Ja, det var hva Michael kalte seg seg selv. Tilnavnet hadde han fått av andre fordi han hadde kræsjet med småfly, helikopter og det meste det går an å kræsje med (litt overdrivelse dette her…). Han hadde ikke fløyet PG mer enn noen timer, men hadde allerede fått med seg en trelanding og en sterkvindslanding der han drev bakpå og måtte lande i noe rotete forhold. Erfaringen som fallskjermhopper hjalp ham ikke når han forsøkte å behandle paraglideren som en fallskjerm, sa han.
Ikke rart jeg var noe nervøs når vi to var alene på starten. Men alt gikk bra. Michael hadde en grei start og gikk rett opp og forsvant til venstre. Så pakket jeg ut og ventet på en grei periode. Ut og opp. Det var så pass med vind at vi hadde kunnet fly i timevis. Termikken var også patent med stig opp i 4 meter i øyeblikket. Et lite sideinnklapp var alt jeg fikk, så det må kunne sies å være greie forhold.
Bare noen få av thaipilotene klatret opp på Khao Phrik etter at vi hadde fortalt om fine forhold. Litt rart det, synes jeg, men jeg tror mange kviet seg for ti minutter bratt stigning med tung opp-pakning.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar