845. Historien om Vera Vev
- Her om dagen hørte jeg en merkelig dunking, sa fru Fantasia og satte seg ned i fotenden av senga.
- Hva kunne det være, spurte M.
- Det lurte jeg også på. Først var jeg ikke sikker på hvor lyden kom fra, men så fikk jeg øye på noen rare greier som stod ute på bakken og dunket og dunket.
- Jeg hadde aldri sett maken. Da jeg kom nærmere, hørte jeg en knirkete stemme.
- Hvorfor står jeg her, spurte stemmen.
- Det må du ikke spørre meg om, sa jeg, - men hvem er du?
- Jeg er Vera Vev. Nå har jeg vevet i lange tider, men da jeg våknet i morges, så stod jeg her, og det var ingen i nærheten. Jeg begynte å dunke alt jeg kunne, og heldigvis kom du.
- Kan jeg hjelpe deg med noe, spurte jeg.
- Jeg vil gjerne tilbake dit jeg kom fra, sa Vera.
- Da vet jeg ikke annet enn at jeg må drysse en stor porsjon med stjernestøv over deg. Så får vi se hva som skjer.
- Ikke før hadde jeg gjort det, før luften ble uklar. Like etter ble den mye klarere, og vi stod i gresset utenfor en liten stue. Nedenfor var sjøen. En svak vind kruset vannflaten. Nede ved stranda lå flere langskip. Småbølgene klukket i bordkledningen til skipene.
- Nå er jeg visst kommet til rett sted, sa Vera Vev. – Jeg husker det nå. Jeg holdt på med å veve seil til skipene. Jeg hadde det forferdelig travelt, husker jeg, for skipene skulle seile sørover rett etter løvsprett. Der tror jeg sannelig hun som satt her og vevet, kommer gående. Da er det kanskje best at du ikke forstyrrer oss.
- Jeg tok på meg drømmekappen slik at jeg ble usynlig for alle. Da kunne jeg fritt gå omkring og studere hva folk drev med. Det meste var annerledes sammenlignet med nå. Ingen biler, ingen mobiltelefoner. Til og med luften luktet annerledes. Ute på markene gikk kuer, griser, sauer og noen hester og beitet. Oppe i skogen hørtes øksehogg. Da hørte jeg dunkingen igjen.
- Jeg trenger nok litt hjelp, sa Vera Vev. – Det er kjempestore seil jeg skal lage. Har du mer av dette stjernestøvet?
- Jeg hadde ikke annet å gjøre enn å hjelpe. Stjernestøvet gjorde at Vera rullet ut meter etter meter av det fineste ulltøy. Ulltøyet ble sydd sammen til seil. Da kvelden kom, lå langskipene der med fulle seil. Morgenen etter var de borte alle sammen, og jeg var alene igjen med Vera Vev.
- Hva gjør vi nå, spurte Vera.
- Her kan vi ikke være, sa jeg. – Det er ikke andre enn oss igjen. Vi har ikke annet å gjøre enn å dra tilbake dit vi kom fra.
- Igjen var vi tilbake i vår tid.
- Men her kan jeg ikke stå, mente Vera Vev.
- Kan hende er det best at du flytter på museum, foreslo jeg.
- Og det var akkurat hva Vera gjorde. Nå står hun der og hviler etter mange års arbeid. Om hun trives, vet jeg ikke, men det er iallfall stadig vekk folk som kommer innom og beundrer henne.
Vev, vav, vute, så var den historien ute.
Fru Fantasia tok på seg drømmekappen. Med tryllestaven drysset hun litt stjernestøv over sengen til M, og så var hun plutselig borte. Men kan hende kommer hun tilbake en annen kveld?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar