysten til å prate om det han holdt på med.
- Dette er bare trist, sa Arild. – Akkurat nå står jeg her og alle kan se meg, men snart kommer Beta Betong og da forsvinner jeg helt. Beta går det ikke an å snakke med. Han gjør som han vil og begraver meg helt.
- Nei, da var det andre tider før. Jeg husker den gangen jeg ble gravet ut fra jerngruven. Det var tider, det.
- Da var jeg hovedpersonen. Jeg ble hentet i kjempesvære lastebiler. De var gule og fine og så store at du ikke kan tro det.
- Den gangen visste jeg lite om hva som kom til å hende senere. Ikke så rart når jeg hadde ligget for meg selv i fjellet i millioner av år. Alt skjedde så fort. De som sprengte meg ut av fjellet, kalte meg for jernmalm. En flott, gul bil kjørte meg til en stor mølle hvor jeg ble malt opp til noe de kalte for slig. Jeg vet ikke helt hva det var og hvorfor det ble gjort. Jeg var i grunnen fornøyd med å komme ut fra fjellet og få kjøre bil.
- Men det var ikke slutt med det. Like etter ble jeg kjørt videre til et stort hus hvor jeg ble formet til småkuler som ikke var større enn en femtiøring. Plutselig kalte de meg for pellets, hva nå det var for noe. Det forstod jeg først da jeg kom ut fra pelletsverket.
- Nå var jeg blitt helt annerledes enn før. Jeg var ikke akkurat pen, men det brydde jeg meg lite om.
- Igjen måtte jeg ut på reise. Før jeg visste hva som skjedde, var jeg på råjernverket. Nå ble det helt forferdelig varmt, og jeg trodde dette var slutten. Det var det ikke. Jeg kjente at jeg ble smeltet og så ble jeg helt over i kjempesvære kopper.
- Som om det ikke var nok, ble jeg helt opp i store former. Der trodde jeg igjen at jeg skulle få være i fred. Men før jeg visste av det, ble jeg kjørt til noe de kalte for valseverket. Der ble jeg slengt ut, kjørt frem og tilbake og klemt slik at jeg ble flatere og flatere. Det gikk så fort at jeg ikke fikk sett meg om, men tynnere og tynnere ble jeg. Spennende var det også.
- Plutselig var jeg blitt til armeringsstål og buntet sammen. Så havnet jeg på denne byggeplassen.
- I løpet av kort tid opplevde jeg mer enn de fleste gjør gjennom et langt liv, men nå er det visst slutt. Der ser jeg Beta Betong komme i betongbilen. Det er nok enden for meg. Om noen timer er jeg helt forsvunnet.
- Jeg skal huske på deg, sa M. – Hver gang jeg går forbi huset her når det er ferdigbygget, skal jeg stoppe litt for å snakke med deg.
- Takk skal du ha, sa Arild Armeringsstål. – Det var snilt av deg. Da får du ha god natt. Sov godt.
- God natt til deg også, sa M.
Stål, stal, stute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar