862. Historien om Siv Sivsanger
- Når det suser i sivet, liker Siv Sivsanger seg, sa fru Fantasia og flyttet på hodeputen før hun satte seg.
- Hvorfor det, spurte M.
- Siv er nemlig litt sjenert av seg. Når hun setter i gang med å synge, synes hun ikke at hun synger pent nok. Når Vegard Vestavind rusker i sivskogen, blir det så mange andre lyder at en må høre godt etter for å høre Siv synge.
- At Siv er beskjeden er lett å se på fargen hennes. Hun forsvinner nesten, liten som hun er, når hun sitter inne i sivet. Hva mange ikke vet, er at Siv og familien hennes har fløyet gjennom mange land i tusenvis av år. Derfor vet hun det meste som er verdt å vite.
- Går det an, da, måtte M spørre.
Fru Fantasia nikket.
- Jeg har henne forresten med her, sa hun og trakk Siv frem fra foldene i drømmekappen.
- Hei, kvitret Siv.
- Men du kan jo snakke?
- Det er nok stjernestøvet i drømmekappen, sa Siv. – Vi fugler har vært så heldige at vi har kjent Fru Fantasia så lenge vi har fløyet rundt på jorden. Det er ikke bestandig at vi vil snakke menneskespråket, men noen ganger gjør vi det. Vi i sivsangerfamilen har fløyet mot syd over Egypt hvert eneste år, og da har vi syntes synd på alle menneskene der nede som slet med det samme hvert eneste år. For å muntre dem opp, lærte vi dem å synge. Det kunne de ikke tidligere. Vi fortalte dem også hvordan de kunne lage instrumenter av siv og trematerialer. Siden menneskene ikke kan fly, lærte vi dem å skrive på papir laget av papyrussiv. Til takk bygget de store pyramider for å hjelpe oss med å finne veien over den store ørkenen som heter Sahara.
- Dessverre så glemte menneskene å ta hensyn til oss fugler. De syntes vel at de selv var så flinke at de ikke trengte å lytte verken til oss eller andre dyr enda vi hadde vært her lenge før dem. Det varte ikke lenge før menneskene trodde at de visste det meste, og at de ikke trengte å bry seg om oss. De store sivskogene ble mindre og mindre, særlig i nærheten av der menneskene bodde. Nå er de så opptatt av seg selv der de bor i store byer at de knapt bryr seg med alle oss andre som lever i naturen. Nå er de fornøyde om de kan se oss på fjernsyn eller video. Nei, vi sivsangere angrer på at vi begynte å lære bort ting til dem. For hva er egentlig finere enn å sitte på en kvist eller et siv og se sola stå opp og gå ned? Det er slik vi sivsangere har levd i uminnelige tider, og det er hva jeg håper at vi kan fortsette med.
Dermed kvitret Siv Sivsanger en liten trall før hun forsvant i kveldsmørket.
Kvitter, kvatter, kvute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar