Min glupe teori (som har sitt utspring der pepper’n gror og temperaturen ligger rundt pluss 40, og derfor kan inneholde mange feilslutninger) er at all denne febrilske systembyggingen er forsøk på å kontrollere den kompliserte virkeligheten vi befinner oss i. En uskyldig og forståelig aktivitet, men akk så farlig om den får utvikle seg uten restriksjoner. Slipp noen stakkars bakterier i en petriskål med agar, og du forstår hva jeg mener.
Men det stopper ikke der, nei. Altså i petriskålen. Når våre menneskeskapte systemer når et visst stadium og lover/regler eser opp (et vellykket (”vellykket” er et dårlig ordvalg, men jeg forsøker å være positiv) system blir fylt av stadig flere systembyggere som må rettferdiggjøre sin plass i systemet ved å utarbeide nye og forbedre gamle lover/regler), blir systemet svært ofte snudd på hodet slik at det er det omfattende lov- og regelverket som tar styringen. Unødvendig å eksemplifisere her – media er daglig fylt av ulike varianter, politiske, religiøse og andre.
Mangfoldige ganger har jeg lurt på om jeg skulle ta opp en av barndommens uskyldige fritidssysler: Frimerkesamling. Men hver gang har det stoppet opp når jeg har spurt meg selv: Hva skal jeg samle på? – Norske posthornfrimerker, frimerker med feiltrykk, frimerker som avbilder insekter, sommerfugler, edderkopper, maur etc, gule frimerker fra Andorra eller røde merker fra Kina. Valgmulighetene er så mange at jeg stanger hodet mot veggen. Det har blitt med tanken.
For bakom lurer frykten! Frykten for å bli ”hektet” slik at jakten på å fullbyrde samlingen overskygger alt annet. Utenfor går livet sin gang. Eller er DET nettopp livet? Å gå så dypt inn i en systematisk aktivitet at du ikke oppdager at systemet raser sammen før det er for sent?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar