video 2022 january 28 2022 one hour and twenty minutes from Phu Thap Boe...

1001 godnatthistorier - 862. Historien om Siv Sivsanger

 

862. Historien om Siv Sivsanger

-          Når det suser i sivet, liker Siv Sivsanger seg, sa fru Fantasia og flyttet på hodeputen før hun satte seg.

-          Hvorfor det, spurte M.

-          Siv er nemlig litt sjenert av seg. Når hun setter i gang med å synge, synes hun ikke at hun synger pent nok. Når Vegard Vestavind rusker i sivskogen, blir det så mange andre lyder at en må høre godt etter for å høre Siv synge.

 

-          At Siv er beskjeden er lett å se på fargen hennes. Hun forsvinner nesten, liten som hun er, når hun sitter inne i sivet. Hva mange ikke vet, er at Siv og familien hennes har fløyet gjennom mange land i tusenvis av år. Derfor vet hun det meste som er verdt å vite.

-          Går det an, da, måtte M spørre.

Fru Fantasia nikket.

-          Jeg har henne forresten med her, sa hun og trakk Siv frem fra foldene i drømmekappen.

-          Hei, kvitret Siv.

-          Men du kan jo snakke?

-          Det er nok stjernestøvet i drømmekappen, sa Siv. – Vi fugler har vært så heldige at vi har kjent Fru Fantasia så lenge vi har fløyet rundt på jorden. Det er ikke bestandig at vi vil snakke menneskespråket, men noen ganger gjør vi det. Vi i sivsangerfamilen har fløyet mot syd over Egypt hvert eneste år, og da har vi syntes synd på alle menneskene der nede som slet med det samme hvert eneste år. For å muntre dem opp, lærte vi dem å synge. Det kunne de ikke tidligere. Vi fortalte dem også hvordan de kunne lage instrumenter av siv og trematerialer. Siden menneskene ikke kan fly, lærte vi dem å skrive på papir laget av papyrussiv. Til takk bygget de store pyramider for å hjelpe oss med å finne veien over den store ørkenen som heter Sahara.

 

-          Dessverre så glemte menneskene å ta hensyn til oss fugler. De syntes vel at de selv var så flinke at de ikke trengte å lytte verken til oss eller andre dyr enda vi hadde vært her lenge før dem. Det varte ikke lenge før menneskene trodde at de visste det meste, og at de ikke trengte å bry seg om oss. De store sivskogene ble mindre og mindre, særlig i nærheten av der menneskene bodde. Nå er de så opptatt av seg selv der de bor i store byer at de knapt bryr seg med alle oss andre som lever i naturen. Nå er de fornøyde om de kan se oss på fjernsyn eller video. Nei, vi sivsangere angrer på at vi begynte å lære bort ting til dem. For hva er egentlig finere enn å sitte på en kvist eller et siv og se sola stå opp og gå ned? Det er slik vi sivsangere har levd i uminnelige tider, og det er hva jeg håper at vi kan fortsette med.

Dermed kvitret Siv Sivsanger en liten trall før hun forsvant i kveldsmørket.

Kvitter, kvatter, kvute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 861. Historien om Rosa Rødknapp

 

861. Historien om Rosa Rødknapp

-          Da midtsommerballet i blomsterenga var slutt, var det mange som savnet både det ene og det andre, sa fru Fantasia da hun satte seg ved siden av M.

-          Noen savnet gullskoene sine. Andre hadde mistet knapper i kjolene og buksene sine. Hvis du hadde vært oppe i sommernettene, ville du sett skogsalver og blomsteralver fly rundt på leting etter det de hadde mistet. For ikke å snakke om alle de andre som var ute om natten fordi de syntes det var for varmt om dagen. Heldigvis var det hjelp å få. Tiril Tiriltunge hjalp de som hadde mistet skoene sine.

 

-          Tiril hadde sko i de fleste alvestørrelser. De som hadde mistet knapper i kjoler og skjorter, trengte bare å vente litt så kom Rosa Rødknapp og Bleik Blåknapp med knapper i ulike størrelser.

 

-          Jeg skjønner jo at det bare var å finne gullsko som passet, sa M, - men med knapper er det annerledes. Det er ikke like lett å feste en knapp som har falt av.

-          Rosa Rødknapp har en avtale med Eddie Edderkopp. Mot at Eddie får lov til å feste nettet sitt i Rosa, får hun nok edderkoppspinn til å bruke til å sy på knapper. Det er ikke mye som skal til.

-          Men Rosa Rødknapp er veldig stor og alvene er ørsmå. De kan da ikke fly rundt med slike svære knapper i klærne sine?

 

-          Det stemmer, men alvene vet råd. Akkurat som jeg har stjernestøv, har alvene alvestøv som ser akkurat ut som blomsterstøv. Ja, egentlig er alvestøvet nettopp blomsterstøv. Hver eneste blomst har nemlig sin egen blomsteralf.

-          Da er det jo rart at jeg aldri har sett disse alvene, mente M.

-          Du har nok sett dem uten å vite det. Alvene er mestere i å skjule seg for menneskene. Når de flyr rundt fra blomst til blomst, passer de på å dekke seg med alvestøv eller blomsterstøv. Da ser de akkurat ut som insekter. Alvevingene ligner på vingene til insekter, enten det er sommerfuglvinger eller for eksempel øyenstikkervinger.

 

-          Du mener at når jeg ser en øyenstikker eller en sommerfugl, så er det egentlig en alf jeg ser?

-          Nettopp, sa feen. – Akkurat så enkelt er det.

-          Men hva med Rosa Rødknapp? Hvordan kan alvene bruke henne til knapper når hun er så stor?

-          De bare drysser en passe porsjon med alvestøv over Rosa slik at hun får riktig størrelse.

-          Er det så enkelt?

-          Ja, det meste er enkelt når man vet hvordan det skal gjøres. Bare spør Rosa Rødknapp. Jeg har henne med her.

Rosa nikket der feen holdt henne i hånden. M så på Rosa Rødknapp.

-          Da kan du sikkert fortelle meg hvorfor jeg ikke ser alle de alvene som flyr rundt hele tiden.

-          Alt er enkelt, bare du vet hvordan, svarte Rosa. – Du stryker litt blomsterstøv over øyelokkene dine. Det er nok til at du ser verden med alveøyne.

-          Er det ikke mer som skal til, spurte M. – Da vil jeg prøve det.

-          Ikke i kveld, sa feen. – Nå er det tid for å sove.

-          Å nei, sa M.

-          Jo, det er det. God natt til deg.

Knepp, knapp, knute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?

 

1001 godnatthistorier - 860. Historien om Steinhild Stokkmaur

 

860. Historien om Steinhild Stokkmaur

-          Jeg traff på Steinhild Stokkmaur ved en halvråtten tyristubbe i skogkanten i kveld, sa fru Fantasia og glattet på dynetrekket før hun satte seg ned ved siden av M.

-          Dette går over stokk og stein, sa Steinhild til meg og hadde det visst helt forferdelig travelt.

 

-          Hva er det som står på, spurte jeg.

-          Vet du ikke det, sa Steinhild.

-          Nei, sa jeg. – Har det skjedd noe?

-          Så sannelig har det hendt noe. Dronningen vår har gått helt på styr og har lagt alt for mange egg. Vi har ingen anelse om hva som har gått av henne. Hun begynte med det for en drøy uke siden og siden har hun ikke stoppet.

 

-          Nå er det helt fullt av pupper her og vi er snart nødt til å flytte dem til tryggere steder. Du har vel ikke sett Goggen Grønnspett i nærheten? Vi hørte nemlig at han skrek borti granholtet like ved. Maurpupper er det beste Goggen vet.

-          Kan de ikke flytte inn her hos meg, spurte M.

-          Det kan du tro, sa feen. – Da blir ikke mamma eller pappa begeistret. Ser de stokkmaur i huset, tilkaller de skadedyrkontrollen og da er det slutt for Steinhild og de andre stokkmaurene. Nei, de må nok holde seg i tyristubben eller finne seg et annet sted. La oss ta turen ut og hilse på.

 

Feen drysset litt stjernestøv på stubben og dermed åpnet den seg slik at det gikk an å se hva stokkmaurene holdt på med.

-          Hva skal vi gjøre nå, sa Steinhild og så opp på fru Fantasia og M.

 

-          Vi gnager og gnager i stubben. Jeg er så sliten i kjevene mine at jeg tror ikke jeg orker mer. Det samme sier alle de andre. Kan ikke noen stoppe henne før hun sliter oss ut?

-          Jeg tror vi må snakke med Beatrix Bidronning, fant feen ut etter å ha tenkt seg om. – Hun holder til i en kube like ved.

-          Tør vi det, da, sa Steinhild Stokkmaur. – Jeg har hørt at de stikker om det kommer ubudne gjester på besøk.

-          Vær ikke redd, sa feen. - Hvis vi får låne noen arbeidsbier av henne, er jeg helt sikker på at de kan hjelpe til med å stoppe dronningen din. Vi må bare passe på ikke å banke for hardt på kuben. Da vet jeg nesten alle biene kommer stormende ut, og da er det vi som må stikke vår vei. Men vi må snakke med Beatrix Bidronning, for det er hun som styrer og steller i bikuben.

Fru Fantasia banket forsiktig på kuben like ved åpningen og spurte etter dronningen.

-          Hun er opptatt med å legge egg, sa Birte Bie. Det var hun som satt i åpningen og holdt vakt. – Dere må vente et øyeblikk, så skal jeg hente henne.

-          Det er fælt som det summer der inne, sa Steinhild. – Tør vi dette da?

Før feen rakk å svare, var Birte der igjen.

-          Dere kan bare komme inn, sa hun. – Beatrix er litt opptatt, men hun har da tid til å hjelpe gode naboer.

 

Etter at feen hadde gitt Beatrix en munnfull honning, var det ikke nei i hennes munn. Ikke ja heller for den sakens skyld, for Beatrix visste at hun ikke skulle snakke med mat i munnen. Hun nikket på hodet og ga tegn til at ti arbeidsbier skulle bli med ut og følge etter Steinhild Stokkmaur.

-          Er vi nødt til å gå, spurte biene. – Kan vi ikke fly?

-          Det går nok ikke, sa Steinhild. – Vi arbeidsmaur fikk aldri vinger, så vi må nok gå.

Inne i tyristubben var det nok at biene viste frem de skarpe broddene sine til at dronningen bråstoppet med eggleggingen.

-          Trenger dere hjelp en annen gang, er det bare å si fra, summet biene før de fløy hjem til kuben og Beatrix Bidronning.

Stikk, stakk, stute, så var den historien ute.

Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?